Beredskap versus «Just in Time» - investering eller drift?

I januar skrev jeg en kort artikkel her på Forsvarets forum: Beredskap versus «Just in Time», som handlet om beredskap og hvordan covid-19 påvirket den globale forsyningskjeden. Konklusjonen var at Forsvaret må ha et lengre perspektiv på anskaffelser, og at sluttilstanden bør være å ha beredskaps- og forhåndslagre i Norge, for å sikre en troverdig grunnberedskap og dermed gi beslutningstagere fleksibilitet.

Tematikken er på ingen måte blitt mindre aktuell etter at Russland gikk til krig mot Ukraina 24. februar.

Det er derfor regjeringen nå bevilger 3,5 milliarder kroner til den sivile og militære beredskapen, hvorav én milliard skal styrke beholdninger (utholdenheten) innen ammunisjon, personlig utrustning, kritisk materiell, samt fylle opp drivstofflagrene for krise og krig.

Jeg skal i påfølgende artikkel sette ord på hvorfor kritiske beredskaps- og forsyningsbeholdninger bør finansieres gjennom investeringsmidler og ikke gjennom driftsmidler.

Les også:

Analyse: To måneder med krig i Ukraina

Hensikten med en slik tilnærming er å sikre både finansiering og evnen til å anskaffe større mengder med et lengre perspektiv, noe som igjen kan gi oss flere fordeler.

Underfinansieriing

For det første vil det skjerme midlene mot det som kan fremstå som en kontinuerlig underfinansiering av virksomheten sine driftsbudsjetter. Hvorvidt underfinansiering skyldes effektiviseringskrav i langtidsplanen for Forsvarssektoren, for høye ambisjoner med fraværende prioritering og ledelse, eller om det er new public management (NPM) er uklart.

Summen av alt utgjør uansett trolig en trussel mot beredskapen og bør derfor utbedres og i enkelte tilfeller fjernes.

En regimentsjef i Forsvaret beskrev situasjonen regimentet stod overfor en gang med følgende utsagn:

«Årets budsjett er dårligere enn fjorårets. Heldigvis er det mye bedre enn neste års budsjett».

Dyrt å være fattig

For det andre vil anskaffelser av større kvanta medføre bedre vilkår (i prinsippet på solskinnsdager) og Forsvarssektoren slipper at det er dyrt å være fattig. I tillegg er det klare indikasjoner og erfaringstall på at når krisen eller krigen først har inntruffet, stiger kostnadene i takt med mer behovet.

Legger vi på ytterligere en faktor, som råvaremangel kan både prisene akselerere enda hurtigere eller at varen blir utsolgt.

Derfor kan man si at beredskap koster, men det kan koste enda mer hvis man ikke er villig til å investere i det.

Betongmur mellom postene

For det tredje vil helhetsbildet bli tydeligere, fordi virksomhetens driftsmidler og investeringsmidler er to helt forskjellige poster. Ved å ha beredskaps- og forsyningsbehov synliggjort i investeringsporteføljen er det nærliggende å tro at prioriteringene ville endret seg, og at manglende beredskap ble prioritert før mange andre prosjekter.

Kronikk

Jeg sluttet ikke i Forsvaret, Forsvaret mistet meg

Noe annet vil være overraskende i en beredskapsorganisasjon som Forsvaret.

Hvis man ser på praktiseringen i dag, så kan det fremstå som at det er en betongmur mellom postene, men som vi alle vet så falt Berlinmuren til slutt.

Derfor kan man på mange måter si at alt er mulig, så lenge man ser løsninger og er endringsvillig.

Ikke god nok

For det fjerde så er ikke kompetansen i Forsvarssektoren god nok når det kommer til verdikjedeforståelse (den røde tråden) og bruken av dagens forvaltningssystemer(digitalisering).

Det kan medføre at vi tar ukloke valg, og når ansvaret i tillegg er pulverisert mellom etater og driftsenheter, så blir ikke prosessene sømløse. Når friksjon oppstår kan det fort ende opp med at vi ser på hverandre gjennom skriftlige avtaler enn å faktisk løse utfordringen.

Jeg tenker derfor at når resultatet ikke står i stil med alle de flinke og seriøse folkene i forsvarssektoren, er det nærliggende å tro at det er strukturene og prosessene som ikke er optimale, og en henvisning til fjellvettregel nr. 8 bør være nært forestående: «Vend i tide, det er ingen skam å snu».

Krigens krav

For det femte, og det viktigste helt til slutt, så vil vi sikre troverdige beredskaps- og lagerbeholdninger i Norge, som bør være den store målsetningen.

Med andre ord, så mener jeg det er klare fordeler ved å overføre kritiske beredskaps- og forsyningsbeholdninger til investering. Nå har vi holdt på lenge nok og statusen har ikke blitt noe særlig bedre. Derimot er statusen så sårbar at det fremheves som et av de store satsningsområdene i Langtidsplanen for Forsvarssektoren.

Les også: Forsvaret leverer ikke som lovet

Det er for meg et klart signal om at vi over lang tid med dypeste fred, har prioritert fantomet før lekser.

Hvordan vi har havnet her vil det sikkert være mange svar på, avhengig hvem man spør i de forskjellige etatene, eller driftsenhetene i Forsvaret, men nå bør det tas grep.

Forsvaret er statens ypperste voldsmakt og den tilliten må forvaltes troverdig. Krigens krav er det vi blir målt på, helt til slutt.