– Min veldig personlige mening er at 24. februar 2022 er et vendepunkt i historien. I likhet med 9. november 1989, da Berlinmuren falt og den påfølgende sovjetiske kollapsen, og i likhet med 11. september, da vi startet krigen mot terror. Denne datoen er sammenlignbar med det, sier general Jörg Vollmer med sin tyske aksent.

Han står på helikopterdekket til den norske fregatten KNM «Roald Amundsen» og speider inn mot Harstad. Generalen er en av tre kommandører i Natos militære struktur, med spesielt ansvar for alliansens nordøstre flanke. Nå følger han Natos største øvelse i 2022, Cold Response, der alliansen øver på å forsvare Norge mot et tenkt angrep fra nord.

Krigsutbruddet er et vendepunkt, mener han, og sier at måten Russland kjemper denne krigen på bør være et varselsignal for oss alle.

I august 2021 trakk vestlige styrker seg ut av Afghanistan. Blant de siste støvlene på bakken var et norsk sanitetsbidrag. Konflikten har preget internasjonal sikkerhetspolitikk de siste 20 årene.

Mens vestlige land begynte selvransakelsen etter to tiårs krig utenfor kjerneområdene, seilte en stadig mer alvorlig konflikt opp i Europa.

Gjennom høsten og vinteren kom advarslene oftere. En russisk storoffensiv mot Ukraina ville komme tidlig på våren. For de fleste var det utenkelig, men en russisk styrke på 190.000 soldater rett over grensen tydet på at noe var i gjære. 24. februar holdt Russlands president Vladimir Putin en grytidlig TV-sendt tale der han erklærte at han hadde igangsatt en militær operasjon i Øst-Ukraina.

Timer etter krigsutbruddet fikk forsvarshistorikeren Magnus Håkenstad et meningsinnlegg på trykk i VG, der han tok til orde for omfattende grep for å styrke Forsvaret.

– Det var jo en ganske kraftig overbevisning om at «nu jævlar, nu er det alvor» og nå må vi sette alle kluter til. Det mener jeg fremdeles, sier han.

– Russlands krig mot Ukraina er et vannskille. Det er en ny normal for europeisk sikkerhet og også for sikkerheten i Arktis, sa generalsekretær Jens Stoltenberg da han besøkte allierte soldater på Bardufoss som deltok i Cold Response.

Beredskapsdirektør Elisabeth Sørbøe Aarsæther får helt andre spørsmål om beredskap fra folk som vil forberede seg, enn hun noen gang tidligere har fått i sin karriere.

Samtidig åpner flere for at dette kanskje ikke er et så tydelig vendepunkt som det fremstår som, men at dette ble varslet om for flere år siden- vi gikk kanskje bare glipp av det.

Kampen om Finnmark

Tre dager etter krigsutbruddet kunngjorde Tysklands statsminister Olaf Scholz at over 2 prosent av det tyske bruttonasjonalproduktet skal brukes på forsvar. Tall fra Nato viser at landet brukte 1,53 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar i fjor, som tilsvarer 65 milliarder dollar.

– Vi opplever en ny æra, sa han til nasjonalforsamlingen om de varslede overføringene på 100 milliarder euro til et forsvarsfond.

– Når han angriper Ukraina, vil ikke Putin bare fjerne et land fra verdenskartet, han ødelegger hele den europeiske sikkerheten, sa Scholz, ifølge Deutsche Welle.

16. mars bekreftet Sveriges forsvarsminister Peter Hultqvist at de setter av tre milliarder ekstra til forsvar. To dager senere lanserte Norges daværende forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) den samme summen i norske kroner. Pengene skulle gå til mer aktivitet i nordområder og å fylle drivstoff-, ammunisjons- og utstyrslagre.

I Finland ble det primo april politisk enighet om å bruke ytterligere 2,2 milliarder euro på forsvar innen 2026, ifølge kringkasteren YLE. Også der er det skissert store summer til å anskaffe ammunisjon, reservedeler og å drive vedlikehold.

På debattarenaene i Norge er det etterlyst reetablert luftvern over Østlandet, mer luftvern til styrkebeskyttelse, tilfluktsrom og atomberedskap, et treprosentsmål, stans i salg av forsvarsanlegg, styrking av lagerbeholdningene, styrking av bemanningen og tettere samarbeid med likesinnede, blant mye annet.

«Uansett vil en væpnet konflikt med Russland, enten i form av en bilateral konflikt eller som konsekvens av en større europeisk konflikt som sprer seg til våre nærområder, fortsatt være dimensjonerende for store deler av Forsvarets struktur.» står det i FFIs forsvarsanalyse, som ble lagt frem 15. mars.

Selv om arbeidet med rapporten ble avsluttet i desember 2021, har de fått med at den pågående krigen kan føre til vesentlige endringer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Det mest alvorlige scenarioet for Norge, er det som kalles et strategisk overfall. Det beskrives på følgende måte: «omfattende russisk militær innsats mot Norge med sikte på å oppnå tidsbegrenset kontroll over deler av norsk territorium. I verste fall skjer angrepet med bare noen få dagers varslingstid».

25. mars landet et lite hvitt fly på Bardufoss lufthavn. Soldater fra en rekke Nato-land stod oppstilt da generalsekretæren for alliansen kom gående over rullebanen. Jens Stoltenberg brukte lang tid på å snakke med dem. «Dere er Natos ryggrad», sa han under en tale like etterpå.

– Vi har sett en russisk militær oppbygging i det høye nord over de siste årene, der Russland har gjenåpnet gamle sovjetiske baser, investert tungt i nye, moderne kapabiliteter og testet våpensystemer. Derfor er det også viktig at allierte viser tilstedeværelse i nordområdene, og Cold Response er et eksempel på hvordan vi gjør det.

Et toneangivende scenario mot Norge de siste tiårene, har vært det såkalte bastionforsvaret. Scenarioet beskrives i FFIs analyse som en russisk fremskyving av styrker til norsk område i Finnmark for å beskytte basekomplekset og kapasitetene på Kola i en konflikt.

Det russiske bastionforsvarets relevans i dag er imidlertid omdiskutert. FFI-analysen påpeker at den teknologiske utviklingen, med en stadig økende rekkevidde, hastighet og presisjon på så vel overflate-til-overflate- som overflate-til-luft-våpen, svekker betydningen av norsk område for plassering av både sensorer og våpensystemer.

Ina Holst-Pedersen Kvam ved Forsvarets høgskole Sjøkrigsskolen forsker på russisk strategisk tenkning og operasjonskunst. Hun sier at bastionforsvaret er et utdatert sovjetisk konsept som ble utviklet av en militærmakt som ikke lenger eksisterer, og at Russland med ny våpenteknologi kan oppnå lignende målsettinger med andre midler og metoder.

I bastionforsvaret var det to formål ved en landokkupasjon av Finnmark, forklarer Holst-Pedersen Kvam. Det ene var å nekte Nato – og spesielt da USA – å benytte Nord-Norge som et springbrett til offensive operasjoner inn mot Kola-halvøya der de har sine strategiske ubåter med atomvåpen (SSBN) og deres kritiske støttestruktur. Det andre var å etablere fremskutte baser som marinen og luftforsvaret kunne operere fra for å støtte omfattende kontroll- og nektelsessoner i Barentshavet og sørover mot GIUK-gapet. GIUK refererer til området mellom Grønland, Island og Storbritannia. Dette skulle sørge for operasjonsfrihet for ubåtene og i verste fall tilrettelegge for skarp bruk av dem.

– Nordflåten er i dag imidlertid en skygge av sin forgjenger, og vil i en reell konfliktsituasjon neppe kunne implementere og opprettholde bastionforsvarets forsvarssoner i praksis uten å risikere for store tap. Russiske sjø-, luft- og landstyrker er drastisk redusert siden «Bastionen» først ble utviklet, og mangler volumet, redundansen, utholdenheten og kampkraften som konseptets komponenter krever, sier hun.

Ny våpenteknologi har trolig også endret behovet for fremskutte baser i utgangspunktet, særlig i Finnmark, sier Holst-Pedersen Kvam. Økt rekkevidde gjør på den ene siden at at Nato ikke lenger er like avhengig av norsk territorium. På den andre siden er systemene på Kolahalvøya mer enn kapable til å ødelegge Finnmarks militære nytteverdi.

Hun viser til at Hæren i Nordflåten er den aller minste av alle militærdistriktene. Det flate terrenget i Finnmark, med minimal radarskygge og begrenset fremkommelighet, vil være krevende for en mekanisert hæravdeling. De ville blitt «sitting ducks» for Vestens langtrekkende våpen.

– Om russerne mot formodning evner å gripe Finnmark, ville de antakeligvis derfor ville holdt ut like kort som norske styrker i forsøket på å holde det, sier Holst-Pedersen Kvam.

Hun sier at varslingstiden for en slik landokkupasjon også ville vært ganske lang, i likhet til angrepet på Ukraina, med behov for å forsterke manntallet over grensen med styrker fra andre militærdistrikt i forkant, som gir Norge nok av tid å skalke lukene i mellomtiden med allierte styrker.

Bastionforsvaret i seg selv lar seg vanskelig forene med strukturen vi ser begynner å ta form på den andre siden av grensen.

Ina Holst-Pedersen Kvam, Forsker ved Sjøkrigsskolen

– Bastionforsvaret i seg selv lar seg med andre ord vanskelig forene moderne operasjonskrav med strukturen vi ser begynner å ta form på den andre siden av grensen, hvordan disse øver og de tilhørende operasjonskonsepter som utvikles for å tilpasse Nordflåten moderne operasjonskrav, sier hun.

Holst-Pedersen Kvam sier at russerne øver på strid i kystnære strøk, med fokus på samspill mellom sjø- og luftstyrker. Hærkorpset og marineinfanteriet øver i stor grad på kystnære operasjoner, med både anti-amfibisk forsvar og amfibiske ilandsettinger. Amfibieoperasjoner betyr å sette soldater i land fra fartøy for å drive strid.

– På havet prioriteres likeledes utviklingen av en kystmarine, skreddersydd for å operere i slike komplekse operasjonsmiljø. De større havgående, sovjetiske fartøyene erstattes av nye nestegenerasjons korvetter av lettere tonnasje. Disse er mer fleksible, manøvrerbare, kjappere og spekket med moderne flerbruksmissiler. Slike fartøy finner man sjeldent over lenger tid ute på det åpne havet, slik Bastionforsvaret legger til grunn, sier forskeren.

Marinestrukturen skal i stedet for utvikles sammen med luftforsvaret for å levere langtrekkende ild, primært fra kystsonen.

– Norges langstrakte kystlinje fremstår i den forbindelse som vår fremste sårbarhet. Under en stormaktskonflikt er ikke maktbruk mot Norge sannsynligvis ikke noe eget mål for Russland. Istedet får norske hav- og landområder en krigførende verdi. Det spørs om bastionforsvaret og Finnmark-scenariet legger korrekt forståelse av denne til grunn.

Holst-Pedersen Kvam mener at den russiske invasjonen i Ukraina ikke er et vendepunkt for norsk sikkerhet.

– Men det burde bli det for norske trusseloppfatninger og det historiske tankegodset som dominerer dem. Så lenge forsvars- og strukturplanleggingen dimensjoneres av feilaktige, foreldede og lite realistiske antakelser om russiske målsettinger, midler og metoder, er det verdt å stille spørsmålstegn ved hvorvidt vi forstår fienden og det norske forsvarsproblemet i tilstrekkelig grad for å dra de mest pressende lærdommene fra Ukraina-krigen i det hele tatt.

Forsvarets utvikling

– Vi må bruke mer penger på militær og sivil beredskap, og mindre på andre ting. Så enkelt er det rett og slett, sier Magnus Håkenstad.

Han forsker på omstilling i Forsvaret og gir en lyninnføring i definerende omdreininger i Det norske forsvaret siden 2. verdenskrig. Da trakk norske myndigheter og beslutningstakere to lærdommer. Den første var at forsøket på å holde Norge utenfor en krig i Europa ikke gikk så bra. Den andre var at det kan nytte å slåss. De norske analysene var at dersom det hadde blitt mobilisert tidligere, hvis Forsvaret hadde vært litt sterkere og håndtert krisen litt bedre, så kunne det gått. Resultatet ble« aldri mer 9. april», som ikke bare betydde at man skulle unngå et nytt angrep på Norge, men dersom det kom, skulle Forsvaret være sterkt, forklarer forskeren.

Etter krigen var Norge med i etableringen av Atlanterhavspakten.

– Koreakrigen i 1950 er det som utløser en voldsom norsk opprustning, hvor til tross for alle de kjempebehovene man hadde for gjenoppbygging av Norge, så prioriterte man forsvar og sikkerhet veldig sterkt, sier Håkenstad.

9. november 1989 besluttet DDRs myndigheter med øyeblikkelig virkning å gi mulighet for fri utreise. Beslutningen gjorde i praksis at DDR opphørte som egen stat. I løpet av et par måneder ble det åpnet for demokratiske valg i mange av de tidligere sovjetstatene. For norsk forsvars del betydde slutten på den kalde krigen også bortfallet av en dominerende fiende.

Da den kalde krigen tok slutt, var det norske forsvaret veldig stort, sier Håkenstad.

– Det knelte under sin egen vekt og det kollapset på slutten av 90-tallet på grunn av fullstendig ubalanse i forsvarsøkonomien og manglende reformer.

«Long story short», sier han, ble det satt i gang en reform ved årtusenskiftet som led litt av at mye var utsatt og at alt måtte gjøres samtidig. Dermed måtte man også kvitte seg med mer av det gamle Forsvaret enn det som kanskje hadde vært nødvendig.

Kollapsen Håkenstad snakker om, er ikke til å misforstå i langtidsplanen for 2002-2005. «Forsvaret er i ferd med å forvitre», stod det i innledningen til planen, som skisserte en omfattende omlegging av Forsvaret fra å kunne mobilisere flest mulig, til å ha størst mulig operativitet i styrkestrukturen.

Landet utgjør i dag ingen militær trussel

«Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt organisert for å motstå en storstilt invasjon av norsk territorium, hvilket ikke lenger er en sannsynlig trussel.» Videre sto det at:

«Russland er inne i en samlet sett positiv utvikling, og landet utgjør i dag ingen militær trussel mot Norge.»

Dette gjorde at den norske regjeringen ikke lengre mente at det omfattende angrep mot norsk territorium burde være den dominerende faktoren for utformingen av Forsvaret. I stedet ble det lagt vekt på forpliktelser og rettigheter som Nato-medlem, bidrag i håndtering av internasjonale kriser og terrorisme.

11. september 2001 ble et nytt definerende vendepunkt for Det norske forsvaret. På sine egne nettsider beskriver Forsvaret Afghanistan-oppdraget som «et av de største, mest omfattende og mest langvarige internasjonale oppdragene Norge har deltatt i siden 2. verdenskrig». 9200 norske soldater tjenestegjorde i landet mellom 2001 og 2021.

Tilbake på Roald Amundsen utenfor Harstad, sier general Vollmer at invasjonen i Ukraina er et tydelig brudd mellom krigene vi har valgt og den vi nå må forholde oss til.

Etter to tiår med kriger utenfor alliansens egne områder, er medlemslandene nødt til snu seg rundt, mener han. Vollmer advarer mot at krigene utenfor Europa har gjort at medlemslandene har mistet litt overblikket over hva som er nødvendig hjemme. Forsvarets forum spør ham hva han mener at bevilgningene til forsvar i flere land bør brukes til.

– De må brukes på kapabiliteter vi har gitt bort i løpet av disse krigene som vi har valgt. Det har vært et valg hos våre medlemsland å engasjere seg i Afghanistan og Resolute Support, som jeg absolutt mener at var det riktige å gjøre, sier Vollmer, som også nevner Irak og Mali som land Nato-medlemmer har engasjert seg i.

– Det var misjoner vi valgte – av flere grunner, gode grunner – men nå må vi innse at vi er i en situasjon i Europa der det ikke er vårt valg, det er en nødvendighet.

Flere land, og Tyskland i særstilling, har varslet økninger i forsvarsbevilgningene. Men generalen gir han ikke noen felles oppskrift på hvordan pengene skal brukes. Hvert land må tilpasse forsvaret sitt etter sine forhold og sine perspektiver.

– Men et prominent eksempel på hva alle nasjonene ga bort og som vi definitivt trenger, er bakkebasert luftvern. Det er beskyttelsen av våre soldater og landformasjoner mot droner, helikoptre og lavtflygende objekter. Vi ga det bort fordi vi ikke trengte det i Afghanistan.

En endret slagmark

I en klappstol i et telt på toppen av Setermoen skytefelt sitter batterisjef Ruben Getz med en kaffekopp i hånden. Det lukter drivstoff og varm ull. Han leder avdelingen som røkter den etterspurte kapasiteten luftvern.

– Debatten om luftvern i Norge startet en god stund før invasjonen og den sikkerhetspolitiske situasjonen vi er i nå, sier han, og forklarer at Hæren hadde sitt eget luftvern frem til 2004, da det ble lagt ned.

– På den tiden var det et fokus mot Afghanistan og en trusselaktør som ikke hadde noe i lufta. Det var ikke det vi trengte å tenke på. I nyere tid, når Afghanistan-oppdraget har nærmet seg ferdig, har vi begynt å innrette oss mer mot vårt eget land og bygge opp Hæren til nærmere det det en gang har vært.

I 2018 ble kampluftvernbatteriet gjenopprettet. I august i fjor ble de erklært for «initial operational capable», som betyr at de kan brukes året rundt som del av Brigade Nord.

– Hvis du ikke har luftvern og du har en begrenset mengde i Luftforsvaret av fly, så vil motstanderen din ha fri tilgang på luftrommet. Det har vi sett i Afghanistan, da har Nato hatt fri tilgang på luftrommet og har kunnet bruke fly og helikoptre som de vil – relativt uforstyrret, forklarer han om kapasiteten som etterspørres fra flere hold.

Det tydeligste beviset på hvordan slagmarken er endret av ubemannede angrepsdroner gjorde seg gjeldende under krigen i Nagorno-Karabakh, skrev The Washington Post. Droneangrepene var rettet mot soldater, stridsvogner, artilleri og luftvernsystemer.

24. februar begynte Russland med et angrep med fly, missiler og krysserraketter mot ukrainske strategiske mål. Militære kommandoplasser, etterretningshovedkvarteret, flyplasser og annen militær infrastruktur ble angrepet, skrev oberstløytnant Palle Ydstebø om invasjonen.

Bare fordi man har luftvern, betyr ikke det at man har nok luftvern.

Ruben Getz, batterisjef i artilleribataljonen

– Om man ikke har kampluftvern, må styrkene være flinkere til å bevege seg, være mer fleksible og drive mer med kamuflasje, sier Getz.

– Hva er grunnen til at politikere og andre roper etter luftvern hvis dere allerede har det?

– Bare fordi man har luftvern, betyr ikke det at man har nok luftvern. Man er avhengig av å ha det flere steder; noen fremme med kampavdelingene, lengre bak med artilleriet og helt bakerst med logistikken. Hvis du tar ut den, kan kampenhetene være så flinke de vil, men de trenger forsyninger.

Luftvern er ikke den eneste kapasiteten som Norge en gang hadde, til dels ga slipp på, og nå henter frem igjen.

Tilbake under den store omstillingen Håkenstad beskrev, i den tiden regjeringen mente at Russland ikke lenger var ansett for å utgjøre en trussel, var det flere ting som ikke lenger ble ansett for relevante for den sikkerhetspolitiske situasjonen.

– Det røk en del barn ut med badevannet da Forsvaret virkelig måtte kaste seg rundt og for ikke å gå dukken økonomisk, sier han.

Nå dukker en del av dem opp igjen. Håkenstad kaller den «retrotendenser» med «kaldkrigspreg», og eksemplifiserer med stående hærstyrker i Finnmark, beredskapsplanlegging og totalforsvar.

– Noen tiltak er veldig retro da. Dette med forhåndsrekvirering av sivile kjøretøyer er en klassiker fra den kalde krigen, bare at det nå gjøres gjennom Altinn. NRK hadde jo en sak om 4000 bileiere med visse merker som opplever at bilen deres er underlagt verneplikt.

Tilfluktsrom, vann og havregryn

På den sivile siden sitter Elisabeth Sørbøe Aarsæther i den mest sentrale posisjonen, som direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Hun tror det kommer til å være et «før» og «etter» invasjonen i Ukraina.

– Selv om det er fred i Norge, så er det liksom en årvåkenhet rundt dette som er annerledes enn før Ukraina, sier hun.

De omtalte «retrotendensene» er ikke et begrep hun har hørt tidligere, men sikkerhet og beredskap er et fagfelt det arbeides med kontinuerlig og hvor mye foregår i bakgrunnen, uten at det skaper de store overskriftene, sier direktøren.

Hun merket likevel befolkningens interesse de første dagene av krigen i Ukraina.

– «Hvor er mitt tilfluktsrom?», «Bør vi være redde nå?». Det har jeg ikke i min tid noensinne blitt spurt om i denne jobben eller andre jobber; om ting som vi tenker på som beredskap fra en annen tid. Jeg har alltid blitt spurt om moderne beredskap, aldri om det som var før. Og det er kanskje retro.

I 2016 kom Nato med det de kalte sju grunnleggende forventninger til medlemslandenes motstandsdyktighet. De er: 1. ) sikkerhet for kontinuitet i nasjonale styringssystemer og kritiske offentlige tjenester, 2) robust energiforsyning, 3) evne til å håndtere ukontrollerte forflytninger av mennesker, 4) robust mat- og vannforsyning, 5) evne til å håndtere masseskader, 6) robuste kommunikasjonssystemer og 7) robuste transportsystemer.

I Norge er dette tatt inn i Totalforsvarsprogrammet, som det har vært arbeidet med siden 2016. DSB ble tildelt et eget prosjekt i den rammen for å videreutvikle sivile myndigheters og det sivile samfunns støtte til Forsvaret.

– Det er ikke «min mayday» lengre. Det er vår mayday, sier DSB-direktøren. Aarsæther legger til at i den moderne norske ledelseskulturen er det en økende forståelse for at ressursene er avhengige av hverandre. Det er ikke om å gjøre å skinne alene, men å løse oppdragene sammen.

3,5 milliarder til forsvar og sivil beredskap, var meldingen fra regjeringen under pressekonferansen 18. mars. 200 millioner av de midlene skulle gå til å styrke den sivile beredskapen. I tillegg vil regjeringen etablere en moderne befolkningsvarsling, slik at varsler vil kunne sendes befolkningen i hele landet over mobilnettet.

Aarsæther sier at de ser at mange er blitt mer oppmerksomme på egen beredskap som følge av situasjonen i Ukraina, noe hun syns er positivt. Samtidig sier hun at den krisen påvirker opplevelsen av trygghet, og at vi må tørre å ta diskusjonen om hva som trengs dersom noe alvorlig skulle skje i vårt land.

– Det vi vet er at vi må ta ansvar for oss selv ved inngangen til en krise. Det må bare bli mye bedre, sier hun og viser til nettsiden sikkerhverdag.no for lister over hva som trengs for å være rustet for en krise.

Tre stikkord er varme, mat og vann. Direktøren sier at om man ikke har vedovn, bør man ha tepper for varme. Havregryn holder lenge og gir mye energi. Vann kan lagres i kjelleren i dunker over lang tid.

Direktoratet gir råd om at folk bør kunne klare seg selv i tre dager. Det gir nødetater handlingsrom til å konsentrere seg om dem som virkelig trenger hjelp.

Et oversett varsel?

«Russlands annektering av Krim i 2014 var en skjellsettende hendelse for den vestlige verden. Russland viste evne og vilje til å bruke militærmakt mot et naboland i Europa for å oppnå politiske mål» , skrev den forrige forsvarssjefen Haakon Bruun-Hanssen i sitt fagmilitære råd i 2020.

Flere Forsvarets forum har snakket med til denne artikkelen om hvorvidt invasjonen er et vendepunkt har pekt på at 2014 var et forvarsel for det som har skjedd nå.

– Vi kan ha gått glipp av at vi allerede i 2014 så et vendepunkt, men vi var så opptatt i Afghanistan og med ISIS, med terrorangrepene i Paris og med 1,5 millioner flyktninger, sier general Vollmer i Harstad.

– Vi historikere er jo opptatt av vendepunkt, eller brudd og kontinuiteter som vi kaller det. 2014 var jo en vekker på veldig mange måter, sier forsker Håkenstad.

Han minner om kritikken mot den inneværende langtidsplanen da den ble lagt frem: Det var ikke samsvar mellom planens veldig dystre beskrivelse av den sikkerhetspolitiske situasjonen, og det makelige tempoet planen la opp til, hvor viktige forbedringer først vil komme etter åtte år. Den forrige regjeringen – og Forsvarsdepartementet – var åpenbart ikke enig med seg selv, ifølge Håkenstad.

Han sier at dette problemet fremdeles ser ut til å gjelde i store deler av forsvarssektoren.

– Mitt veldig klare inntrykk fra det jeg hører og det jeg leser i mediene, det er at man fortsatt på er på fredstidsmodus. Man skynder seg veldig langsomt og opptrer som om man har god tid, og oversikt over den videre utviklingen. Det er farlig.

– Å spare penger, for eksempel, bør ikke være den viktigste prioriteten akkurat nå og der mener jeg at mesteparten av forsvarssektoren fremdeles ikke har tatt innover seg den nåværende situasjonen og at dette er deres mayday fremfor noen.

– Jeg vil være litt tilbakeholden med å kalle det et definitivt historisk vendepunkt. Det er en svært alvorlig situasjon, men samtidig har jo Putin og Russland vist aggresjon gjennom år. Så jeg må jo si at det har vært flere anledninger for å eventuelt vende hvis man vurderer Russlands rolle i et sikkerhetspolitisk perspektiv, sier Knut Storberget, som leder Forsvarskommisjonen.

Om ganske nøyaktig ett år skal han levere en NOU (Norges offentlige utredninger) med følgende mandat: Forsvarskommisjonen skal vurdere hvilke potensielle sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer Norge kan ta for best å ivareta norsk sikkerhet i et 10-20 års perspektiv.

Storberget mener likevel at dagens situasjon gir et svært alvorlig bakteppe og gjør kommisjonens arbeid både vanskeligere, viktigere og mer relevant. Blant annet har invasjonen vært en påminnelse om at de ikke må glemme det konvensjonelle i arbeidet, der de ser på flere typer kriger og et sammensatt trusselbilde.

Selv om mye har endret seg siden kommisjonen begynte sitt arbeid etter nyttår, mener Storberget at mandatet står seg veldig godt.

– Vi er opptatt av å ikke stirre oss blinde på situasjonen vi står i. Vi forbereder oss ikke på gårsdagens krig. Vi forbereder oss på fremtidens forsvar.