Derfor er en humanitær intervensjon i Ukraina nødvendig

Skylden for krigen, grusomhetene og ødeleggelsene i Ukraina ligger alene hos Russland. Dets skyld betyr imidlertid ikke at Nato står helt uten ansvar.

Alliansen bærer et ansvar for å ikke ha forhindret en krig den kunne ha stoppet. En krig som har ført til store lidelser og ødeleggelser, europeisk resesjon, økt global fattigdom og sult, radikalisering og økt ekstremisme, og redusert Euro-Atlantisk sikkerhet og stabilitet.

Krigen kunne ha vært unngått hvis Nato hadde opptrådt i tråd med dets definerte kjerneoppgaver. At den valgte å handle annerledes enn nedfelt i dets strategiske konsept har imidlertid også konsekvenser for Natos troverdighet og vår kollektive sikkerhet.

«Basert på felles verdier om demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten, har alliansen siden starten arbeidet for å sikre en rettferdig og varig fredelig orden i Europa.» Allerede i 1999 påpekte alliansen at dette målet kunne settes i fare av kriser og konflikter som påvirker sikkerheten i det euroatlantiske området. For å løse dets primæroppdrag, fastslo medlemslandene at alliansen også måtte bidra til fred og stabilitet i hele regionen.

Ikke godt nok

I 2010 definerte Nato krisehåndtering som en av dets tre kjerneoppgaver. Alliansen skulle bidra til å håndtere kriser under utvikling som kunne påvirke dens sikkerhet, før de eskalerer til konflikter og å stoppe pågående konflikter der de påvirker medlemslandenes sikkerhet.

Gode intensjoner brast imidlertid som følge av manglende politisk vilje og med det, en forvitring av militær evne og avskrekking. Vesten har med russiske øyne lenge fremstått som svak, splittet og prinsippløs.

Vesten har på sin side aldri forstått Russland. Vi har opptrådt som om at det delte våre verdier og interesser. Det har det aldri gjort.

De anser forhandlinger som et tegn på svakhet og har derfor integrert militærmakt som en del av dets aggressive utenrikspolitikk. Hvor Europa har vært i dyp fred siden 1990-tallet har Russland vært i en konstant «konflikt» siden tidlig 2000-tallet. Det agerer deretter og forstår derfor kun makt.

Hvis man anser dets gjentatte brudd på folkeretten som en test av vestlig vilje og evne til å beskytte folkeretten og våre felles verdier og prinsipper, så har vi feilet. Vi har aldri reagert på en måte som stoppet neste og ofte mer alvorlig «test». I motsetning til Russland, har Nato og dets medlemsland valgt å aldri bruke hele skalaen av tilgjengelige maktmidler som respons på dets overtramp.

Dets aggresjoner inkluderer angrepet på Georgia i 2008 og Ukraina i 2014, krigsforbrytelsene i Syria, kuppforsøket i Montenegro, nedskytningen av passasjerflyet MH-17, stengningen av Kertsjstredet, blokaden av ukrainske havner og angrepet på dets marine, begrensninger av internasjonal navigasjonsfrihet, terroranslag og ikke minst, dets hybridkrig mot både Ukraina så vel som Natos og EUs medlemsland. Sistnevnte inkluderer gjentatte innblanding i valg og folkeavstemninger, energikrig, informasjonskrig, cyberangrep, likvideringer, politisk påvirkning og manipulasjon, med mer.

Noen vil med rette hevde at Vesten har gjort noe. Vi har fordømt de russiske overgrepene og tidvis vedtatt sanksjoner.

Les også: Nupi-forsker: Vestens press mot Russland minner om krig

Det har imidlertid ikke vært sammenheng mellom ord og handling. Vi eskalerte ikke sanksjonene da Russland nektet å etterleve folkeretten. Vi styrket ikke forsvarsbudsjettet, startet ikke en gjenoppbygging av forsvaret, lukket ikke kritiske sårbarheter. Vi agerte ikke på den russiske hybridkrigen. Vi utøvde ikke militært diplomati.

Vesten har i hovedsak bare vært veldig «bekymret».

Som en reaksjon på en krig på det europeiske kontinent, besluttet medlemslandene å kanskje øke forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalprodukt til to prosent innen ti år. Åtte år senere har bare ti av 30 land oppnådd målsettingen. Norge er ikke et av disse.

Vesten valgte allerede i 2014 å utelukke bruk av militærmakt og gav dermed Russland fullt handlingsrom. Alliansen unnlot å støtte Ukrainas forsøk på å gjenoppbygge et troverdig forsvar. (Hybrid-) krigens sanne natur ble aldri anerkjent.

Meninger

De russiske styrkene i Ukraina opptrer som kriminelle

Minsk-avtalene ble akseptert som en «fredsavtale» selv om den var signert under press og aldri kunne ha ført til fred. På vegne av Europa forsøkte Tyskland og Frankrike å presse Ukraina til å etterleve en avtale som ville ha ført til tap av suverenitet.

I sum signaliserte vi dermed at vi ikke var villig til å kjempe for internasjonal rettsorden, våre verdier og prinsipper. Nato viste tidlig at det ikke ville opptre i tråd med dets strategiske konsept. Vi undergravde dermed Natos troverdighet som forutsetter at en motstander ser en sammenheng mellom ord og handling, og mellom vilje og evne.

Kollektivt forsvar og krisehåndtering var to av Natos tre kjerneoppgaver. Når alliansen valgte å ikke løse det ene, oppstår det umiddelbar tvil om dets evne og vilje til å løse det andre.

Les også: Norge har innført nye sanksjoner mot Putin og det russiske regimet

Moral, prinsipp og konsekvenser

Når jeg har argumentert for en humanitær intervensjon i Ukraina og at Nato må beskytte ukrainsk luftrom og bryte den russiske maritime blokaden i Svartehavet, er det begrunnet i våre nasjonale interesser.

For det første dreier dette seg om moral. Det handler om å beskytte folkeretten og opptre i henhold til FNs «Responsibility to Protect» konseptet. Det handler om å forsvare våre verdier og prinsipper, og om å nekte land å endre grenser ved hjelp av våpenmakt. Det handler om å gjøre det som er riktig.

For det andre ville humanitær intervensjon vært i tråd med Natos strategiske konsepter fra 2010. Det handler om at alliansen har erkjent at dets sikkerhets-utfordringer starter utenfor dets ansvarsområde. Dette er en krig som vi er tjent med å løse sammen med Ukraina. Nato kan ikke la seg avskrekke av Russland.

For det tredje vil en mulig russisk seier undergrave europeisk sikkerhet og stabilitet. Det vil ikke bare oppmuntre og styrke Russlands videre konfrontasjon med vesten, men også skape varig ustabilitet langs våre grenser. Det vil ikke minst skape presedens for andre autoritære stater.

For det fjerde har jeg lengre påpekt at en «tsunami av ringvirkninger» av krigen vil få store globale konsekvenser. Dette inkluderer økte levekostnader, mat- og energi-usikkerhet, økt hungersnød, resesjon, og mer. Dette øker sannsynligheten for sosial uro, økt ekstremisme, opptøyer og regjeringers fall. Det politiske landskapet i USA og Europa vil – som på 30-tallet – bli endret av politiske krefter som utnytter velgernes frustrasjon.

For det femte, vil et Nato-nærvær i Ukraina alene ha eksakt samme virkning som dets nærvær langs Europas østflanke. Det vil være en «trippwire» som reduserer russisk handlingsrom. Dets angrep på mål i Ukraina vil medføre fare for angrep på Nato styrker utplassert i landet og dermed en risiko for kraftfulle reaksjoner fra vesten.

Les også: EU enig om å kutte oljeimporten fra Russland

For det sjette handler det om å ta Russland på alvor. Russland definerte Nato som en trussel allerede i 2014 og anser alliansen som en aktiv part i krigen. Det hevder at Vesten fører en informasjonskrig, økonomisk krig, stedfortrederkrig og en total krig mot Russland. Sanksjonene blir omtalt som direkte angrep.

Etter å selv ha ført en hybridkrig mot vesten i årevis, overleverte Russland et ultimatum til USA og alliansen i desember 2021. Å fortsette å omtale dette som bare en krig mellom Russland og Ukraina undergraver vår egen troverdighet.

Sist, men ikke minst, har jeg påpekt at vestlig humanitær intervensjon også er uunngåelig. Som en følge av manglende investering i medlemslandenes forsvar, er mange i ferd med å gå tom for våpen de kan donere til Ukraina uten omfattende opplæring. Det eneste alternativet som gjenstår, er da å gi landet både våpnene og operatørene som trengs for å betjene dem effektivt.

Les også: Zelenskyj: Russland begår folkemord

Må overbevise

Vil en humanitær intervensjon innebære en eskalering? Sannsynligvis, men ikke slik mange hevder. Eskalere betyr å stige trinnvis, å utvikle seg eller øke gradvis. Det er ikke en av/på bryter. Svart/hvitt. Enten fred eller krig.

En eskalering er ikke ensbetydende med krig. Tvert imot, for å kunne tilrive oss initiativet og påvirke krigens videre forløp er en midlertidig «eskalering» helt nødvendig. Dette er selve forutsetningen for å kunne deeskalere. Nato må demonstrere politisk vilje og militær evne for derigjennom overbevise aggressor at fred er en bedre løsning enn krig.

Nato må overbevise Russland om at vi er forberedt på å beskytte folkeretten, demokratiet, våre felles verdier og prinsipper og ikke minst, europeisk sikkerhet. Vi må formidle et budskap Russland forstår: Vi er villig til å slåss for det vi tror på. Først da vil Russland vurdere fred.

Les også: Frankrike frykter at Russland bruker Tyrkia til å omgå sanksjoner

Per i dag har vi liten eller ingen innflytelse på hvordan krigen vil utvikle seg. Nato lar i dag Russland og Ukraina avgjøre Europeisk sikkerhet og stabilitet alene. Vi lar Russland undergrave Natos troverdighet, undergrave Europeisk stabilitet og påføre verden enorme kostnader.

Europeisk sikkerhet er i dag knyttet til ukrainsk mot, profesjonalitet og motstandskraft. Dette er både urimelig, uakseptabelt, kritikkverdig og høyst uansvarlig.