Forsvaret leverer ikke som lovet

Å være en del av Forsvaret er noe jeg er oppriktig stolt av. Jeg er Forsvaret, på samme måte som alle andre menneskene som jobber i Forsvaret, er Forsvaret. Sivile og militære, kvinner og menn. Vi som jobber i Forsvaret – er Forsvaret.

Etter som årene har gått har jeg blitt mer patriotisk og jeg er glad for hvordan Forsvaret fremstilles – et forsvar som først og fremst er opptatt av freden, for det vi har og for det vi er.

Der andre militære har valgt kampavdelinger som yrke har jeg valgt fellesavdelinger for å støtte.

Relevant for Forsvaret

Der de som valgte kamp kunne utdanne, trene, øve og sette rammer for hvordan de skulle bli best mulig, måtte jeg stadig finne nye veier for å vise at jeg var relevant for Forsvaret. Der operative avdelinger fikk fokus og anerkjennelse rundt sine bekymringer for den operative evnen til Forsvaret, måtte jeg finne argumenter for hvordan jeg i det hele tatt var relevant for Forsvaret.

Les også:

Åpent brev til forsvarssjefen om ufrivillig konvertering til spesialistkorpset

Der operative avdelinger fikk ledere som var utdannet, trent og øvet innenfor fagfeltene og kapasitetene de skulle lede, fikk jeg ledere som skulle få en stjerne ekstra der det ikke var krav til annet enn militært utdanningsnivå.

Det var heller ikke krav til kompetanse om virksomheten de skulle lede.

Der operative avdelinger fikk ledere som forsto konsepter, taktikk, teknikk, prosedyrer og egne kapabiliteter og kapasiteter fikk jeg ledere som måtte prøve å forstå disse den dagen de tiltrådte i stillingene som ga dem høyere grad.

Det var ledere som med sin militære utdanning og erfaring prøvde å forme fellesavdelingene slik at de passet deres egen oppfatning om hvordan ting burde være.

Sjø, luft, hær hadde alle sine styrker og svakheter – og alle ville endre etter hvert som de ledet.

Prøvde å hjelpe

Jeg er den som hørte ropene fra de operative avdelingene om hjelp og som prøvde å hjelpe, men som måtte kjempe mot egne ledere for å etablere forståelse om hvorfor og hvordan vi kunne hjelpe.

Jeg er den som måtte kjempe mot andre ledere med fagmyndighet og fagansvar som har fokus på egen evne til å løse oppdrag i stedet for Forsvarets evne til å løse oppdrag.

Jeg måtte kjempe mot et system som ikke legger til rette for at vi skal være Forsvaret.

Jeg er ikke én person – jeg er alle de militære som så verdien av å støtte for å sørge for at de operative avdelingene kunne samvirke så godt som overhodet mulig. Jeg er dem som brukte tid og krefter på å forstå hvordan operative avdelinger i sjø, luft, land, spesialstyrker opererer og hvordan jeg best kan støtte disse i deres oppdrag.

Jeg er dem som forsto og anerkjente forskjellen i forsvarsgrenene og spesialstyrkene og som hjalp dem da de trengte meg – selv om jeg ikke var en del av deres familier og jeg måtte slåss mot både egne og andre for at også de skulle forstå viktigheten av støtten vi i fellesavdelinger gir våre operative avdelinger.

Blir ikke prioritert

Jeg er også dem som aldri ble verdsatt nok til å få et utdanningsnivå som kreves for å lede fagspesialister som er blant de ypperste innen teknologi.

Les også:

Jeg sluttet ikke i Forsvaret, Forsvaret mistet meg

Jeg er dem forstår konsepter, taktikk, teknikk, prosedyrer og egne kapabiliteter og kapasiteter, men som aldri vil bli vurdert for lede disse fordi jeg ikke blir gitt prioritet til å komme inn på militære studier som gir videregående offisersutdanning.

Jeg er dem som har flere internasjonale operasjoner bak meg og som har høstet anerkjennelse fra andre nasjoners ledere, men som likevel ikke blir vurdert til å komme inn på videregående offisersutdanning fordi jeg er i fellesavdeling og det er forsvarsgrenene som plukker ut studenter til videregående offisersutdanning.

Jeg er dem som har blitt tvangskonvertert til spesialist fordi jeg kan IKT-faget og ledelse, men som ikke blir prioritert inn på militær utdanning fordi min forsvarsgren ikke ser nytten av å bygge en slik kompetanse i en fellesavdeling.

Leverer ikke som lovet

Jeg er dem som har tatt 5-årig masterstudium med en mastergrad innen virksomhetsområdet jeg jobber, men som ikke er søknadsberettiget på stillinger fordi jeg ikke har et fire måneders kurs med fellesoperativ modul som gir videregående offisersutdanning.

Jeg er dem som ser at militære ledere ser omstilling som det eneste verktøyet for å prøve å forbedre IKT-leveranser i Forsvaret, mens jeg ser så utrolig mange andre verktøy som er langt mer effektive.

Jeg er dem som slutter i Forsvaret fordi Forsvaret ikke leverer som lovet – og jeg er den som valgte å bli for å kjempe – til tross for.

Jeg valgte å kjempe, men min kamp er ikke på bakken, i luften eller på sjøen.

Min kamp handler å bevisstgjøre egne ledere og ledere i Forsvaret. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe denne kampen. En dag vil kanskje jeg bli den som får lov til å lede en virksomhet jeg har innrettet hele mitt yrkesliv for å kunne lede.

En dag – kanskje.