Bombefly på Ørland: – Føyer seg inn i et mønster

Den forestående ankomsten av amerikanske bombefly til Ørlandet i februar vekker oppsikt hjemme og ute. Saken er sågar drøftet i Stortinget, men dessverre for lukkede dører. Dermed går forskere, journalister og allmenheten ellers glipp av viktig informasjon. Dette er kunnskap som mest sannsynlig ville bidratt til å opplyse befolkningen og forankre regjeringens politikk i det bredere laget av folket. Ikke fordi «Ola og Kari» nødvendigvis er enige med Solberg-regjeringen i alt og ett. Men fordi folk flest forstår at Norge er for stort og befolkningen er for få til å forsvare landet alene. Sånn har det alltid vært. Og sånn vil det alltid forbli.

Norske støttepunkter

Spørsmålet er derfor om de amerikanske bombeflyene bidrar til å styrke eller svekke norsk sikkerhet?

Utgangspunktet for spørsmålet er hva som i norsk interesse. Og det er å opprettholde en internasjonal rettsorden slik at Folkeretten hindrer de store fra å angripe de små. For det var det som utløste den «nye kalde krigen», da Russland angrep Georgia i 2008 og Ukraina i 2014.

Hva har dette med de amerikanske bombeflyene å gjøre? Nokså mye.

For den amerikanske deployeringen er isolert sett ingen stor sak. Problemet er at den føyer seg inn i et mønster som har tiltatt siden den russiske Krim-anneksjonen i 2014.

Les også: Nato-marinefartøyer i Barentshavet og amerikanske bombefly langs grensa mot Russland. Nordområdene er igjen blitt arena for globale stormakter.

Norske luft-, sjø- og landmilitære områder blir stadig viktigere oppmarsjområder for amerikanske styrker. Fra støttepunkter i Norge skal ikke bare de amerikanske styrkene forsvare Norge, Nato og det liberale verdifellesskapet med demokratiet i sin midte. Styrkene skal også true med å bombe russerne tilbake til steinalderen: «if deterrence fails», som det heter i Nato.

Å få øvd inn gode samarbeidsrutiner med Det norske luftforsvaret er derfor viktig. For da kan det norsk-amerikanske samvirke skje så «sømløst» som mulig om det verste skulle skje.

Folkeretten forvitrer

Men for en randstat som både må være en god alliert i vest og en god nabo i øst må det gjøres avveininger. For Norge er ikke Nederland, Belgia eller Danmark. Norge er også et mulig springbrett for amerikanske styrker, som i krise og krig er innrettet for å slå ut de russiske atomstyrkene på Kola.

Sett med russiske øyne er derfor de amerikanske bombeflyene, i likhet med de amerikanske ubåtene, de amerikanske maritime patruljeflyene, marinesoldatene og flåtestyrkene i Barentshavet, en nasjonal sikkerhetsrisiko.

Norge derimot, med 5,3 millioner innbyggere, er ingen sikkerhetsrisiko. For russerne frykter ikke et lite norsk forsvar med så store mangler at styrkene knapt nok har utholdenhet i fredstid.

Det russerne frykter er at landet brukes som utgangspunkt for å presse russiske myndigheter i en eventuell krisesituasjon.

Og at russiske styrker må forberede seg på et stadig sterkere amerikansk fotavtrykk i hele Norden.

Da er vi ved poenget: Den gjensidige opprustningen på begge sidene av grensen undergraver Folkeretten – Norges førstelinjeforsvar. Årsaken til dette er enkel. Folkeretten kan ikke påtvinges andre land. Heller ikke Russland. Folkeretten er nemlig bare ord, normer og flernasjonale forventninger.

Men håpet i de fagre løftene om ikke å angripe hverandre er ikke verdt papiret de er skrevet på om ikke statene klarer å bli enige om hvilke spilleregler som skal gjelde. Så når noen stater setter egne sikkerhetshensyn foran andres, ja da brytes spillereglene. Og dermed starter også den gjensidige opprustningen på begge sider av grensen.

Og med dette forvitrer også normene om ikke-fiendtlig adferd i Folkeretten. For viktigere enn internasjonale normer og konvensjoner er statens egen sikkerhet, også i sensitive nordområder der amerikanske styrker kommer tettere på den russiske andreslagsevnen til atomstyrkene på Kola.

Handlingsrommet som forsvant

Når så Norge velger å sette hard-mot-hard og invitere flere amerikanske styrker inn i landet, så er det et rasjonelt valg. Kanskje har ikke norske myndigheter annet valg?

For siden årtusenskiftet ble mesteparten av Forsvaret avviklet fordi Norge, ifølge Forsvarsstudie 2000, ikke ville stå overfor noen russisk trussel «i uoverskuelig fremtid». Dermed gikk overgangen til «et mindre men bedre forsvar» lettere.

Les også:

– Nato kommer i andre rekke

Samtidig som de gjenværende styrkene ble utsatt for et langvarig og systematisk overforbruk i utlandet.

Et overforbruk som ikke var forenlig med å opprettholde en selvstendig nasjonal forsvarsevne i den laveste enden av konfliktskalaen hjemme. Bare med hjelp av USA.

Loddet var kastet. Valget ble tatt. Handlingsrommet forsvant.

Men dagens strategi må imidlertid myndighetene ta konsekvensene. For når det settes hard-mot-hardt forsterkes nullsumspillet i nord: Sikkerhet for én blir automatisk mindre sikkerhet for en annen. For Norge er dette en tap-tap situasjon siden sikkerheten i de norsk-russiske grenseområdene er og blir udelelig. Som randstat risikerer nemlig landet både å bli et oppmarsjområde for styrkene fra vest.

Og et fremskutt forsvarsområde for styrkene fra øst. Denne strategien er det med andre ord bare stormaktene som tjener på. Norges tomteverdi er for viktig for USA og Russland, og Norge har ikke styrker igjen til selv til å opprettholde kontroll i eget nærområde.

Paradokser på rekke og rad

Paradoksene står derfor i kø. For det første, fordi myndighetene dermed anlegger en strategi som deres egne militære styrker ikke er dimensjonert for. For det andre, fordi strategien bidrar til å svekke de nasjonale sikkerhetshensynene som Folkeretten hviler på. Og for det tredje, fordi økt stormaktsrivalisering i og rundt Norge reduserer handlingsrommet som trengs for å holde to baller i lufta samtidig; å være en god alliert i vest, og en god nabo i øst. Sånt sett var det en klok avgjørelse som Stortinget fattet bak lukkende dører tirsdag 2. februar å sette klare begrensninger på hvor langt nord de amerikanske flyene kan operere i forhold til Russland.

Les også:

– Forsvaret kan ikke bare avskrekke

Men det må samtidig aldri herske tvil om Norges vilje til å forsvare seg selv, også ved hjelp av USA, dersom landet opplever russisk press. Men på den annen side må myndighetene også huske på noe annet: Jo mer man ønsker å avskrekke (kommer fra latin og betyr å skremme), desto viktigere blir det å berolige. Ikke nødvendigvis ved å kommunisere ettergivenhet overfor russiske krav og forventninger.

Men ved å åpne opp for dialog, samarbeid og tillitsskapende initiativer. For når sikkerhetsmarginene minsker i forsvarssektoren, ja da blir de diplomatiske kanalene i utenrikssektoren enda viktigere.

Godt nytt for Biden og Putin

Den norske strategien tas godt imot i den nye Biden-administrasjonen. Dette er fordi Demokratene har en større verdimessig avstand til Putin-regimet enn det Trump-administrasjonens pragmatiske America First-strategi hadde.

Les også: Forventer økt spenning i norske nærområder under Biden

Dermed kan vi også forvente et økt amerikansk press mot Norge i tiden som kommer. Ikke minst i arbeidet for med å opprettholde en fast og uforsonlig strategi overfor naboen i øst. Særlig dersom det blir regjeringsskifte til høsten. I dette presset ligger det også klare amerikanske forventninger om å få ta et større stykke Norge i bruk. Særlig som utgangspunkt for luft-, sjø- og landmilitære operasjoner mot det som er USAs farligste trussel – de kjernefysiske styrkene til Nordflåten, som ligger 40-120 kilometer fra Finnmark.

Ulempen er imidlertid at ettersom det er amerikanske og ikke norske styrker som kommer tettere på de russiske grensene, så øker også sannhetsgehalten i den russiske innenrikspolitiske retorikken: «USA og Nato kommer tettere på grensene våre». «Vi utsettes for et stadig sterkere og mer utilbørlig press fra utsiden».

Les også: – Så lenge regimet er villig til å knuse noen skaller, sitter det trygt

Dermed blir det, ifølge den russiske historikeren Andrei Tsygankov, vanskeligere for de provestlige kreftene i Russland å etablere en legitim motmakt til det autoritære Putin-regimet.

For den russiske opposisjonslederen Aleksei Navalny er dette dårlig nytt. For Putin er det en gavepakke.