Kronikk

HISTORIE: Alle vi som var i Afghanistan, og våre nærmeste familie, har våre historier og våre minner, skriver Harald Høiback. Her ser vi norske soldater Politirådgivningsenheten i 2013.
HISTORIE: Alle vi som var i Afghanistan, og våre nærmeste familie, har våre historier og våre minner, skriver Harald Høiback. Her ser vi norske soldater Politirådgivningsenheten i 2013.

Nato forlater Afghanistan: – Kaster ikke skygger over innsatsen

For noen var månedene og årene i Afghanistan noen av de mest givende i livet, skriver Harald Høiback.

Publisert Sist oppdatert

Den berømte britiske militærhistorikeren Sir John Keegan innledet sin store bok om krig «A History of Warfare» (1993) med: «I was not fated to be a warrior». På grunn av diverse helseplager ble han aldri selv del av det militære brorskapet, som han brukte hele sitt yrkesaktive liv på å beskrive.

Keegan er heller ikke den eneste som har sett på soldatlivet som noe attråverdig. Forfatteren Samuel Johnson slo mer enn 250 år tidligere fast at: «Every man thinks meanly of himself for not having been a soldier». U.S. Army’s rekrutteringsslagord var også lenge: «Be All You Can Be».

Delta i debatten?

Har du noe på hjertet og ønsker å delta i debatten?

Send oss en e-post på [email protected].

Velger du å bli baker, sjåfør eller snekker vil du aldri finne ut av hva du egentlig er god for.

På et annet poster fra samme sted finner vi: «Most job training teaches you how to make something. Mine thought me what I’m made of.»

Ved å slutte deg til Forsvaret, blir du noe mer enn kun en passiv og blodfattig forbruker.

Slappe demokratier

Det holder heller ikke å oppsøke en eller annen søvnig avdeling forlagt på en eller annen avsidesliggende mo, om man skal bli bedre kjent med seg selv. Man må komme seg ut.

Den britiske generalløytnant Graeme Lamb, med en rekke turer til Irak og Afghanistan bak seg, legger ikke skjul på hva han mener om det store flertallet i den gjengen som befolker våre slappe demokratier:

Heldigvis, kan man si, lå Afghanistan der i 20 år og tilbød en arena hvor vi kunne bli godt kjent med både oss selv og andre.

What I see around me are the cold and timid souls of little people all too often unable and unfit for the rigours of a full life: safely complacent, safely non-committal, safely at home, much like the young lord who «but for the vile guns would have been a valiant soldier». So very many people are simply consumed in the certainty of their right to happiness and wish to drag others down to their miserable level of ordinariness.

Heldigvis, kan man si, lå Afghanistan der i 20 år og tilbød en arena hvor vi kunne bli godt kjent med både oss selv og andre.

Ikke for meg

For de fleste av oss som tilbrakte litt tid i Afghanistan i løpet av disse 20 årene, var det imidlertid neppe så spennende, eller krevende, som Lamb antyder. For noen var det åpenbart det, men ikke for alle, ikke for meg. Da var nok «le cafard» mer nærliggende.

Å være langt hjemmefra, uten særlig mål og mening over tid, kan forårsake noe franskmenn kaller le cafard («kakerlakken»). Tomhet, kjedsomhet og tilsynelatende formålsløse rutiner kan gå kraftig ut over humøret. Spesielt i de tilfeller hvor man har gitt opp å vinne, som i Afghanistan etter 2009, da president Obama opplyste om at krigen egentlig var slutt, men at styrkene ikke skulle trekkes ut riktig med en gang.

Hvor forskjellig krig og militære operasjoner kan oppfattes, kom også godt til syne da en av mine medkadetter på Luftkrigsskolen, i de glade nittiårene, inviterte et gammelt familiemedlem til å fortelle klassen om sine erfaringer fra kampene på Hegra festning i 1940. Det var inntil da et av ganske få stolte øyeblikk i moderne norsk krigshistorie, og jeg hadde ventet å møte en eldre herre som med stolthet fortalte et lydhørt publikum om dramatiske dager og stort kameratskap. Det motsatte var tilfellet.

Tårene trillet da han fortalte om et bakhold hans patrulje hadde gått i, og hvor de ble tvunget til å besvare ilden. Med fatalt utfall.

Klare etiske rammer

Ble krigen en time kortere av at en tysk soldat falt der oppe i de trønderske skoger den dagen?

Dette var en krig med usedvanlig klare etiske rammer skulle man tro. En stat hadde angrepet en annen. Det nazistiske vanvidd ville underlegge seg Europa. Det skulle ikke være mye å lure på. Mer det godes kamp mot det onde kan man vanskelig forestille seg.

Men hva galt hadde den tyske soldaten som ble skutt egentlig gjort? Satt det ikke familie og venner hjemme og engstet seg for ham også? Ble krigen en time kortere av at en tysk soldat falt der oppe i de trønderske skoger den dagen?

Mer enn 50 år etter hendelsen hadde den norske krigshelten ennå ikke forsonet seg med tanken på hva han hadde vært med på. Dette er også en del av krigens ansikt.

Når Norge og alle våre allierte nå forlater Afghanistan, vil det utvilsomt sette i gang en tankeprosess hos ganske mange. For noen var månedene og årene i Afghanistan noen av de mest givende i livet, og har vært med på å forme dem som mennesker, ikke bare deres senere karriere.

For enda flere var det en interessant opplevelse, men ikke definerende for dem verken som person eller som yrkesutøver. For atter andre, var det en ganske tung opplevelse, av ulike grunner. Krig er ikke bare strid, men også motstridende. Som Rick Atkinson skriver i sin bok om andre verdenskrig i Italia The Day of Battle:

For war was not just a military campaign but also a parable. There were lessons of camaraderie and duty and inscrutable fate. There were lessons of honor and courage, of compassion and sacrifice. And then there was the saddest lesson, to be learned again and again…that war is corrupting, that it corrodes the soul and tarnishes the spirit, that even the excellent and the superior can be defiled, and that no heart would remain unstained.

Har alt vært bortkastet

I ukene, månedene og årene fremover vil reportasjer fra Afghanistan flimre over nyhetssendingene, og spørsmålene vil uvegerlig melde seg: Om Taliban kommer tilbake til makten igjen. Har da alt vært bortkastet? Om Afghanistan på nytt rammes av en blodig borgerkrig, må vi som var der da ta noe av skylda for at vi ikke maktet å løse flokene i landet? Hvorfor gjorde vi ikke mer? Gjorde vi det verre med vårt nærvær?

Man skal imidlertid ha et ganske oppblåst selvbilde om man tror at noe av det man gjorde i Afghanistan har noen direkte tilknytning til det som skjer der nå.

Man skal imidlertid ha et ganske oppblåst selvbilde om man tror at noe av det man gjorde i Afghanistan har noen direkte tilknytning til det som skjer der nå.

Fredsprisvinner og commander-in-chief i to kriger, president Barak Obama, pekte på et viktig moralsk dilemma: «We need to celebrate the heroism and courage of our troops without glorifying war.»

Les også: – Da jeg kom hjem fra Libanon der jeg var minerydder tenkte jeg på minefaren. Det preget meg også da jeg dro til Afghanistan første gang. sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

Det må vi også evne å gjøre, uten å fordømme, eller glorifisere, resultatet av den krigen vi var med i.

Alle vi som var i Afghanistan, og våre nærmeste familie, har våre historier og våre minner. Noe er vi kanskje stolte over, noe savner vi kanskje, og noe vil vi helst glemme. Ingenting av det som nå skjer bør endre på det.

Vær heller stolt av at du en eller flere ganger i livet tok sjanse...

Kaster ikke skygge over innsatsen

Vær heller stolt av at du en eller flere ganger i livet tok sjansen, og smakte litt på dette livet. Du kan også ha gjort tilværelsen bedre for noen andre enn deg selv og dine nærmeste, om enn bare for et kort øyeblikk.

Om historien om Afghanistan ender dårlig, kaster ikke det skygge over det samholdet, den innsatsviljen og den empatien som tross alt fant sted mens vi var der.

Powered by Labrador CMS