DEN KALDE KLINSJEN

Fredag 28. august letter fire B-52-bombefly fra en flyplass i Sørvest-England. Sola titter så vidt frem den morgenen, resten av dagen er grå. Omtrent samtidig letter to bombefly fra Nord-Dakota i USA.

I løpet av denne fredagen skal de seks bombeflyene innom luftrommet til samtlige 30 Nato-land. De to flyene i USA dekker Nord-Amerika. De fire flyene i England skal over de 28 andre Nato-landene. «Show of force», kalles det. Operasjonen heter Allied sky.

Bombeflyene er enorme. 

De fire flyene som over Europa har et samlet vingespenn på mer enn 200 meter. Det er det samme som to fotballbaner. Og de er ikke alene. 

For selv om bombeflyene kan tanke i luften og har det som kalles global rekkevidde, er de sårbare for angrep fra andre. Derfor må de beskyttes. Totalt 80 fly fra alliansen deltar, blant annet norske kampfly.

Strategiske bombefly

Dette er ikke første gang norske og amerikanske fly øver sammen i nordområdene. I løpet av året har norske F-35 trent sammen med strategiske bombefly av typen B-2 Spirit, B-1 Lancer og B-52 Stratofortress. Sistnevnte har vært i norske nærområder ved flere ganger, blant annet utenfor Finnmark i juni sammen med F-16 og F-35 fra Luftforsvaret.

Operasjonen i juni var Eskild Middelthun Kristiansen med på, som «mission commander». Oppgaven til F-35 var den samme som i august: samtrening og øving på beskyttelse av B-52-bombeflyene.

– Vi har sensorer som gir oss god situasjonsforståelse av luftrommet. Dette gjør at vi kan identifisere hva som utgjør en trussel mot bombeflyene, og engasjere mål på lang avstand, sier Kristiansen, sjef for TTT-skvadron (taktikk, test og trening) på Ørlandet.

– Jeg opplever at dette oppdraget var fokusert på forsvaret av Norge og tilstedeværelse i våre nærområder. B-52 er en formidabel kapasitet og strategisk ressurs. Flyet bærer med seg en våpenmengde som er av en helt annen type enn vi er vant til.

Stormaktsrivalisering

Også på sjøen og under havoverflaten har Nato-land markert seg. I september seilte en flåtestyrke bestående av fartøyer fra Norge, Storbritannia og USA i Barentshavet nord for Kola-halvøya, hvor Russland har noen av sine viktigste marinebaser.

– Regionen har i økt grad blitt en arena for global stormaktsrivalisering, mener Ida Maria Oma .

Hun er førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier/Forsvarets høgskole og er tilknyttet forskningsprogrammet Norsk sikkerhetspolitikk i strategisk perspektiv.

– Særlig USA og Storbritannia søker å sette grenser overfor Russland i nord, samtidig som dette inngår i en global markering rettet mot både Russland og Kina. Det dreier seg om strategisk avskrekking og om å hevde havenes frihet. Også bredere i Nato-rammen anses dette som mer presserende enn for bare få år siden – da fokus i Europa mer ensidig var rettet mot Østersjøområdet.

– Det er økt oppmerksomhet om Russland kan true de strategiske forsyningslinjene over Atlanteren, sier Oma.

I flåtestyrken i september deltok til sammen 1200 personer og flere fly. Det er beskrevet som den største Nato-styrken i Barentshavet siden slutten av 1990-tallet. USA og Storbritannia har signalisert at de ønsker å øve mer i havområdene nær Russland.

– Det handler kort sagt om å demonstrere evne og rett til å operere i nord og evne og vilje til slagkraftig nasjonalt og kollektivt forsvar – altså et avskrekkende formål, mener Oma.

Hun trekker fram Allied sky som et eksempel hvor USA demonstrerer evnen til å legge press på Russland fra flere kanter samtidig.

– Flyvingen viser tydelig alliansesamhold og demonstrerer at USA fortsatt er klare til å bidra til europeisk og alliert sikkerhet. Vi ønsker mer alliert aktivitet i våre nærområder, og slike flyginger er en god mulighet til å trene sammen med våre allierte, sa forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i forbindelse med Allied sky.

På Ørland møter vi oberstløytnant Tron Strand (bildet) som er sjef for 332-skvadronen. Han startet i jobben 1. august, midt i en periode med stor aktivitet. Strand forklarer at skvadronen alltid har samarbeidet mye med allierte nasjoner. Det nye er at man driver så mye samtrening med strategiske bombefly.

– Vi ønsker å trene med amerikanere og andre allierte i så stor grad som mulig. Dette er viktig for oss. Det er snakk om kompliserte våpensystemer, og vi må sørge for at vi kan utveksle informasjon slik at vi kan operere sammen i en krisesituasjon, sier han.

– Alle våre flyvere er utdannet i USA, så vi gjennomgår den samme grunnutdannelsen som amerikanerne. Det er de samme konseptene som ligger i bunn.

– På hvilken måte kan norske kampfly støtte amerikanske strategiske bombefly?

– Det er snakk om beskyttelse av flyene. Vi kan bruke sensorene for å holde oversikt over luftbildet. Det er uavhengig av om det er transportfly, helikopter eller amerikanske bombefly som vi skal støtte, sier Strand.

Fredag 28. august flyr de fire bombeflyene som lettet i England, over kontinentet – mot Øst-Balkan og Nato-landene Romania og Bulgaria. Ved Svartehavet får de besøk av to russiske Su-27-jagerfly.

En video – filmet fra cockpiten i et av de amerikanske bombeflyene – viser to Su-27 jagerfly som dukker opp på siden av bombeflyet. Den russiske piloten krenger brått mot høyre og passerer knappe 30 meter foran det amerikanske flyet. Dette skjer to ganger og fører til kraftig turbulens.

Små marginer

En farlig situasjon som er et klart brudd på sikkerhetsbestemmelsene for internasjonal luftfart, skriver det amerikanske forsvarsdepartementet i en uttalelse.

– De russiske pilotene fløy på en utrygg og uprofesjonell måte, sier general Jeff Harrigian, som er kommandør for U.S. Air Force i Europa.

Skvadronssjef Tron Strand har sett videoen fra hendelsen.

– Ved alle operasjoner har vi fastlagte prosedyrer og kutyme. Vi skal opptre høflig og forutsigbart. Det som skjer på den videoen er ingen av delene.

Han kjenner ikke til lignende hendelser fra nyere tid, men i 1987 hadde et norsk P3 Orion- fly et sammenstøt med et russisk jagerfly av samme typen. En bit av propellen på det norske flyet løsnet og laget en 30 centimeter lang flenge i skroget.

– Under sånne manøvrer er det snakk om små marginer, og da kan det skje ulykker, sier Strand.

Litt senere på dagen – da flyene er på vei tilbake mot Storbritannia – skjer det igjen. Bombeflyene er over Østersjøen og flyr i retning Bornholm – i dansk luftrom. Et Su-27 jagerfly tar av fra den russiske enklaven Kaliningrad og følger bombeflyet et stykke inn i Danmark.

– En alvorlig krenkelse, sier Nato.

På Ørland forteller Tron Strand at de alltid er forberedt på russisk aktivitet når de er ute på oppdrag. Men at de ikke har tatt noen spesielle forholdsregler.

– For oss var flyvingen med B-52 et treningsoppdrag. Det er F-16-flyene som står på QRAberedskap i Bodø som har ansvaret for å håndtere skarpe situasjoner, sier Strand.

Det gjør de oftere, viser tall fra Forsvarets operative hovedkvarter. Ved utgangen av november hadde norske fly gjennomført 48 såkalte «scrambles» og foretatt 98 identifiseringer av russiske fly i 2020. Det er det nest høyeste antallet per måned siden 2006.

Sender signaler

Tidligere i år presenterte daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sin vurdering av status og utfordringer i Forsvaret. Der pekte han på at Barentshavet og Norskehavet har fått økt militærstrategisk betydning både for Russland og USA.

– Operasjonskonsepter fra den kalde krigen er revitalisert, og det øves og opereres jevnlig i dette området. Den globale stormaktrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland tiltar, sa Bruun-Hanssen.

– Militære virkemidler brukes i økende omfang for å sende signaler og markere interesser. Dette skjer også i våre nærområder, noe den russiske øvelsen Ocean Shield i august 2019 og gjentatte amerikanske bombeflytokt inn i Barentshavet siste året er eksempler på.

Hyppigere øvelser

– Det har vært en klar økning i hyppigheten, omfanget og kompleksiteten på øvelsene, både fra Nato og russisk side. Det er en klar dynamikk hvor den ene siden svarer på det den andre gjør, sier Rebecca Pincus, som er forsker ved US Naval War College.

– Det er risikabelt – hvis noe går galt. Det kan være en ikke ønsket hendelse eller en eskalering som kan bli veldig problematisk i den globale sammenhengen med betydelig spenning og mangel på kommunikasjon.

Pincus peker på flyvningene til B-52 som et sterkt signal til Russland. Det samme er toktet til en amerikanske atomubåt ved kysten Norge.

Fredag 21. august – nøyaktig en uke før B-52 flyr over hele Nato, dukker en «hemmelig» gjest opp utenfor Tromsø. Det 108 meter lange skroget går nesten i ett med det blygrå vannet og fjellene rundt. På overflaten dukker mannskapet opp fra ubåtens indre, iført røde overlevelsesdrakter. USS Seawolf opererer vanligvis i det skjulte, blant annet med innhenting av etterretning. US Navy pleier derfor være svært sparsommelig med opplysninger om hvor ubåten befinner seg. Men denne gangen går de ut med en pressemelding og bilder av besøket.

Hensikten: å sende et sterkt signal til Moskva om amerikanske undervannskapasiteter i nordområdene, mener Rebecca Pincus.

For å operere i nord trengs det også støttepunkter og kaianlegg. Ifølge Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet er det årlig cirka 30–40 anløp av atomdrevne fartøyer i norske farvann. Det er over en dobling sammenlignet med noen år tidligere.

I 2009 mistet Nato en viktig base for atomdrevne fartøyer da Olavsvern ble lagt ned og senere solgt til et privat selskap. Siden 2016 har norske og amerikanske myndigheter jobbet for at amerikanske ubåter skal kunne legge til kai i nærheten av Tromsø.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har bekreftet at de vil åpne for at atomdrevne ubåter kan legge til havn ved Grøtsund industrihavn på Tønsnes utenfor Tromsø.

– Jeg er opptatt av at denne prosessen kommer i mål i henhold til den avtalte fremdriftsplanen slik at vi kan ta i bruk Tønsnes havn til å ta imot allierte reaktordrevne fartøy. Slike mottak er viktig for nasjonal sikkerhet, sier Bakke-Jensen.

I slutten av oktober vedtok kommunestyret at atomdrevne ubåter kan bruke Grøtsund industrihavn, blant annet for bytte av mannskap og å motta etterforsyninger.

Mottak av atomubåter

Fra russisk side har man beskyldt Norge for å drive med militær oppbygging i nordområdene. – Det er flere og flere eksempler på Norges aktive deltakelse i gjennomføringen av Natos planer om å øke alliansens tilstedeværelse i den arktiske regionen, sier Maria Zakharova som er talskvinne for det russiske utenriksdepartementet.

Hun peker spesielt på havnen for mottak av atomubåter.

– I motsetning til de tradisjonene med naboforhold og samarbeid i Arktis fortsetter Norge å eskalere spenningen og øke risikoen for militær handling. Dette blir ikke forbigått uten et svar, sier Zakharova under en pressekonferanse.

Russisk modernisering

Arktis har alltid vært viktig for «Den russiske bjørnen». Foruten økonomiske interesser, knyttet til olje, gass og fiskeressurser, har Russland utplassert store deler av sitt kjernefysiske arsenal i området. Det er også hovedbasen for Nordflåten med sine atomubåter.

– Desto større plass kjernevåpnene har i russisk sikkerhetspolitisk og militær tenkning, desto viktigere blir den strategiske betydningen av Nordområdene både for Russland og Nato. Innenfor Nato gjelder dette særlig USA. En slik utvikling skaper økte utfordringer for norsk balansepolitikk i nord, mener FFIs Russland- kjenner Tor Bukkvoll.

Det russiske forsvaret har siden 2008 gjennomgått en storstilt modernisering. Som del av dette har Russland økt oppmerksomhet på Arktis og beskyttelse av sitt kjernefysiske arsenal. Fra 2021 blir Nordflåten et selvstendig militærdistrikt innenfor det russiske forsvaret.

Steinar Høibråten og Halvor Kippe fra Forsvarets forskningsintstutt ga nylig ut rapporten «Russiske kjernefysiske styrker». Der skriver de at Russland det siste tiåret har brukt store ressurser på en modernisering av forsvaret.

De trekker også fram at nordområdene alltid har vært viktige for det russiske forsvaret, spesielt sjøforsvaret som her har isfri tilgang til Atlanterhavet og Polhavet hele året. «For Norges del er konsekvensen at vi i senere år har fått et mer moderne og mer operativt russisk militærapparat i våre nærområder», skriver de.

I skvis mellom USA og Russland

– Historisk sett har Norge balansert mellom behovet for et godt naboskap og evnen til militær avskrekking mot naboen i øst. Men siden annekteringen av Krim har Norge i større grad knyttet seg opp mot Nato og deltatt i amerikansk aktivitet i nord.

Det mener Julie Wilhelmsen, som er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt.

– Jeg oppfatter at det har vært en økning i aktiviteten. USA har gitt tydelige signaler om at de vil satse mer i Nord-Atlanteren. Det fører til at Norge blir stående i midten mellom USA og Russland, sa Wilhelmsen i slutten av august.

– USA har en stor tro på å vise makt så nærme grensen til Russland som mulig. De tolker det slik at dersom de viser militære muskler så kommer Russland til å trekke seg unna.

– Men hvis man ser på uttalelser fra det russiske utenriksdepartementet eller utenriksminister Sergej Lavrov, så er ikke det tilfelle, sier Wilhelmsen.

8. september seiler en flåtestyrke inn i russisk økonomisk sone. Sammen med krigsskip fra USA og Storbritannia deltar fregatten Thor Heyerdahl. Det er første gang på mange år at et norsk fartøy seiler øst for Varangerfjorden uten en invitasjon fra den russiske marinen. Men britiske og amerikanske skip har vært her før. Også i mai seilte de i Barentshavet. I et intervju med VG sier sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, Rune Jacobsen, at operasjoner med amerikanske eller andre allierte styrker utenfor Russlands ubåtbaser på Kola bidrar til høyere spenning.

– Den økende militære aktiviteten i nordområdene gjør balansegangen mellom avskrekking og beroligelse mer krevende, skriver forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i et svar om toktet til Stortinget.

Ida Maria Oma fra IFS mener det må presiseres at alliert aktivitet i egne nærområder ikke er uønsket fra norsk side, tvert imot er det avgjørende viktig for Norges sikkerhet at landet ikke fremstår som alene i nord.

Det skyldes den store maktasymmetrien i det norsk-russiske naboskapet. Samtidig kan arten og omfanget av den allierte aktiviteten tidvis gi grunnlag for bekymring gitt norsk interesse i å ikke provosere naboen i øst og drive opp spenningsnivået i regionen, mener hun.

– Norsk etterretningstjeneste og norske patruljefly tjener til å redusere amerikanske og britiske behov for å operere fremskutt i nord på daglig basis, men på andre områder har norsk militær innsats lite å si for hva allierte foretar seg – det handler om storstrategiske hensyn.

Hun peker videre på selvpålagte begrensninger som basepolitikken og bestemmelser om at det normalt ikke vil tillates at fremmede fly og fartøyer får bruke norske støttepunkter i forbindelse med operasjoner over land i nordøst og i havområdene utenfor. Dette har gitt Norge en viss mulighet til å ha oversikt og kontroll over den allierte aktiviteten i nord.

– Selv om slike retningslinjer fortsatt har betydning, er muligheten for oversikt og kontroll svekket av at allierte i større grad enn før kan operere i nærheten av norsk territorium uten å trekke veksler på fysiske støttepunkter i Norge. Konsultasjonsmekanismer med allierte blir dermed viktigere, uten at det er noen garanti for at norske syn blir tatt til følge, sier Oma.

Arktis er et satsingsområde

I høst har Norge og USA forhandlet om å modernisere våpenhjelpsavtalen «Mutual defence assistance agreement between Norway and USA». Avtalen gjelder alt fra øving til forhåndslagring og tilgang på norske havner. Kontreadmiral Ole Morten Sandquist er Norges forsvarsattaché i Washington D.C. Han mener at Arktis og Nordområdene har fått en fornyet aktualitet og betydning for USA.

– Dette har vi sett gjennom utgivelser av ulike forsvars- og arktis-strategier den senere tid, som igjen har blitt fulgt opp med trening, øving og tilstedeværelse i våre nærområder. Mye av denne aktiviteten må også ses på som et bidrag til alliansen og økt sikkerhet i nord.

– Hvilke signaler ønsker amerikanerne med dette å sende til Russland, slik du tolker det?

– Arktis fremstår som et satsningsområde for USA og det amerikanske forsvaret. Dette ser vi gjennom økt tilstedeværelse, men også gjennom reetableringen av USAs Second fleet og opprettelsen av ny Nato-kommando i Norfolk med ansvar for Nordområdene.

Atlanterhavskommando

Hovedkvarteret i Norfolk ledes av en amerikanske viseadmiral som også er øverstkommanderende for Second Fleet. Denne flåtestyrken har ansvaret for å beskytte forsyningslinjene over Atlanterhavet og ble reaktivert i mai 2018 på grunn av den økte spenningen mellom Nato og Russland.

Norge er også representert ved kommandoen i Norfolk med flaggkommandør Ståle Pedersen som er sjef for operasjoner.

– Norge er medlem av Nato med de garantier og forpliktelser dette innebærer. I tillegg har Norge og USA bilaterale avtaler. Vi jobber målrettet for å styrke det langvarige og gode samarbeidet med USA i tiden som kommer, sier forsvarsattaché Sandquist.

US Marines i Norge

Fra 2018 har det vært inntil 700 amerikanske soldater i Norge på seks måneders rotasjon. De har trent med utgangspunkt fra Setermoen i Indre Troms og Værnes i Trøndelag. I september ble denne rotasjonsstyrken avviklet, samtidig som US Marine Corps trakk stridsvogner og annet tungt materiell ut av forhåndslagrene i Trøndelag.

Men allerede i høst ankom 400 amerikanske soldater på øvelse i Norge. Tidlig neste år kommer det ytterligere 1000 soldater, opplyser major Adrian Rankine-Galloway ved Europakommandoen til US Marines.

– USA har et langt og nært forhold til Norge knyttet til forsvar og sikkerhet, og det vil fortsette. Norge tilbyr utfordrende arktisk klima og ulendt terreng, hvor vi vil trene på å kjempe og vinne sammen med det norske militæret, sier Galloway.

Luft, sjø og land

Og bilateralt og flernasjonalt samarbeid har det vært mye av den siste tiden. B-52-flyvingen 28. august, ubåten USS Seawolf utenfor Tromsø 21. august og KNM Thor Heyerdahl på øvelse i russisk økonomisk sone er bare tre eksempler. Også på landjorda jobber Norge og USA sammen.

Tidlig i september er B-52 på nytt tilbake i Norge. Denne gangen skal det trenes i alle domener, det vil si sammen med styrker i luften, på sjøen og på landjorda.

På en fjellknaus i Setermoen skytefelt sitter ildledere fra artilleribataljonen. Oppgaven deres er å lede ild mot fiendtlige mål. Utstyrt med lasermålere, bærbare datamaskiner og radio holder de kontakt med B-52-flyet som sirkler flere tusen meter over bakken og kan bære med seg 30 tonn med bomber og missiler.

Tre dager etter øvelsen på Setermoen holder forsvarsminister Sergej Sjojgu en tale på russisk TV. Der snakker han om en kraftig økning i utenlandske fly som testet landets grenser og luftforsvar. Sjojgu beskylder også Nato for å trene på luftangrep.

Russlands representant i Arktisk råd, Nikolai Kortsjunov, sa tidligere i år at antallet Natoøvelser i Nordområdene har økt med 17 prosent og rekognoseringstokt med 15 prosent.

Nato-utpost

9. november legger Den russiske ambassaden i Norge ut en uttalelse på sin Facebook- side. Der kritiseres planene om å tillate amerikanske atomdrevne ubåter å bruke Tønsnes havn utenfor Tromsø.

Ambassaden skriver videre at: «Norge har uten anledning og trussel fra Russland påtatt seg rollen som Nato-utpost på grensen til landet vårt. Vi noterer den økte militariseringen av Norge, systematiske anti-russiske øvelser, overføringen av tilstedeværelse av store utenlandske styrker på norsk territorium til permanent basis i strid med den tradisjonelle «basepolitikken.»

Ny «normal»

Om den russiske responsen på den økte aktiviteten fra Nato-land i nord svarer Ida Marie Oma fra Institutt for forsvarsstudier:

– Mitt inntrykk er at Russlands respons er rimelig rutinemessig og forutsigbar – det hevdes at USAs og andre Nato-lands militære aktivitet i nord er provoserende, skaper bekymring og øker risikoen for hendelser, og at Russland opptrer mer ansvarlig.

Ida Marie Oma tror at den økte aktiviteten i nordområdene kommer til å vedvare.

– Det er lite som tilsier at situasjonen vil endres med det første. – Det er sannsynlig at periodevis stor alliert aktivitet vil være en «ny normal» som et speilbilde av Russlands «nye normal» for militær aktivitet i nord, sier Oma.