Analyse

KOLLAPS: At det afghanske soldatene ikke valgte å ta opp kampen mot Taliban, var ikke så overraskende, skriver Tormod Heier. Her ser vi soldater i ANA (Afghan National Army) i 2020.
KOLLAPS: At det afghanske soldatene ikke valgte å ta opp kampen mot Taliban, var ikke så overraskende, skriver Tormod Heier. Her ser vi soldater i ANA (Afghan National Army) i 2020.

Etter 20 år i Afghanistan burde ikke kollapsen slått ned som en bombe

Styrkene vi trener er ikke sterkere enn det politiske regimet de skal beskytte.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Å trene afghanske sikkerhetsstyrker var selve hovedoppgaven til mange norske og allierte avdelinger på 2000-tallet. Mer enn 50 land verden rundt, herunder USA og de andre Nato-landene, sendte sine beste kvinner og menn til Afghanistan.

For slik kunne landets regjeringsstyrker fortsette krigen mot Taliban, med Vesten mer bakgrunnen. Under fyndordet «kapasitetsbygging» brukte Nato-landene milliarder av dollar på å bygge opp en militær koloss på nærmere 300.000 mann. Sågar med et eget flyvåpen på over 200 helikoptre og angrepsfly. Men på søndag 15. august var det slutt. Da ble det klart for en hel verden: Vesten hadde bygget en koloss på leirføtter. For da det gjaldt som mest gikk det galt. Hele styrken kollapset. 11 dager tok det, før et 20 år langt trenings- og mentoreringsprosjekt gikk i vasken. Det er enorme proporsjoner over dette.

Hva var det som gikk galt?

Det svakeste leddet

Det som gikk galt, var at Nato-landene ikke forstod at kapasiteten de bygde stod på leirføtter. For regjeringsstyrkene er bare en liten del av et større politisk system. Styrkene er sånt sett bare et siste ledd i en lang kjede av statlig maktutøvelse.

Les også: Hvor effektiv var egentlig den norske og allierte militære opplæringen i Afghanistan?

Men ærlig talt. Etter 20 år i Afghanistan burde vel ikke kollapsen slått ned som en bombe?

Men denne kjeden er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Og de aller fleste leddene ligger dypt forankret i en svært så konfliktfylt og skjør samfunnskontekst. Denne sårbarheten ble ofte adressert på overflaten. Blant annet med uttalelser fra Vesten om at statsapparatet var plaget med korrupsjon. Og at regjeringen ofte hadde interne maktkamper. Men disse sårbarhetene ble aldri adressert med utgangspunkt i spørsmålet «Hva betyr dette for Afghanistans forsvarsevne»?

Da var det mye lettere å satse på det Nato-styrkene var gode til: Å bygge militær effektivitet på taktisk nivå – uten å bry seg om den samfunnsmessige konteksten, eller den politiske overbygningen.

Styrkenes kommandomessige forankring til de statsbærende institusjonene i Kabul, til presidentpalasset, til forsvarsministeriet og til innenriksministeriet, det fikk noen andre ta seg av.

Korrupt regime

Da er vi ved et paradoks. For like overraskende som Talibans maktovertakelse var overraskelsen som preget Vesten. Men ærlig talt. Etter 20 år i Afghanistan burde vel ikke kollapsen slått ned som en bombe?

For alle etterretningsorganisasjonene i Nato, også Etterretningsbataljonen på Setermoen og Etterretningstjenesten i Oslo, vet svært godt at Afghanistan er en desentralisert stat; de vet også at institusjonene som skal sørge for å holde landet sammen er svært svake; og at Ghani-regimet i Kabul var veldig korrupt og manglet legitimitet, særlig ute i provinsene, og at limet i samfunnskontrakten mellom de styrte og de styrende hadde tørket inn for lenge siden.

Les også: For noen var månedene og årene i Afghanistan noen av de mest givende i livet, skriver Harald Høiback.

For båndene mellom myndighetene i Kabul, og innbyggerne ute i distriktene er ikke som i Nato-land. Der europeiske allierte har fremforhandlet (nokså) solide samfunnskontrakter mellom borger og stat siden reformasjonen på 1500-tallet, har Afghanistan fulgt en annen sti.

Lojaliteten som gjør at soldatene vil stå med rak rygg og ofre livet for noe de tror på skyldes ikke tillit til staten.

I Afghanistan går lojaliteten ofte nedover i samfunnsstrukturen – ikke oppover i statsapparatet; til stammen eller klanen de selv ble født inn i som barn. Det er her identiteten ligger. Og det er her nettverket av livsviktige støttespillere befinner seg. Utenfor de statsbærende institusjonene.

Der europeiske allierte har fremforhandlet (nokså) solide samfunnskontrakter mellom borger og stat siden reformasjonen på 1500-tallet, har Afghanistan fulgt en annen sti.

Dette er ikke oppsiktsvekkende. At lojaliteten kanaliseres utenom politiske myndigheter i Kabul er bare helt naturlig. For jo svakere de institusjonelle bindingene er, for eksempel mellom presidenten og guvernørene, eller mellom ministeriene i Kabul og de utøvende militære styrkene ute i distriktene, desto viktigere blir det for de fremskutte avdelingene «å snu kappen med vinden».

For de afghanske sikkerhetsstyrkene betyr dette å ikke legge alle eggene i én kurv: regjeringens.

Må spille på flere hester

For når statens voldsmonopol står svakt, og når makten er spredt på flere krigsherrer ute i felt, ja da er det bare én ting som gjelder. Det er ikke å stå last og brast med regjeringen, i tråd med det norske slagordet «For alt vi er. Og alt vi har». Tvert om. Skal du overleve i det afghanske krigsteatret må du alltid spille på flere hester. Vi snakker om å skape handlingsrom for seg selv, sine nærmeste, og det lokale sikkerhetsnettet man selv er del av.

Dette er den afghanske forsikringspolisen for soldater i felt.

I dette perspektivet blir «manglende lojalitet» og «dårlig moral» vestlige uttrykk som først og fremst gir mening i en europeisk kontekst; i en unik region der statlig makt og innflytelse har blitt institusjonalisert i århundrer. Denne logikken er ikke gyldig for å forstå hvordan de de afghanske sikkerhetsstyrkene reagerer når avdelingene utsettes for press. For det som skjer, er at lojaliteten og sikkerheten som finnes i det det stamme- og klanbaserte sikkerhetsnettet slår inn, og trumfer Natos naive tro om at soldatene vil forholde seg til vestens formelle og byråkratiske kommandokjede. For det er jo slik det er å være militær i Vesten, der staten er sterk og institusjonene ute i periferien bidrar til disiplin, kontroll og enhet.

Med om vi ser saken med afghanske øyne derimot, er det noe som er enda viktigere: Å unngå å male seg inn i et hjørne.

Oppdrag i Bamian, Balkh eller Faizabad handler derfor ikke så mye om å vise synlighet og tilstedeværelse på vegne av afghanske myndigheter i Kabul. Oppdragene handler mer om å overleve i en desentralisert stat med svake institusjoner; et samfunn der sentrum langt ifra har kontroll med det som skjer ute i periferien. Snarere enn å forfølge en strategi som USA, Nato og myndighetene i Kabul har lagt for hvordan Taliban skal nedkjempes, blir den viktigste strategien nedover i kommandokjeden dette: «Hva er mest rasjonelt å gjøre når vi selv settes under press?».

I dette perspektivet blir «manglende lojalitet» og «dårlig moral» vestlige uttrykk som først og fremst gir mening i en europeisk kontekst...

Ikke sterkere enn regimet

Det mest rasjonelle er å skaffe seg selv så stort handlingsrom som mulig. For ettersom den lokale maktbalansen svinger frem og tilbake, mellom regjeringssoldatene, de lokale militsene, og Talibanstyrkene, blir det helt naturlig å søke dialog, forhandling og kompromiss. Gjerne over en kopp te med krigsherren som i dag er fienden, men som i morgen kan være en nær alliert. I hvert fall om du ikke ønsker å bli drept for å beskytte et regime i Kabul som verken har gitt deg lønn, tilstrekkelig ammunisjon, eller ledere med autoritet og godt lederskap i bunn.

Les også: Det er veldig mange forsvarsansatte og veteraner som følger det som skjer i Afghanistan med sjokk, vemod og fortvilelse.

Og når regjeringen i tillegg har inngått en avtale med USA, om at jagerflyene, dronene og missilene som skal gi deg beskyttelse i møtet med Taliban, snart forsvinner – hva er da poenget med å ofre livet for en regjering man i utgangspunktet ikke har noen tillit til; en regjering som spiser av lasset og som primært er opptatt av å balansere rivalene rundt om i landet?

Kanskje er det slike tanker som har preget hodet til mang en regjeringssoldat de senere uker.

Jeg er usikker på om analysen er presis nok. Men om jeg tangerer «sannheten» burde vi uansett skjønt én ting før «kapasitetsbyggingen» startet: Styrkene vi trener er ikke sterkere enn det politiske regimet de skal beskytte.

Powered by Labrador CMS