PÅ GRENSEN: Russere viser passene sine mens de stiller opp for å få Kasakhstansk identifikasjonsnummer i et offentlig servicesenter i Almaty, Kasakhstan, mandag 3. oktober 2022.Foto: Vladimir Tretyakov, AP, NTB
Europas katastrofale innreiseforbud mot russere
Putins landflyktige er avgjørende for å vinne krigen – og for å bygge et bedre Russland.
IrinaBoroganRussisk undersøkende journalist og redaktør
AndrejSoldatovRussisk undersøkende journalist og redaktør
Bare timer etter at Russlands president Vladimir Putin kunngjorde at han beordret en «delvis mobilisering» til krigen i Ukraina, begynte titusenvis av russiske menn å rømme landet. Mange har dratt til tidligere sovjetrepublikker eller Tyrkia, som fremdeles tar imot russere som har ressurser til å komme seg dit.
Ifølge Novaja Gazeta Europa sa en kilde i Russlands føderale sikkerhetstjeneste, FSB, at 261.000 menn hadde dratt på innen de første tre dagene, et tall som – hvis det stemmer – utgjør nesten like mange som de 300.000 nye soldatene mobiliseringen skulle ha bidratt med.
Om artikkelforfatterne
De russiske undersøkende journalistene og redaktørene Irina Borogan og Andrej Soldatov står bak nyhetsnettstedet Agentura.ru. De to har fulgt russiske sikkerhetstjenester tett og skrevet flere bøker om tema.
Likevel har veldig få russere klart å komme seg til land som i teorien burde være ivrigst etter og best i stand til å motta motstandere av Putin: Landene i den europeiske union. EU-statene har nesten fullstendig stengt grenseoverganger fra Russland på land og i luften, og for russere flest er det nærmest umulig å få visum. Selv Finland, som i begynnelsen tok imot tusenvis av russere, har kunngjort at de stenger grensene.
Disse innreiserestriksjonene går helt på kant med vestlige interesser, både når det gjelder krigen i Ukraina og støtten til motstandsbevegelser mot Putin i Russland. For eksempel har Latvia siden invasjonens begynnelse opptrådt som vert for et sentralt fellesskap av landflyktige russiske journalister som har bidratt til å utfordre Putins fremstilling av krigen. Likevel har myndighetene kjørt en stadig hardere linje mot russiske nyankomne.
I likhet med i flere andre EU-land har denne politikken vært resultat av en overordnet kampanje for å straffe vanlige russere for krigen. Innledningsvis besto kampanjen primært av økonomiske sanksjoner, men i løpet av sommeren begynte i tillegg et voksende antall europeiske myndigheter å slå ned på utenlandsreiser blant russerne. Paradoksalt nok trådte enkelte visum-opphør i kraft i september, bare dager før Putin kunngjorde innkallingen.
Som resultat sløser Europa kanskje bort en mulighet til å bistå russere som kan tenkes å være Europas største strategiske fortrinn. Med dette bryter Europa også en lang og vellykket historie i vestlig støtte til russiske landflyktige.
Nå, i dét krigen i Ukraina går inn i en ny og farligere fase, er det avgjørende å forstå de reelle virkningene av disse innreiseforbudene, og hvordan de kan slå tilbake på lengre sikt. For russerne er situasjonen dessuten i økende grad akutt: Kreml virker tilbøyelig til snarlig å stenge grensene for enhver tjenestedyktig, dermed kan tidsvinduet for å komme seg ut av landet lukke seg raskt.
Ukraina, som aktivt har støttet de europeiske innreiseforbudene, burde revurdere motstanden sin mot å slippe Russland inn, noe som har veid tungt i europeiske lederes beslutningstaking. Riktignok har enkelte europeiske ledere sagt at de ikke engang vil vurdere russiske asylsøknader, og bryter etter alt å dømme de grunnleggende prinsippene i den europeiske menneskerettighetserklæringen.
I begynnelsen kjørte ikke Europa hard linje mot russiske landflyktige. Den første bølgen med russere som dro var i hovedsak medlemmer av intelligentsiaen og IT-arbeidere, og i løpet av de første månedene av krigen var mange land mer gjestfrie.
Mange russiske aktivister og journalister flyktet til Georgia og Armenia, siden russere ikke trengte visum for innreise i disse landene. Andre dro til de baltiske landene eller andre deler av Øst-Europa. For eksempel var Litauen allerede kjent som stedet for politiske landflyktige fra Putins Russland. Latvia ble i sin tur straks et hovedkvarter for mange russiske journalister som hadde fått arbeidsbetingelsene sine strupt i Russland.
I begynnelsen oppmuntret Putin til utvandring. «Det russiske folk vil alltid være istand til å skille ekte patrioter fra avskum og forrædere, og simpelthen spytte dem ut som en flue som fløy inn i munnen deres ved et uhell», kommenterte han medio mars.
FLYKTER: Russerne står i kø for å få Kasakhstansk identifikasjonsnummer i et offentlig servicesenter i Almaty, Kasakhstan, mandag 3. oktober 2022. Kasakhstan, sammen med den tidligere sovjetiske nasjonen Georgia, utgjorde to av de mest populære reisemålene for de som krysser over land i et forsøk på å unngå innkallingen.Foto: Vladimir Tretyakov, AP, NTB
I mai, derimot, hadde russiske sikkerhetsstyrker begynt å oppsøke familier av emigranter for å presse dem til å overtale slektningene deres til å vende tilbake til Russland. Og rundt samme tidsperiode begynte også enkelte europeiske myndigheter å endre holdningene sine mot russere som lette etter et fristed i deres land. Noen hevdet at det var på tide å gjøre livet vanskeligere for dem, siden russerne ikke fikk kjenne krigen på kroppen.
Da sommeren var i anmarsj revurderte mange europeiske land politikken sin mot russiske landflyktige. Mens krigen raste videre og Vesten trappet opp presset mot Putin ytterligere, ble det vanskeligere for russiske aktivister som hadde dratt hjem igjen å vende tilbake til land hvor de hadde slått seg ned.
For å ta et eksempel fra begynnelsen av september, ble den russiske journalisten og filantropen, Mitja Alsjkovkij, som hadde blitt utpekt som utenlandsk agent av Kreml på grunn av sine humanitære aktiviteter, nektet adgang til Georgia, hvor han bodde med sin kone og mindreårige datter. Ingen forklaring ble gitt av georgiske myndigheter.
Enda tydeligere har endringen i Latvia vært. I løpet av de første månedene av krigen ble Riga hjem for hundrevis av uavhengige russiske journalister som flyktet fra forfølgelse og medieforbud i Russland, og som har bidratt med viktig uavhengig, russiskspråklig journalistikk om krigen fra deres nye latviske base. I løpet av sommeren begynte imidlertid latviske myndigheter å dele bekymringer om dette fellesskapet, ved at den latviske sikkerhetstjenesten (VDD) i juli fastslo at det å huse russiske medier medfører en sikkerhetsrisiko for «det latviske informasjonsrommet». En konsekvens av dette var at en konferanse med russisk undersøkende journalistikk som var planlagt i Riga i september, ble avlyst i stillhet.
Innen august hadde det blitt mye vanskeligere for russere å immigrere til de baltiske landene, inkludert for folk som helt klart er del av den russiske politiske opposisjonen. Tenk på tilfellet Jaroslav Varenik, en liberal journalist fra Arkhangelsk og aktivist i organisasjonen til den fengslede, russiske opposisjonslederen, Aleksej Navalnij. Han er blitt forfulgt av russiske myndigheter i to år, fått leiligheten sin ransaket og bankkontoen fryst. I midten av august forsøkte han å flykte til Estland. Han søkte om og fikk innvilget et Schengen-visum av Estland. Da han kom til grensen, ble han intenst forhørt av russiske grensevakter i mer enn syv timer, men de lot ham gå til slutt.
Han var ikke like heldig på estisk side. Han ble nektet innreise fordi han ikke kunne fremvise en gyldig hotellreservasjon; han hadde en klar, men den var blitt kansellert fordi han hadde brukt det russiske kredittkortet i bookingen. Varenik kom seg aldri til Europa, og vil neppe gjøre det i fremtiden heller: Ifølge ham har esterne annullert Schengen-visumet hans.
Sikkerhetssituasjonen for ham i Russland er tvilsom.
Det finnes flere grunner til Europas hardere linje mot russiske landflyktige, men én av de viktigste drivkreftene har vært direkte lobbyvirksomhet fra ukrainske myndigheter. Den 8. august appellerte den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj, til vestlige myndigheter om å innføre visumnekt mot alle russiske borgere.
Argumentet hans var likefremt: La russerne «leve i sin egen verden inntil de endrer tenkningen sin». Zelenskyjs oppfatning var at det ikke spilte noen rolle hvorvidt de respektive russerne var for eller imot Putins regime – å holde dem inne i Russland vil, argumenterte han, tvinge Moskva til å endre fremferden sin. «Dette er eneste måte å påvirke Putin på», sa han til The Washington Post. «Bare steng grensene i et år, så ser du hva som skjer». Zelenskyjs argument er blitt repetert av andre medlemmer av regjeringen hans, inkludert statsminister Denys Shmyhal, som hevdet: «Det er utålelig for oss at noen av russerne dreper og voldtar folk i landet vårt, mens den andre delen lever komfortable liv i Vesten, drar på ferie og nyter det gode liv.»
Det ukrainske argumentet slo mest an i Europas østlige del, som lenge har hatt et spent forhold til Russland. De baltiske statene, Finland, Polen og Tsjekkia omfavnet ideen om visumnekt, mens Frankrike og Tyskland har vært mindre entusiastiske. Den 9. september, derimot, tok EU til handling og tilbakekalte EUs visumavtale med Russland. Men selv dette var ikke nok for fire europeiske land – Estland, Latvia, Litauen og Polen – som tok et ytterligere steg ved å forby alle russiske borgere innreise til sine land, fra og med den 19. september.
Visumnektene er imidlertid bare én av metodene EU-landene har iverksatt for å gjøre innreise vanskelig eller umulig for russere. Nå finnes det tre typer hindre for innehavere av russiske pass. Det første er vanskeligheten med å skaffe seg Schengen-visum. Russere som reiser av ikke-essensielle grunner kommer til å treffe på mange problemer med å få utstedt turistvisum, og for de fleste av dem er det nå utenfor rekkevidde. (EU gjør unntak for familiemedlemmer av EU-borgere, journalister, opposisjonelle og representanter fra sivilsamfunnet.)
Det andre er hindrene som møter dem som allerede har visum. I skrivende stund har alle grensestasjoner mellom Russland og Europa blitt stengt ned.
Det tredje hinderet er kanskje det mest urovekkende av alle. I flere land har russere som allerede er bosatt i Europa blitt skyteskive for myndighetene, og det har blitt vanskeligere og vanskeligere for dem å fortsette å bo i utlandet. I august stanset for eksempel Estland utstedelsen av midlertidige oppholdstillatelser og studentvisum for russiske borgere, og russerne som hadde fått innvilget tillatelse fra et tredjeland ble fortalt at de ikke kunne arbeide i Estland.
I august foreslo dessuten det latviske innenriksdepartementet å utsette oppholdstillatelsene til russiske og belarusiske borgere til og med den 30. juni 2023. I mellomtiden har 761 russere i Latvia fått sine oppholdstillatelser annullert siden begynnelsen av krigen, uten forklaring.
Enkelte europeiske land, inkludert Tsjekkia, Irland, Latvia, Malta, Portugal og Spania har også gjort grepet å tilbakekalle investor-visum for russere. Utenfor Schengen-sonen har Montenegro, som tradisjonelt sett har holdt vennlige relasjoner til Russland intakt, i mellomtiden kunngjort planer for å følge EU-veien, og foreslått å avslutte visumfri innreise for russiske borgere. Og alle russere som bor i utlandet har fått merke forbudet mot russisk-utstedte kredittkort, som ble pålagt av Mastercard og Visa.
Europeiske myndigheter har kommet opp med flere forklaringer på disse drastiske grepene. EUs utenrikspolitiske sjef, Josep Borrell, sa at det voksende antallet russere som har ankommet Europa siden midten av juli «har blitt en sikkerhetsrisiko» for europeiske land som grenser til Russland. Den europeiske kommisjonens retningslinjer om strengere visumbehandling for russiske borgere, iverksatt den 9. september, slår fast at «det fortsetter å være en sannsynlig risiko for at personer som hevder at reiseformålet er turisme kan spre propaganda som støtter Russlands aggressive krig mot Ukraina, eller delta i annen undergravende aktiviteter til skade for EU.»
I offisielle kunngjøringer har den latviske presidenten, Egils Levits, til og med gått lenger. «Er det politisk og moralsk riktig at mens den russiske hæren dreper og brenner i Ukraina, så slapper russiske turister fredelig av i Europa?» spurte han i midten av august.
Den estiske utenriksministeren, Urmas Reinsalu, har vært tilsvarende brysk. «Vi kan ikke oppføre oss på enkelte områder som om det ikke foregår en folkemordskrig», sa Reinsalu tidlig i august. «De er borgere av et land som utkjemper en folkemordskrig... Sanksjonene bør ramme hele det russiske samfunnet.»
Det stemmer at disse visumnektene kommer til å ramme det russiske samfunnet hardt. Men konsekvensene kommer neppe til å utspille seg slik europeiske politikere håper på.
Hvem sine landflyktige?
En av følgene av den lange og plagede historien om russisk emigrasjon i det tjuende århundret, var fremveskten av «Det andre Russland». Det refererte til de livlige eksilfellesskapene som tok form i Vesten i kommunisttiden, og konseptet reiste forestillingen om at de beste og mest opplyste som forlot Russland – intellektuelle, kunstnere, investorer, skribenter, aristokrater og medlemmer av kirken – flyktet for å unngå å bli besmittet av korrupsjonen i Sovjet-systemet. Det andre Russland var, selvsagt, en imaginær forestilling om landet, men forestillingen hadde stor appell for dem som bodde i Sovjetunionen.
Gjennom hele den kalde krigen bisto Vesten i å fremme dette konseptet, inkludert gjennom amerikanske mediehus sponset av Storbritannia og USA – Radio Liberty, Voice of America og BBC – som hjalp til med å holde i live og kultivere forbindelsen mellom sovjetborgerne og det andre Russland. Ikke minst ansatte disse mediehusene russiske emigranter og ga dem en stemme. De var også del av en bevisst Kald krig-strategi, utviklet av George Kennan, med flere.
I Sovjet-tiden tok Kreml konseptet om det andre Russland svært alvorlig. KGB peilet inn russere som forsøkte å emigrere og allerede hadde emigrert, og brukte samtlige metoder, fra attentater til desinformasjon, for å undergrave aktivitetene deres.
På den andre siden prøvde Russlands første demokratiske president, Boris Jeltsin, å sikre seg støtte fra det andre Russland i forsøket på å ødelegge restene av kommuniststyret. Oppsiktsvekkende nok henvendte han seg direkte til russiske emigranter for å bygge opp en ny stat, og han ga tillatelse til den russiske avdelingen av Radio Liberty til å etablere et byrå i Moskva en uke etter det mislykkede kommuniststatskuppet i august 1991.
Da han kom til makten, tok Putin også det andre Russland seriøst, men av motsatt grunn enn Jeltsin: Han gikk tilbake til sine Sovjet-forgjengeres verdenssyn og betraktet Russlands politiske eksilmiljø som en trussel. Han ønsket seg ett, forent Russland, og kunne ikke utstå tanken på alternative utgaver. Men Putin er også klar over eksilsamfunnets betydning, og har i årevis forsøkt å skaffe seg kontroll over det.
Så tidlig som oktober 2001, arrangerte Putin en kongress med russiske emigranter, og satte seg umiddelbart fore å få kontroll over avgjørende deler av russisk emigrasjon, mest merkbart kirken. Takket være Putins personlige innsats, ble Den russisk-ortodokse kirke i utlandet en del av Moskva-patriarkatet, og delvis som følge har den nå rettet seg etter Kremls krigshissende propaganda.
En svinnende mulighet
Som historien om «det andre Russland» tydeliggjør, ignorerer Vesten Russlands landflyktige på eget ansvar. Hvis vestlige makter tar på alvor å begrense den russiske militære trusselen, kommer de til å trenge en strategi som går dypere enn visumnekt og lettbente antagelser om «hele det russiske samfunnet». For det første må europeiske myndigheter forstå at det allerede finnes store russiske samfunn i utlandet, inkludert i deres egne land, takket være den storstilte emigrasjonen de foregående tiår.
Like viktig er det at eksilsamfunnene utgjør enda en slagmark – muligens en av de viktigste slagmarkene – hvor slaget om hjertene og sinnene til den russiske befolkningen finner sted. Og i nå er det langt fra sikkert at Vesten vinner dette slaget. (Faktisk, som kontrast til russerne som flykter fra krigen nå, er en del russere som allerede har statsborgerskap i europeiske land langt mindre overbevist om kritikken mot Putin; for eksempel deltok tusenvis av russere i Tyskland i demonstrasjoner på Russlands Seiersdag den 9. mai. Disse pro-Kreml-demonstrantene har allerede europeiske pass, så visumnekt vil endre lite på den saken. Noen burde snakke med dem, og det finnes ingen bedre budbringere enn russiske journalister og den russiske intellektuelle elite.)
For det andre bør vestlige myndigheter ha en tydelig strategi for den siste gjentakelsen av «Det andre Russland» – den intellektuelle eliten som forlot landet på grunn av Putins krig. Vesten kan ikke ignorere den nye bølgens eksistens, eller bare avfeie den. Invasjonen av Ukraina – og nå Putins mobilisering – har gjort at dramatisk mye mer står på spill. Spørsmålet nå er ikke bare hvordan gjøre Russland mer demokratisk i fremtiden, men hvordan hjelpe å slå tilbake invasjonen av Ukraina nå, og stoppe andre aggressive fremstøt. Og med Russland som snart stenger grensene sine for russere som forsøker å flykte, renner tiden kanskje ut for Vesten.
Vesten må avgjøre hva de vil oppnå med å russere i utlandet. Hvis europeiske myndigheter vil bidra til å undergrave russisk krigsinnsats, har de et stadig smalere tidsvindu til å gjøre det på, med titusenvis av russere som flykter for å unngå å bli sendt til kamp i Ukraina – før Moskva stopper dem. Hvis det er Europas mål, må det ligge fast når vestlige myndigheter behandler søknader fra russiske forretningsmenn som ber om investorvisum eller russiske IT-spesialister som desperat forsøker å flytte.
Mange kan kanskje ikke vise til aktiv motstand mot krigen, og noen av dem ønsker seg kanskje bare komfortable liv i Vesten. Men på dette punktet i krigen har Vesten kanskje ikke lenger luksusen til å ignorere dem. De er et gode som enten kan bli værende i Russland, og bistå Putin i å føre krigen sin og styrke cyberkapasiteten hans, eller befinne seg på utsiden og bidra til det vestlige samfunnet.
Hvis vestlige ledere griper denne muligheten, følger de i fotsporene til egne kaldkrig-forgjengere ved å skaffe seg overtaket i kampen om russiske sinn. De kunne også statuert et eksempel i hvordan håndtere borgere fra andre kriminelle regimer, som forsøker å flykte fra sine hjemland.
Hvis europeiske myndigheter holder nåværende kurs, vil de derimot gjøre russisk innreise til Vesten om til et privilegium for kun minskende, få utvalgte, og de kommer til å gjøre det enda vanskeligere for landflyktige som forsøker å skape et annerledes Russland. Og hvis de ikke hjelper dem som forsøker å flykte nå, kommer de simpelthen til å sikre at flere blir sendt, kanskje for å ofre egne liv, til å utkjempe en konflikt Europa desperat ønsker å få slutt på.
Europeiske visumnekt kommer ikke til å endre krigens løp, og vil kanskje i stedet, ved å stenge vanlige russere ute i kulden, ende opp med å forlenge blodbadet – og avskjære russere fra verden utenfor Putin.
