Kronikk

PATRULJE: Flere spørsmål må besvares knyttet til Natos og Norges innsats i Afghanistan, skriver Stig Jarle Hansen. Her er norske og afghanske styrker på patrulje.
PATRULJE: Flere spørsmål må besvares knyttet til Natos og Norges innsats i Afghanistan, skriver Stig Jarle Hansen. Her er norske og afghanske styrker på patrulje.

Hvor effektiv var egentlig den norske og allierte militære opplæringen i Afghanistan?

Gjennom to tiår har amerikanerne konstruert og trent noen av dårligst fungerende hærene over de siste hundre års militærhistorie.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

De siste dager har vært fulle av både norske og amerikanske politikere som har prøvd å gjøre tapet i Afghanistan mindre enn det er, ofte ved å referere til at man har fjernet al-Qaida eller terroristgrupper fra Afghanistan.

Selv om Natos generalsekretær Jens Stoltenberg hevder at «Nato og våre partnere gikk inn etter 11. september for å hindre at landet skulle bli et fristed for terrorister. De to siste tiårene har det ikke vært noen terrorangrep på alliert jord», er vi i en situasjon der UNAMA (United Nations Assistance Mission in Afghanistan) anslår at r al-Qaida har opptil 1500 soldater i landet, et større antall en i 2001 før den amerikanske intervensjonen.

Dette er en organisasjon som fortsatt har en sterk interesse i å ramme vestlige mål. Den islamske staten, en organisasjon som ikke fantes i 2001, har også en tilstedeværelse i landet.

Kvinnefrigjøring i Afghanistan

Målene til Norge var ikke bare å bekjempe terrorister. Ifølge norske politikere var kvinners rettigheter viktige. AP-politikere så krigen som kvinnefrigjørende, og forsvarsministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen understreket i 2010 at vi var i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan var en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet.

Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk», et norsk mål var å skape fred og stabilitet, og norske offiserer hevdet at operasjonene gikk bra.

Holder moralen oppe

Det er forståelig at politikere, statsledere og offiserer forsøker å betone de mere positive sidene av norsk og utenlandsk engasjement i Afghanistan, dels for å holde moralen oppe...

Det er forståelig at politikere, statsledere og offiserer forsøker å betone de mere positive sidene av norsk og utenlandsk engasjement i Afghanistan, dels for å holde moralen oppe.

Som Stoltenberg også hevder, blir det viktig å ha en åpen diskusjon om hva som skjedde, og det er viktig at slike utsagn ikke ødelegger for en grundig gjennomgang av dilemmaene og prioriteringer som Norge har gjort, og i stedet for å lage det norske engasjementet om til en suksesshistorie.

Dilemmaene vi støtte på i Afghanistan vil komme på Norges agenda i fremtiden, og feilene vi gjorde vil komme tilbake til oss senere.

La oss være klare på faktaene: Ettertiden vil huske at verdens mektigste militærallianse, Nato og deres lokale allierte, ble slått militært av Taliban, der Nato-instruktører trente en armé som kollapset av seg selv, og der det er liten sannsynlighet for at de målene som ble skissert av politikere tidligere vil bli oppfylt, samt at Nato skulle utrydde al-Qaida og etterlater seg et land der al-Qaida er numerisk sterkere enn det var i 2001.

Må ta debatten

Det er viktig at diskusjonen rundt det som har skjedd blir åpen, og kritisk. Det må ikke bli hindret av at vi ser på oss selv som et haleheng av USA og eventuelt andre allierte, men forstår at Norge har et valg med hensyn til hva man skal støtte og hvorfor.

Dette er spesielt viktig ettersom det kan komme nye ønsker om norsk militær støtte i andre krigssoner. I denne artikkelen skisserer jeg opp seks upopulære spørsmål som er meget viktig for Norge å ta tak, som nokk er vanskelig for mange å ta opp, men desto viktigere for Norge som sikkerhetspolitisk aktør:

Spørsmål én: Er det riktig av Norge å involvere seg i «evighetskriger» for å høste popularitet fra allierte og få operativ erfaring?

Den norske Afghanistan evalueringen hevder at et av de største målene var å støtte USA og fremme Natos relevans og Nato-alliansens paragraf 5, den såkalte alle for en paragraf, ble brukt, en paragraf som det er viktig for Norge å understøtte.

I ettertid ser vi at operasjonen kan ha undergravet Nato, som for mange utenfor Europa fremstår som en av taperne i konflikten, med et mye større ressursgrunnlag en Taliban. Norge har uten tvil oppnådd innflytelse og status, og fått stillinger i Nato-systemet for sine bidrag. Men spørsmålet er om det er verdt ti norske liv, og de store pengesummene.

Les også: Det er veldig mange forsvarsansatte og veteraner som følger det som skjer i Afghanistan med sjokk, vemod og fortvilelse

Norges innflytelse i Nato var stor nok før Norges Afghanistan-intervensjon, selv uten en norsk Nato-leder. Norges bidrag til tidligere konflikter der USA engasjerte seg sterkt, som for eksempel et feltsykehus i Koreakrigen, ble også høyt verdsatt.

Vi ser også at både rettferdig krigs teori og Genèvekonvensjonene forutsetter at militæroperasjoner skal ha en betydelig sannsynlighet for suksess.

Gitt Norges engasjement i Libya, Irak, og Afghanistan ser man at dette ikke er tilfelle, hvis man ikke legger til grunn snevre tolkninger mandater. Evighetskrigene i krigen mot terror skaper betydelig menneskelig lidelse. Slike engasjementer stjeler også ressurser vekk fra Forsvarets hovedmisjon: forsvar av Norge.

Spørsmål to: Hvor effektiv er egentlig den norske og allierte militære opplæringen?

Fiaskoene har vært mange og store, spørsmålet er hvorfor.

Gjennom to tiår har amerikanerne konstruert og trent noen av dårligst fungerende hærene over de siste hundre års militærhistorie. Den irakiske hæren som kollapset lett under den Islamske statens ekspansjon, og mer eller mindre bevæpnet den Islamske staten med våpen på grunn av de store våpenmengdene flyktende soldater etterlot seg. Den Somaliske hæren som i en periode hadde en deserteringsrate på utrolige 90 prosent, og nå også den Afghanske hæren. Fiaskoene har vert mange og store, spørsmålet er hvorfor.

SOLDATER: Nyutdannede soldater i den afghanske hæren på militærakademiet i Kabul i november 2020.
SOLDATER: Nyutdannede soldater i den afghanske hæren på militærakademiet i Kabul i november 2020.

Det virker for eksempel rart at offiserer med liten stridserfaring skal trene soldater som kjenner terrenget, og doktriner man trenger for å overleve i et gitt terreng, og som har lokalkunnskap. Det virker også rart at offiserer som er vant til å ha ressurser til rådighet, mye støttevåpen, og kanskje luftoverlegenhet, skal lære opp soldater som ikke er vant til strukturer.

Kanskje man også har undervurdert at soldater må tro på noe. Man ofrer sjeldent livet for penger, men for metafysiske idealer som professor Christopher Cooker på LSE (London School of Economics) formulerer det.

Hva Afghanistan , men også Irak, Somalia og til dels Mali og Libya klart viser, er at man kan ha utstyrte avdelinger, som allikevel ikke er noen hær.

Spørsmål tre: Hvorfor forsto vi ikke hvor dårlige de Afghanske styrkene var?

Som nevnt ovenfor har USA og til dels Norge trent noen av de dårligste hærene i verden over de siste årene.

Derfor kom ikke sammenbruddet til den Afghanske hær særlig overraskende på artikkelforfatteren, den danske etterretningen så også faresignalene, men generelt trodde mange at det kom til å bli en lengre borgerkrig.

Spørsmålet blir igjen om vi forstår hva som skaper kvalitet i en hær, eller om vi har undervurdert variabelen vilje kontra variabelen evne, eller om det er noe galt med vår taktiske og strategiske forståelse.

Spørsmål fire: Er det noe galt med våre doktriner og vår taktikk?

Egen sikkerhet har stått høyt på prioriteringslisten for norske og Nato-styrker i Afghanistan, og senere ble dette også til dels lært Afghanske styrker som konsentrerte seg i byene. Dette betydde at landsbygda ble overlatt til seg selv, og lokalbefolkningen tildels måtte velge mellom Taliban eller lovløshet og eventuelle sanksjoner.

Dette skaper grobunn for semi-territorialitet, der en geriljabevegelse styrer større områder uten å ha militær kontroll, og uten å kunne vinne større konvensjonelle slag, en teknikk som har blitt perfeksjonert av både al-Qaida-tilknyttede grupper og Taliban, problemer som har blitt beskrevet av militærteoretikere som David Galula for tiår siden.

Kanskje det mest ydmykende spørsmålet er, hva kan vi lære av krigens seierherre, Taliban.

Under okkupasjonen av Tyskland etter 2. verdenskrig ble dette håndtert veldig annerledes, med større troppestyrker som også engasjerte seg aktivt for å trygge lokalbefolkningen aktivt (også mot banditter) også i periferien.

Det er ironisk at Taliban kanskje beskyttet befolkningen mot kriminelle mer effektivt enn overgangsregjeringen og Nato. Som den danske militærteoretikeren Lars Bangert Struve uttrykker det, kan man kanskje fortsatt lære noe av dette også? Taliban har også fint greid å overleve vestlig dronekrigføring og luftoverlegenhet.

Kanskje det mest ydmykende spørsmålet er: Hva kan vi lære av krigens seierherre, Taliban?

Spørsmål fem: Hvor solid er i egentlig amerikanernes lojalitet til allierte?

Vi så amerikaneren trekke seg ut av sine baseområder uten å koordinere med sine allierte i Afghanistan. Dette er på mange måter en del av et større mønster der vi har sett at over tid, og ved tap, vil USA ha en tendens til å la sine lokale allierte ta en større del , hvis ikke hele delen av krigføringen. Man vil helst ikke være tilstede på bakken, men i stedet via støtte og i luften.

Les også: Oberstløytnant Tormod Heier mener det afghanske regimet var dømt til nederlag da Nato trakk seg ut

Dette reiser flere spørsmål, som for eksempel hvor mye mer Norge betyr for USA enn USAs allierte i Afghanistan, hvor enkelte av dem har nesten 20 års allianser med USA. Det virker som USA krever at noen av deres allierte skal ta brorparten av de militære rollene på bakken.

Det vil bety at Norge må tenke rundt strukturer der norske styrker må utgjøre en større del enn i dag av planlagte Nato-operasjoner i forsvar av Norge.

Spørsmål nummer seks: Hva betydde egentlig utsagnet om at Afghanistan ikke bare kunne eller ikke kunne vinnes militært?

På mange måter har dette utsagnet blitt en floskel, fordi man ikke spesifiserer hva de ikke-militære virkemidlene egentlig besto av, og hvordan de var tiltenkt å virke. Utviklingshjelp er utfordrende, selv i fredstid, og hvis man med dette mener at en økt levestandard kunne ha ført til et mindre konfliktpotensial er det sant.

Spørsmålet er likevel om dette er realistisk i et krigstilfelle.

Som den amerikanske Harvard-forskeren Jacqueline L. Hazelton utrykker det er det vanskelig å bygge institusjoner og få til utvikling i konflikt og situasjoner der det er stor usikkerhet for lokalbefolkningen. Det er viktig å analysere bistandsaktøren, og hva den egentlig bidro til under Norges engasjement i Afghanistan, og hva som er igjen av norske bistandsprosjekter nå?

Hvordan vet vi i egentlig hvordan dette faktisk bidro til stabilitet?

Ingen underkjennelse av innsatsen

Diskusjonen burde komme opp i åpne fora, og er ingen underkjennelse av menn og kvinner som stilte seg til rådighet for Norge i Afghanistan.

Det kan også være viktig for Norge i fremtiden, i en stund der Norge igjen engasjerer seg i en «evighetskrig» i Mali, og amerikanske militære rådgivere har stilt seg til rådighet for myndigheter i Kongo og Mosambik for å støtte kampen mot den Islamske statens sentralafrikanske provins.

Gitt de uavklarte spørsmålene ovenfor virker det usikkert om Kongo og Mosambik gjør lurt i å akseptere tilbudet, men det kan bety et press på Norge for igjen å engasjere seg.

Powered by Labrador CMS