Meninger
Luftvern kan hjelpe, men det er nok lurere med full spredning av kapasiteter
Krigen i Ukraina gir rom for å vurdere hvordan vår egen forsvarskamp best bør føres.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Tre observasjoner fra invasjonen av Ukraina gir grunnlag for justering av fagmilitære situasjonsvurderinger fremover. Først andre lands fordømmelse av angrepskrig.
Deretter det pågående behovet for å unngå atomkrig.
Til sist hvordan slagkraftig ny våpenteknologi former utfoldelsen av krigen.
Unison fordømmelse
Vestlige demokratiske land har nærmest unisont fordømt invasjonen av Ukraina og viser stor vilje til å ilegge økonomiske sanksjoner overfor Russland samt støtte Ukraina. Tilsvarende støtte til vårt eget land vil vi forhåpentligvis kunne regne med ved en eventuell invasjon.
Dette kan gi utvidede muligheter for å føre forsvarskampen fra allierte nasjoners nærliggende baser
Luftvern kan avhjelpe noe, men det er nok lurere med full spredning av kapasiteter hvor et slikt trekk gir mening, før/under et eventuelt angrep.
Russlands økte evne til langtrekkende angrep med presisjonsvåpen nevnes i E-tjenestens åpne trusselvurdering fra 2021. En bør merke seg det overveldende rakettangrepet mot ukrainske militære installasjoner og forestille seg konsekvensen for egen kampevne hvis fly, marinefartøyer, ammunisjons- og drivstofflagre samt kritisk personell settes ut av spill tidlig under en invasjon.
Luftvern kan avhjelpe noe, men det er nok lurere med full spredning av kapasiteter hvor et slikt trekk gir mening, før/under et eventuelt angrep. Deretter å fortsette de militære operasjonene fra en annen plass hvor angrepet ikke er pågående.
Forsvar mot invasjon
I tillegg kan vi notere oss at det fremstår moralsk overlegent internasjonalt å forsvare seg mot en invaderende motpart. Et slikt narrativ bør søkes i stedet for å bære risikoen for å bli fremstilt som den aggressive part.
Les også: Anskaffelse av strategisk luftvern kan ikke utsettes lenger
Utstasjonering av strategiske bombefly og amerikanske styrker på norsk territorium kan virke slik og brukes i propagandaformål. Logikken om at dette virker avskrekkende og dermed er formålstjenlig, bør revisiteres.
En slik avskrekkingsstrategi kan vise seg å være uklok. Dersom utenlandsk militært og sivilt personell trekkes ut fra Norge ved et forestående angrep stormaktene selv ikke ønsker eskalert.
Dermed forsvinner også avskrekkingseffekten som en kan ha forregnet seg på.
I Ukraina ble utenlandsk personell enten evakuert eller anbefalt å forlate landet. Det kan jo selvfølgelig hende utplasserte militære ville blitt igjen i Norge i forkant av et angrep, men et slikt forhold styrer vi neppe helt selv. Uavhengig av hva som måtte stå i bilaterale avtaler og intensjonserklæringer er det derfor ingen fullgod garanti.
Utsatt for angrep
Våpenteknologisk ser en nesten i sanntid på brukeropplastede videosnutter fra Ukraina hvordan håndholdte panservernvåpen, antiluftskyts og droner brukes mot både pansrede kjøretøyer og luftfartøyer med stor effekt.
Logistikkaksene langs vei og inn mot flyplasser i Ukraina er svært utsatt for angrep med denne forholdsvis rimelige våpenteknologien. En lignende trussel her hjemme kan skapes mot logistikkakser og punkter på havet, land og i luften med små fartøy, terrengkjøretøy eller snøskutere.
Slike små og spredte trusler som eksempelvis antiluftsskyts utgjør, har en invaderende motpart få muligheter for å kontrollere eller stanse innflyt av. Det kan kan være en forklaring på hvorfor store deler av det russiske flyvåpenet står parkert på bakken.
Tynne bemanningsplaner kan være en annen.
Sårbart for tap av personell
Et flyvåpen sin evne til å føre kompliserte luftoperasjoner der en motstander prøver å skyte deg ned, betinger erfarent personell. Evnen og viljen til fortsatt krigføring, samt på mellomlang sikt reprodusere nye mannskaper for kompliserte våpensystem, forvitrer også uberegnelig fort når nøkkelpersonell blir drept eller tatt til fange.
Et flyvåpen sin evne til å føre kompliserte luftoperasjoner der en motstander prøver å skyte deg ned, betinger erfarent personell.
Dette styrker argumentet for hvorfor egne kampsystem ville blitt utnyttet bedre fra utenlandske baser for å unngå å havne i en lignende situasjon – fordi robustheten på personellsiden øker.
Her ligger også et potensial for hvordan avstandsleverte missiler fra plattformer med lav signatur kan påføre en invasjonsstyrke store tap uten at de helt forstår hvor det kommer fra eller kan svare direkte på angrepet.
Forsvar fra utlandet
Det er forsåvidt ikke en ny eller merkelig idé med en forsvarskamp med norske styrker i utlandet, men heller en sannsynlig mellomtilstand i et større krigscenario. Det var sist sett da både norske skvadroner og spesialstyrker drev operasjoner mot tyskerne fra utlandet under 2. verdenskrig.
Podkast: Hvorfor kan ikke Russland og Vesten være venner?
Forutsetningene for å krige slik i vår tid har økt med nye taktiske innsetningsmetoder, lengre våpen- og sensorrekkevidder, luft-til-luft tanking av fly og stealthkapasitet for å nevne noen eksempler.
Til sist har viktigheten av operasjonssikkerhet økt.
Kan få umiddelbare konsekvenser
Sikkerhetsgradering av hemmelige militære opplysninger formuleres gjerne som «informasjon som i vesentlig grad kan skade landets forhold til andre stater». Dette forholdet kan på grunn av tempoet i nåtidens nyhetsformidling med internett og sosiale medier skades fortere.
Hvis enkeltnasjoner fører fordekte operasjoner, ser vi hvordan en avsløring umiddelbart vil kunne få konsekvenser for om en konflikt eskalerer eller ikke.
En aktiv vestlig deltakelse i Ukraina-krigen med væpnede styrker kunne gitt påskudd for fortsatt russisk krigføring eller eskalering. Tilsvarende skjermingsbehov av graderte opplysninger for operasjoner i et invadert Norge vil gjelde for andre land, dersom de ønsker å unngå eskalering.
I lys av Ukraina-krigen, gir andre lands reaksjoner på konflikten, slagkraften i ny våpenteknologi, samt det pågående behovet for å unngå atomkrig, rom for revurderinger av hvordan vår egen forsvarskamp best bør føres.
