Kronikk

EGENINTERESSE: Når USA og andre stormakter nå igjen er mer til stede i nordområdene, er det fordi de har egeninteresse av det, skriver Kjell Inge Bjerga. Her ser vi US Marine Corps under Cold Response 2020.
EGENINTERESSE: Når USA og andre stormakter nå igjen er mer til stede i nordområdene, er det fordi de har egeninteresse av det, skriver Kjell Inge Bjerga. Her ser vi US Marine Corps under Cold Response 2020.

– Nei, Forsvaret er ikke «outsourcet» til amerikanerne

Norge har aldri og vil aldri på egen hånd kunne stille med et forsvar som motsvarer den russiske militærmakten, skriver Kjell Inge Bjerga.

Publisert Sist oppdatert

Oberstløytnant Tormod Heier, Stabsskolen, Forsvarets høgskole, gjentar stadig (f.eks. Dagsrevyen 22/2) at det er en direkte sammenheng mellom Norges egen forsvarsinnsats hjemme og graden av amerikansk militært nærvær i Norge og nordområdene.

Innleggforfatter er porfessor Kjell Inge Bjerga.
Innleggforfatter er porfessor Kjell Inge Bjerga.

Norge «outsourcet» Forsvaret til amerikanerne i forsvarsreformen ved årtusenskiftet, er mantraet. Etter dette satt Norge igjen med et lite forsvar som primært brukes internasjonalt. Viktige oppgaver innenfor suverenitetshevdelse og forsvar av landet ble overlatt til USA. En jobb amerikanerne gladelig ser ut til å påta seg vederlagsfritt blant mange andre globale oppgaver. Beviset er at det amerikanske marinekorpset har en liten rotasjonsstyrke på norsk jord, og at fire amerikanske Lancer bombefly bruker Ørland flystasjon.

En omstilling, ikke «outsourcing»

Antakelsen om årsakssammenhengen baseres på det enkle premiss at det er småstaten Norge som bestemmer om det skal være mer eller mindre amerikansk militært nærvær og aktivitet i nord. Dette har direkte betydning for den norske balansegangen mellom å «berolige» og «avskrekke» Russland: Desto mindre norsk og dermed mer amerikanske militærmakt i nord, desto mer «avskrekking» og mindre «beroligelse» – og motsatt.

Én sak er at forsvarsreformen ikke handlet om «outsourcing» av Norges forsvar til andre, men var en omstilling av Forsvaret til en økonomisk realitet og et nytt trusselbilde hjemme.

Én sak er at forsvarsreformen ikke handlet om «outsourcing» av Norges forsvar til andre, men var en omstilling av Forsvaret til en økonomisk realitet og et nytt trusselbilde hjemme. Et viktig formål var at Forsvaret også i større grad skulle brukes aktivt ute for å støtte opp om «nye Nato» og sikre fortsatt tette bånd til USA etter bortfallet av alliansens raison d’être – trusselen fra Sovjetunionen.

Les også: Professor Tormod Heier mener Norge må innføre begrensninger på militære øvelser i Nordområdene.

Det ble antatt at sannsynligheten for selv å få hjelp dersom det oppsto en krise i Norge ville øke når Norge deltok i «nye Natos» internasjonale operasjoner, men her må altså snørr og bart skilles: Dette handlet om å sikre sikkerhetsgarantien som Norge siden 1949 har hatt fra USA gjennom Nato, ikke å «outsource» Forsvaret.

Å sette likhetstegn mellom alliansesolidaritet og «outsourcing» er i beste fall en kreativ nytolkning av norsk alliansepolitikk uten at nye kilder bringes til torgs.

Aldri på egenhånd

Hovedsaken er at forholdet Norge-Russland er asymmetrisk på alle plan. Militært er asymmetrien himmelropende. Norge har aldri og vil aldri på egen hånd kunne stille med et forsvar som motsvarer den russiske militærmakten. Begrepet «outsourcing» blir meningsløst. Det forutsetter at Norge faktisk kunne «insourcet» ivaretakelsen av sikkerheten i nordområdene, bare skattebetalerne bladde opp og det politiske lederskap prioriterte forsvar fremfor andre samfunnsformål.

At Forsvaret ble drastisk redusert etter årtusenskiftet skyldtes ikke kostnader til internasjonale operasjoner, men det økonomisk urealistiske i å bevare et forsvar med opp til 400 000 personell. De årlige summene til internasjonale operasjoner de siste tiårene ville ikke rokket ved dette.

Norge har aldri og vil aldri på egen hånd kunne stille med et forsvar som motsvarer den russiske militærmakten.

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Da Norge i 1949 erkjente at det trengte en garanti om «en for alle, alle for en» fra USA og underskrev Atlanterhavspakten, ble det lagt til grunn at garantien er troverdig fordi de vestlige stormaktene selv har varige strategiske interesser i Norge og nordområdene.

Dette hadde senest blitt demonstrert i 1. og 2. verdenskrig. Norges forsvarsinnsats er viktig for å innfri Atlanterhavspaktens artikkel 3 som forplikter medlemslandene til å ha en viss militær egenevne for å bidra til alliansens fellesforsvar og ivareta sine nasjonale behov. For Norge har det nasjonale forsvarsbehovet økt betydelig med en tilspisset internasjonal situasjon preget av stormaktsrivalisering etter at Russland annekterte Krim i 2014.

Siden 2015 har Norges forsvarsutgifter økt med 25 prosent.

Egeninteresse i nord

Fra 1949 har norsk alliansepolitikk handlet om å tilpasse seg fluktuasjoner i det grunnleggende: USAs og andre allierte stormakters strategiske egeninteresse i nordområdene. Norge har vekslet mellom to hovedspor. I perioder der USA og alliansen har hatt egeninteresse av å være mye til stede i nord (tidlig 1950-tallet, i 1960-årene og i den «andre kalde krigen» på 1980-tallet), har Norge trukket forsiktig i bremsen for å unngå unødig provokasjon av Moskva og økt spenningsnivå, også i norsk opinion. Norges base- og atompolitikk og andre selvpålagte begrensninger springer ut av dette.

Les også: At allierte styrker øver og trener i Norge er en forutsetning for at avskrekkingen skal virke, skriver Hårek Elvenes of Tom Myrvold.

I perioder der USAs og alliansens interesse for Norge og nordområdene derimot har dalt, som tidlig i 1970-årene, og særlig på 1990-tallet, har Norge skiftet fra bremsen til gassen og aktivt forsøkt å trekke USA og alliansen mer inn for å forsikre seg selv og andre om at sikkerhetsgarantien ligger fast. Fra siste halvdel av 1990-tallet lettet Norge på flere av de selvpålagte begrensningene og inviterte USA og andre allierte til å øve mer i norske land- sjø- og luftområder.

I dag ser norske myndigheter det som nødvendig med både fortsatt styrking av sitt eget forsvar og økt alliert tilstedeværelse i nordområdene.

Økt tilstedeværelse

Når USA og andre stormakter nå igjen er mer til stede i nordområdene, er det fordi de har strategisk egeninteresse av det. Det har lite å gjøre med størrelsen på det norske forsvaret. Hvis norske myndigheter igjen skulle ønske å trekke i bremsen, må det gjøres på andre måter enn å «insource» oppgavene. Her har Norge en vei å gå for å utvikle «beroligende» tiltak overfor Russland i dagens situasjon – de selvpålagte begrensningene stammer fra en annen historisk kontekst.

Det er imidlertid langt igjen før dagens situasjon kan sammenliknes med tidligere topper i stormaktenes strategiske interesse i nord.

I dag ser norske myndigheter det som nødvendig med både fortsatt styrking av sitt eget forsvar og økt alliert tilstedeværelse i nordområdene.

Powered by Labrador CMS