– Vi sendte folk ut som åpenbart trengte en pause
Forsvarssjefen sier at han hadde valgt helsa, hvis valget stod mellom den og jobben.
Denne artikkelen er over tre år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Så vidt forsvarssjef Eirik Kristoffersen er klar over har han ikke blitt psykisk skadd etter tjenesten i utlandet.
Han er blitt mer erfaren, blitt styrket og Kristoffersen er klar på at han ville reist ut «på dagen» hvis han fikk muligheten.
Kristoffersen er også klar på at noen av medsoldatene han har tjenestegjort med ble sendt utenlands da de strengt tatt burde vært hjemme.
– Det var folk ute som åpenbart trengte en pause. De kom da hjem ved en «skeiv rotasjon» og fikk andre oppgaver, sier forsvarssjefen om soldater som kom hjem tidligere fra utenlandsoperasjoner enn planlagt.
Bærer på frykten
Utenlandsoperasjonene har likevel satt sitt preg på 51-åringen fra Bjervik: Han er mer årvåken på det som skjer rundt ham og «bevisst» på store folkemengder. Men det har ikke blitt så inngripende i hverdagen at det forhindrer ham i å leve så normalt en forsvarssjef kan, forteller Kristoffersen.
– Tanker om hva som kan skje og det er jo egentlig sunt så lenge det ikke hemmer min utførelse av jobben. Etter mine operasjoner har ikke jeg følt noen frykt mens jeg er i Norge. Sånn sett har jeg vært heldig.
– Men det er mange som tar med seg frykten som de kjenner på etter operasjoner i utlandet hjem. Da blir det et problem.
– Løser oppdraget
Årets Soldataksjon handler om psykisk helse. Forsvarssjefen mener engasjementet fra de tillitsvalgte til vernepliktige er prisverdig og på høy tid.
Fra den menige soldat, den sivilt tilsatte i Forsvaret, til de som reiser ut i internasjonal tjeneste er det like viktig å lytte til det som foregår i hodet, på samme måtte som når musklene verker og knærne svikter. Det er budskapet fra forsvarssjefen; snakk om det og bry deg.
– Vi sier jo at «Vi løser oppdraget og tar vare på våre soldater». Det handler ikke bare om å trene, drille og å være best mulig forberedt. Det handler også om å reflektere, passe på at folk har det bra – ikke minst å ta pauser og hente seg inn.
Kristoffersen sier at han aldri har tenkt så mye på hvor lenge han har tjenestegjort i utlandet. Etter en kort intern kalkulering kommer forsvarssjefen fram til at det er rundt tre år til sammen; som minerydder i Libanon og spesialsoldat i Afghanistan. Han har blitt ledet i kamp, og han har ledet andre i noen av de skarpeste operasjonen etter 2. verdenskrig da Norge sendte spesialstyrker til Afghanistan.
Forsvarssjefen er også blant de høyest dekorerte som fortsatt er Forsvaret, blant annet for sin tjeneste i Afghanistan.
– Det er jo klart at man blir preget av å være ute i operasjoner. Det er også noe man kan ufarliggjøre mer.
– Da jeg kom hjem fra Libanon der jeg var minerydder tenkte jeg på minefaren. Det preget meg også da jeg dro til Afghanistan første gang. Da hadde jeg hørt om alle de minefeltene som lå i fjellene etter kampene mellom Sovjet og Mujahedin. Det betyr ikke at det er noe som plager meg, men det er noe som preger meg.
Forsvarssjefen mener flere i Forsvaret må åpne seg opp for andre hvis de sliter psykisk eller bare har en dårlig dag. Det handler om å bli sett av andre; av makkeren, medsoldatene eller kollegaen på arbeidsplassen – men vi må også være ærlig overfor oss selv når vi sliter, mener Kristoffersen.
– Vi har opplagt en vei å gå.
– Hvis folk får en fysisk skade som å brekke et bein eller skuldra ut av ledd eller er fysisk syk da er vi gode til å ta hensyn til det. Vi er ikke så god på det som ikke kan måles eller ses.
Helsen først
Kristoffersen viser til Afghanistan-undersøkelsen fra 2012. Den konkluderte med at de aller fleste klarer seg bra, de er friskere enn snittet, sier generalen. Likevel er det dem som faller ut, som forsvinner fra Forsvaret - de som ikke klarer seg like godt etter tjenesten i utlandet.
– Det å erkjenne at «Nå har jeg et problem» det starter hos den enkelte. Vi klarer ikke å se inn i hodet på folk og hva som egentlig rører seg. For min egen del vil det si at hvis jeg havner i en situasjon der jeg måtte velge mellom å ta vare på helsa eller gjøre jobben som forsvarssjef så hadde jeg valgt helsa.
– Kanskje folk i Forsvaret ikke er så ærlig om det de syntes var problematisk i frykt for at det får konsekvenser?
– For det første så får det ikke konsekvenser hvis man får behandling. Det å behandle folk for psykisk helse er akkurat det samme som å behandle folk for beinbrudd. Det finnes medisin, eller terapi eller andre måter å løse det på. Folk blir veldig ofte friske.
– Av og til får man en fysisk eller psykisk skade som gjør at det kanskje ikke er alle avdelinger man kan jobbe i. Men Forsvaret praktiserer inkluderende arbeidsliv – vi praktiserer at vi skal ta vare på folk og finne tilpassede oppgaver.
Korona-året som ikke slapp
Forsvarssjefen er tydelig på at fjoråret har vært en påkjenning. Det har vært inngripende tiltak som reduserte bevegelsesfrihet, begrenset sosial kontakt og inndragelser av permisjoner for vernepliktige. Kristoffersen sier at han hadde et håp om at 2021 skulle bli litt annerledes.
– De som er inne til førstegangstjeneste nå gikk jo glipp av våren og sommeren i fjor. Mange gikk glipp av russetida og så var det rett inn i Forsvaret. Så gledet vi oss til 2021 da vi skulle legge koronaåret bak oss – så fortsetter det, sier forsvarssjefen som sikter til pandemien.
Etter å ha vært i Forsvaret i 30 år vet jeg veldig godt at mye av tjenesten er å vente.
Kristoffersen sier at han vurderte det som viktigere at vernepliktige fikk seg en påskepause borte fra leir - selv om det førte til større «mobilitet» i samfunnet - og påfølgende smittetilfeller.
– Når vi satte prioritetene om hvordan vi skulle takle korona (i 2020) fokuserte vi ikke på psykisk helse, sier Kristoffersen og lister i stedet opp: «Bevare operativ evne», forhindre smittespredning og bistå med støtte til sivilsamfunnet.
– De veldig konkrete målbare tingene har vi vært gode på. Psykisk helse og ivaretakelse var ikke en del av disse prioritetene, men så erfarte vi at dette har vart mye lenger enn forventet. Vi har vi fått tilbakemelding om utfordringer fra de tillitsvalgte om at det går litt på «stumpene» – at folk er frustrert.
– Hvordan hadde Eirik Kristoffersen på 19 år hatt det hvis han levde under samme forhold som nå?
– Jeg hadde tatt det like godt som de vernepliktige tar det i dag. Jeg hadde selvfølgelig vært frustrert fordi det er begrensninger på det sosiale. Perspektivet da jeg var 19 år var mye kortere enn det er nå når jeg snart er 52 år.
– Jeg tror det er viktig at vi i Forsvaret får litt perspektiv på dette med korona. Det er mange som har det veldig tøft som ikke har sett venner og andre på snart ett år.
– Hva er dine tips for å holde kropp og sinn vedlike i denne perioden her?
– For det første trener jeg hver dag. Det å kjenne at kroppen er litt sliten det bidrar til at jeg får litt mer ro. Så har jeg sikkert gjort som alle andre, sett altfor mye på Netflix-serier. Men jeg har også lest mange bøker – og jeg har akseptert situasjonen.
– Etter å ha vært i Forsvaret i 30 år vet jeg veldig godt at mye av tjenesten er å vente. Jeg har vært mer opptatt av hva jeg kan gjøre enn hva jeg ikke kan.
