Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Troen på at terrorbombing hørte historien til var feil. Knapt noen trodde at vi igjen skulle oppleve bombing av byer og sivile mål i Europa.
Troen på at terrorbombing hørte historien til var feil. Knapt noen trodde at vi igjen skulle oppleve bombing av byer og sivile mål i Europa. Vi som delte 90-tallets urokkelige tro på evig fred og fordragelighet med dertil hørende kraftig nedbygging av Forsvaret, tok dessverre feil. Faren for militær konflikt i Europa ble den gangen nærmest avskrevet.
Forsvaret ble sterkt redusert og gikk fra å være et invasjonsforsvar til å bli et innsatsforsvar.
De kapasiteter som ikke passet inn i det nye konseptet ble nærmest nedlagt, og luftvernet var et offer for denne strategien.
Terrorbombing og kampvilje
Terrorbombing er en militær strategi hvor målet er å bekjempe fienden ved å ødelegge hans økonomiske fundament og svekke kampviljen i hele befolkningen. Slik bombing kan i dag gjennomføres med fly og/eller langtrekkende missiler.
Terrorbombing har vi ikke sett i Europa siden 2. verdenskrig, men nå demonstrerer russerne at de faktisk er villige til å bruke denne strategien i Ukraina selv med de enorme lidelsene dette medfører for sivilbefolkningen.
Hvorvidt dette er en bevisst strategi, eller bare et resultat av en mer kynisk holdning til folkerett og engasjementsregler, spiller egentlig liten rolle så lenge etterretninger og analyser tyder på store ødeleggelser av sivil infrastruktur og tap av sivile liv.
Store deler av Ukrainas befolkning flykter eller må oppholde seg i tilfluktsrom.
Skal man beskytte seg mot slike angrep kreves både et aktivt element i form av luftvern som kan bekjempe en lufttrussel og et passivt element i form av beskyttelsestiltak for sivilbefolkningen.
Utsetter beslutningen
Luftmilitært Samfund (LMS) har registrert at regjeringen har valgt å stadig utsette investeringene i langtrekkende luftvern. Regjeringen har valgt å neglisjere de klare og entydige anbefalingene fra både nåværende og tidligere forsvarssjef. Den forrige regjeringen stod fast på at denne viktige kapasiteten skulle utsettes til etter 2028.
Daværende leder av forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt, mente at luftvernet måtte prioriteres høyere. Vi venter på nye prioriteringer.
Vi har i dag en meget begrenset nasjonal luftvernkapasitet gjennom NASAMS-systemet. Dette systemet er utmerket i sin rolle, men vi har kun 3 batterier og systemet har begrenset kapasitet. NASAMS vil ikke alene kunne etablere en tilfredsstillende luftvernparaply over de strategisk mest viktige områdene i landet.
Tre grunner for Luftvern:
For det første skal vi forsvare nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra. Fra 1960 til 1990 hadde Norge et meget effektivt langtrekkende strategisk luftvernsystem – NIKE– mot datidens trusler. Systemet var gruppert rundt Oslo til forsvar av nettopp nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra (kjerneområdet). Med sin enorme rekkevidde (150 km) ga systemet en meget effektiv luftverndekning over store deler av Østlandsområdet.
Da NIKE-systemet ble nedlagt i 1990 ble det aldri erstattet av et tilsvarende system. Det strategiske luftforsvaret av Østlandsområdet ble glemt og Østlandet ligger nå «åpent». Når vi nå ser hvordan russerne opererer i Ukraina er det på tide å reetablere luftvern over Østlandet og styrke andre deler av landet. Det må anskaffes en langtrekkende luftvernkapasitet som også kan stå imot hensynsløs terrorbombing.
Samtidig er det nødvendig å ta inn over seg at krigføringen i Ukraina har vist at det også er behov for en styrking av den sivile beredskapen for å beskytte strategisk infrastruktur, beslutningsapparat og befolkningssentre. Mange har begynt å bekymre seg for tilfluktsrom og atomberedskap, noe som ikke har vært på agendaen siden den kalde krigen. Det har lenge vært kjent at Norges sivile beredskap og evne til å beskytte sivilbefolkningen i væpnet konflikt heller ikke er tilfredsstillende.
For det andre er det avgjørende for Norges sikkerhet at vi er i stand til å ta imot allierte forsterkninger. Vår sikkerhetspolitikk er bygget på mottak av alliert hjelp. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi skal kunne dra nytte av disse forsterkningene må områdene hvor forsterkningene ilandsettes kunne forsvares.Hovedmottaksområdene for alliert forsterkninger ligger i Ofoten-, Trøndelags-, og Oslofjord-området. Alle disse områdene må ha en luftverndekning som sikrer en trygg ilandføring.
For det tredje må vi forsvare Luftforsvarets kampbaser. Kampbasene er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften.
For en fiende vil det enkleste være å sette flyene ut av spill når de står på bakken. I dag er beskyttelsen av våre baser ikke tilfredsstillende.
Norge har investert nærmere 100 milliarder i F-35, men viljen til å forsvare investeringen og dennes formidable kapasitet er dessverre for lav.
De tre basene som er utpekt som kampbaser/alternative baser for operasjoner med F-35, ligger alle nær hovedområdene for mottak av allierte forsterkninger. Rygge ligger også nær nasjonal infrastruktur, beslutningssentra og landets mest folkerike område. Luftvernsystemer med kapasitet mot ulike former for missiler vil gi den beskyttelse som er nødvendig for forsvar av alle de tre kritiske områdene som er beskrevet.
Lytt til de fagmilitære rådene
Faren for militær konflikt i Europa ble den gangen nærmest avskrevet.
Med et klart blikk mot det som nå skjer i Ukraina er tiden inne for våre politikere til å lese tidligere forsvarssjef Bruun-Hansens fagmilitære råd en gang til. Her er han klar i sin anbefaling og ber om tre enheter med langtrekkende luftvern. Når også nåværende forsvarssjef ber om en tidligere styrking av luftvernet bør dette rådet lyttes til. En anskaffelse av strategisk luftvern kan ikke utsettes lenger. Det finnes både europeiske og amerikanske systemer på markedet (hyllevare) som er operative og vel utprøvd.
Vi hører stadig at det i dag ikke er en direkte trussel om en væpnet konflikt i vårt område, men krigen i Ukraina har vist oss alvoret. Det må nå tas grep og de utfordringer vi står overfor må på agendaen. Uansett utfall av krigføringen har det blitt et helt annet sikkerhetspolitisk klima i Europa og verden for øvrig.
Det mest tillitvekkende vil være å intensivere arbeidet med å lukke de gapene som allerede er erkjent militært og politisk, slik som luftvern.
Krigens ødeleggelser er langt mer kostbare enn å øke forsikringspremien gjennom anskaffelse av luftvernsystemer som sikrer våre byer, kritisk infrastruktur og mulighet for alliert mottak samt snarest å optimalisere beskyttelsen av sivilbefolkningen. Norge er heldigstilt med en sterk økonomi og høy kompetanse som muliggjør raske beslutninger.
Faren for militær konflikt i Europa ble den gangen nærmest avskrevet. Forsvaret ble sterkt redusert og gikk fra å være et invasjonsforsvar til å bli et innsatsforsvar. De kapasiteter som ikke passet inn i det nye konseptet ble nærmest nedlagt, og luftvernet var et offer for denne strategien.
Terrorbombing og kampvilje
Terrorbombing er en militær strategi hvor målet er å bekjempe fienden ved å ødelegge hans økonomiske fundament og svekke kampviljen i hele befolkningen. Slik bombing kan i dag gjennomføres med fly og/eller langtrekkende missiler. Terrorbombing har vi ikke sett i Europa siden 2. verdenskrig, men nå demonstrerer russerne at de faktisk er villige til å bruke denne strategien i Ukraina selv med de enorme lidelsene dette medfører for sivilbefolkningen.
Hvorvidt dette er en bevisst strategi, eller bare et resultat av en mer kynisk holdning til folkerett og engasjementsregler, spiller egentlig liten rolle så lenge etterretninger og analyser tyder på store ødeleggelser av sivil infrastruktur og tap av sivile liv.
Store deler av Ukrainas befolkning flykter eller må oppholde seg i tilfluktsrom.
Skal man beskytte seg mot slike angrep kreves både et aktivt element i form av luftvern som kan bekjempe en lufttrussel og et passivt element i form av beskyttelsestiltak for sivilbefolkningen.
Utsetter investeringer
Luftmilitært Samfund (LMS) har registrert at regjeringen har valgt å stadig utsette investeringene i langtrekkende luftvern. Regjeringen har valgt å neglisjere de klare og entydige anbefalingene fra både nåværende og tidligere forsvarssjef. Den forrige regjeringen stod fast på at denne viktige kapasiteten skulle utsettes til etter 2028. Daværende leder av forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt, mente at luftvernet måtte prioriteres høyere.
Vi venter på nye prioriteringer.
Vi har i dag en meget begrenset nasjonal luftvernkapasitet gjennom NASAMS-systemet. Dette systemet er utmerket i sin rolle, men vi har kun tre batterier og systemet har begrenset kapasitet. NASAMS vil ikke alene kunne etablere en tilfredsstillende luftvernparaply over de strategisk mest viktige områdene i landet.
Tre grunner for Luftvern
For det første skal vi forsvare nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra. Fra 1960 til 1990 hadde Norge et meget effektivt langtrekkende strategisk luftvernsystem – NIKE– mot datidens trusler. Systemet var gruppert rundt Oslo til forsvar av nettopp nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra (kjerneområdet). Med sin enorme rekkevidde (150 km) ga systemet en meget effektiv luftverndekning over store deler av Østlandsområdet.
Det strategiske luftforsvaret av Østlandsområdet ble glemt og Østlandet ligger nå «åpent».
Da NIKE-systemet ble nedlagt i 1990 ble det aldri erstattet av et tilsvarende system. Det strategiske luftforsvaret av Østlandsområdet ble glemt og Østlandet ligger nå «åpent». Når vi nå ser hvordan russerne opererer i Ukraina er det på tide å reetablere luftvern over Østlandet og styrke andre deler av landet. Det må anskaffes en langtrekkende luftvernkapasitet som også kan stå imot hensynsløs terrorbombing.
Samtidig er det nødvendig å ta inn over seg at krigføringen i Ukraina har vist at det også er behov for en styrking av den sivile beredskapen for å beskytte strategisk infrastruktur, beslutningsapparat og befolkningssentre. Mange har begynt å bekymre seg for tilfluktsrom og atomberedskap, noe som ikke har vært på agendaen siden Den kalde krigen. Det har lenge vært kjent at Norges sivile beredskap og evne til å beskytte sivilbefolkningen i væpnet konflikt heller ikke er tilfredsstillende.
For det andre er det avgjørende for Norges sikkerhet at vi er i stand til å ta imot allierte forsterkninger. Vår sikkerhetspolitikk er bygget på mottak av alliert hjelp. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi skal kunne dra nytte av disse forsterkningene må områdene hvor forsterkningene ilandsettes kunne forsvares. Hovedmottaksområdene for alliert forsterkninger ligger i Ofoten-, Trøndelags-, og Oslofjord-området. Alle disse områdene må ha en luftverndekning som sikrer en trygg ilandføring.
For det tredje må vi forsvare Luftforsvarets kampbaser. Kampbasene er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften.
For en fiende vil det enkleste være å sette flyene ut av spill når de står på bakken.
Ikke tilfredsstillende
I dag er beskyttelsen av våre baser ikke tilfredsstillende.Norge har investert nærmere 100 milliarder i F-35, men viljen til å forsvare investeringen og dennes formidable kapasitet er dessverre for lav. De tre basene som er utpekt som kampbaser/alternative baser for operasjoner med F-35, ligger alle nær hovedområdene for mottak av allierte forsterkninger. Rygge ligger også nær nasjonal infrastruktur, beslutningssentra og landets mest folkerike område.
Luftvernsystemer med kapasitet mot ulike former for missiler vil gi den beskyttelse som er nødvendig for forsvar av alle de tre kritiske områdene som er beskrevet.
Med et klart blikk mot det som nå skjer i Ukraina er tiden inne for våre politikere til å lese tidligere forsvarssjef Bruun-Hansens fagmilitære råd en gang til. Her er han klar i sin anbefaling og ber om tre enheter med langtrekkende luftvern.
Når også nåværende forsvarssjef ber om en tidligere styrking av luftvernet bør dette rådet lyttes til. En anskaffelse av strategisk luftvern kan ikke utsettes lenger. Det finnes både europeiske og amerikanske systemer på markedet (hyllevare) som er operative og vel utprøvd.
Ukraina-krigen viser alvoret
Norge er heldigstilt med en sterk økonomi og høy kompetanse som muliggjør raske beslutninger.
Vi hører stadig at det i dag ikke er en direkte trussel om en væpnet konflikt i vårt område, men krigen i Ukraina har vist oss alvoret. Det må nå tas grep og de utfordringer vi står overfor må på agendaen.
Uansett utfall av krigføringen har det blitt et helt annet sikkerhetspolitisk klima i Europa og verden for øvrig.
Det mest tillitvekkende vil være å intensivere arbeidet med å lukke de gapene som allerede er erkjent militært og politisk, slik som luftvern. Krigens ødeleggelser er langt mer kostbare enn å øke forsikringspremien gjennom anskaffelse av luftvernsystemer som sikrer våre byer, kritisk infrastruktur og mulighet for alliert mottak samt snarest å optimalisere beskyttelsen av sivilbefolkningen.
Norge er heldigstilt med en sterk økonomi og høy kompetanse som muliggjør raske beslutninger.
