Kronikk

LEOPARD: Stridsvogner vinner ikke krigen alene, skriver Palle Ydstebø. Her ser vi en Leopard 2A4NO stridsvogn, tilhørende Stridsvognseskadron 2 i Panserbataljonen.
LEOPARD: Stridsvogner vinner ikke krigen alene, skriver Palle Ydstebø. Her ser vi en Leopard 2A4NO stridsvogn, tilhørende Stridsvognseskadron 2 i Panserbataljonen.

Alene er stridsvogner irrelevante

Moderne krig er mellom systemer, ikke enkeltdingser.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Stridsvogner (tanks) har vært omdiskutert fra de ble introdusert under slaget ved Somme høsten 1916. Som John Berg er inne på i sin kritikk av militærkonservative norske hæroffiserer 27. desember, er stridsvognene allerede teknologisk utmanøvrert og dermed irrelevante. Det har faktisk stridsvogner vært siden de ble introdusert.

Det samme gjelder for alle våpensystemer. De har sine styrker og svakheter, og fungerer best når de fungerer sammen med andre. Egentlig fungerer alle våpensystemer bare sammen med andre i et taktisk samvirkesystem (Combined arms på engelsk). Det gjelder spesielt stridsvogner. Det gjaldt i 1916, det gjelder i dag og i uoverskuelig framtid.

Moderne krig er mellom systemer, ikke enkeltdingser.

Den mest høylytte

Siden stridsvogner ble introdusert midt under 1. verdenskrig, har det vært to hovedskoler om hvordan de skal brukes. Den ene, og mest høylytte, har vært de som hevder at stridsvognen alene - eller aller nådigst med støtte fra infanterister, artillerister og slikt, ville vinne krigen. Den andre skolen betraktet stridsvognen som et støttevåpen for infanteriet. Erfaringen fra den allierte offensiven i 1918 var at stridsvogner fungerte best sammen med infanteri, artilleri og fly. Det vil si; når stridsvognene faktisk virket.

I praksis var både vogn og mannskap utslitte etter en dags strid. I den operasjonen de fungerte best, var den operative vognparken etter ei knapp uke på om lag 10 prosent.

«Slagmarkens dronning»

Det tyske angrepet på Frankrike i mai 1940 er beskrevet som det bokstavelige gjennombruddet for stridsvognen som «slagmarkens dronning». Det er da også både krigshistoriens og militærteoriens mest brukte og misbrukte eksempel på hvordan ting skal gjøres.

Stridsvogner var teknologisk modne under 2. verdenskrig og ble brukt på alle tenkelig og utenkelige måter. Det som virket best var i et taktisk samvirkesystem, der alle våpen og støttesystemer ble brukt sammen, normalt sammen med flystøtte.

Det moderne samvirkesystemet som ble utviklet under 1. verdenskrig ble teknologisk og operativt modent under 2. verdenskrig.

De alliertes industrielle overlegenhet bidro også til at tyske krigerkvaliteter ble irrelevante i det store bildet.

Det har vært en stadig diskusjon om kvalitet når det gjelder stridsvogner. Altså om selve vognene. Det som ikke er like langt framme er kvaliteten på det samvirkesystemet stridsvognene inngikk i. I 2. verdenskrig var stridsvogners kvalitet underordnet kvalitetene til samvirkesystemet. Det samme gjaldt ofte antallet vogner.

Tyskernes systemoverlegenhet i 1940-1942 trumfet både britiske, franske og sovjetiske enkeltkvaliteter i stridsvogner; både teknisk kvalitet og kvaliteten kvantitet. Taktisk og operasjonell dyktighet med et bedre samvirkesystem enn motparten var viktigere enn en rekke enkeltkvaliteter på materiell - inkludert stridsvogner.

Les også: Hvordan blir Norges neste stridsvogn?

Det endret seg i siste del av krigen når resultatet av de tyske suksessene var så store tap av erfarne offiserer og soldater at kompetansen til å gjennomføre operasjoner ble svekket, mens de allierte hadde begynt å lære. De alliertes industrielle overlegenhet bidro også til at tyske krigerkvaliteter ble irrelevante i det store bildet.

Da hjalp det ikke at tyskerne produserte suverene stridsvogner i krigens siste halvdel.

Stridsvognens endelikt

Atombombens inntog førte igjen til at det ble stilt spørsmål stridsvognens relevans, uten at det (heldigvis) ble testet. Bruken av styrte panservernmissiler i Oktoberkrigen i 1973, der Israel igjen stod mot sine arabiske naboland, førte også til at ekspertene spådde stridsvognens endelikt. Men israelerne fant mottiltak.

Det viktigste var at stridsvognen igjen ble en del av et taktisk samvirkesystem. Etter suksessen i Seksdagerskrigen i 1967 var den israelske hæren blitt det militærhistorikeren Marin Van Creveld omtalte som «tankomane».

De første motangrepene i Sinai fra israelsk side var til dels ukoordinerte rene stridsvognangrep, som ble møtt av et egyptisk taktisk samvirkesystem med panservern, infanteri, artilleri – og stridsvogner. I tillegg til at egyptisk luftvern innledningsvis forhindret israelske fly å støtte bakkestyrkene.

I løpet av første uka hadde israelerne lært det de trengte for at stridsvogner, som integrert del av et overlegent taktisk samvirkesystem, bidro til den framgangen de trengte for å gå med på å avslutte krigen.

Poenget med disse historiske vignettene er å understreke at stridsvogner alene er irrelevante, og har vært det siden de ble introdusert.

De kan, som andre nye kampelementer, gi en innledende framgang, men fienden, som er både tenkende og kreativ, finner fort mottiltak. Det viktigste mottiltaket mot det meste finnes allerede – det moderne taktiske samvirkesystemet.

Det taktiske samvirkesystemet opererer som en del av en fellesoperasjon, som er operasjoner med elementer fra minst to forsvarsgrener. Og begge steder er det systemkvaliteter som er avgjørende.

Det er viktig med gode enkeltelementer i systemene. Det er enda viktigere at disse elementene kan virke sammen, kan kommuniser og dele data, kan gå på samme drivstoff og krysse de samme broene.

I en slik helhet kan stridsvogner være et av de viktigste elementene i landstriden, sammen med de andre.

Del av et kampsystem

Uten at debatten om stridsvogner er irrelevante eller ei settes inn i en helhetlig systemsammenheng, og knyttes til de oppgavene Forsvaret er gitt av Stortinget å utføre, så grenser ordskiftet til det meningsløse.

Selv om Forsvaret skal kunne føre krig for å forsvare landet, legger fredsdriften og krigsforberedelsene viktige premisser for den krigen som i verste fall skal utkjempes. En viktig del av Forsvarets oppgaver i fredstid er å være til stede med norske avdelinger i utsatte områder.

Til det er stridsvogner gode.

I moderne landkrig skal det allikevel godt gjøres å komme unna stridsvognen.

Men skal de brukes til andre ting en pynt og fjas, må de være en del av et kvalitativt godt taktisk samvirkesystem. Et slikt taktisk kampsystem kan selv bare løse oppdrag i rammen av en norsk eller alliert fellesoperasjon. Da blir alt det andre så mye viktigere en tanksen i seg selv. I moderne landkrig skal det allikevel godt gjøres å komme unna stridsvognen.

Men da som et nødvendig element i et helhetlig kampsystem.

PS. De samme argumentene gjelder for alt materiell Forsvaret har og vurderer, det seg være F-35, nye ubåter, droner eller cyberkapasiteter.

Denne kronikken var først publisert i Nordnorsk debatt.

Powered by Labrador CMS