– Det viktigste jeg lærte av bestefar, er å prøve og gjøre det rette selv om ikke alle forutsetningene er på plass.
Sjefen for Heimevernet er i Elverum. Han kommer rett fra jakt. I bagasjen: åtte fjellryper. Generalmajor Eirik Kristoffersen har vært på hytta i Bjerkvik i Nordland. Den ligger på gården hvor moren vokste opp. Og hvor bestefar Johan Skog i 1940 rodde ut for å redde familien og bygda. Britiske skip skjøt mot det de trodde var tyske posisjoner. De hadde fått beskjed om at sivilbefolkningen var reist og skjøt fra øst mot vest. Bestefars hus lå langt til vest. Johan tok med nabogutten og sin egen sønn, Otto, og rodde ut mot de britiske skipene. Otto var bare en baby, han er Eiriks onkel. Johan og nabogutten kom fram til et av de britiske skipene. Han løftet opp Otto. Da sluttet britene å skyte.
– Bestefar var en sivil småbruker som tok ansvar, sier 49 år gamle Eirik.
Angrepet mot Bjerkvik skal ha vart i mer enn en time. 174 hus ble ødelagt. 14 mistet livet. Men det kunne gått mye verre. Johan Skog red-det sannsynligvis mange liv.
– Det bestefar gjorde, var veldig risikabelt.
FAREN ADVARTE
Vi møter HV-sjefen på en søndag. Han er på kontoret for å få kontroll på uka som kommer. Kontoret er i en brakkerigg som ble satt opp for noen tiår siden. Den skulle stå midlertidig, men kommer til å være her «så lenge jeg er militær», sier Eirik. Det synes han er bra. Heimevernet skal bruke penger på andre ting.
Bestefar var en sivil småbruker som tok ansvar
– Bidro bestefaren din til at du ble militær?
– Nei, jeg skulle ikke bli militær. Jeg tok befalsskolen, fullførte pliktåret som sersjant og dro til Trondheim for å bli sivilingeniør.
Faren var eksplosivrydder. Han advarte sønnen mot å velge Forsvaret. Han sa at hvis Eirik ble yrkesoffiser, ville det bli for mye administrasjon.
– Jeg holdt meg til planen. Men etter noen måneder kjente jeg at jeg savnet Forsvaret.
– Nå starter det, karer
11. september 2001 er Eirik Kristoffersen i Horten for å dykke. Det er to år siden han gjennomførte «det tøffeste jeg har vært med på»: spesialjegeropptaket. For første gang åpnet Forsvaret opptaket for andre enn fallskjermjegere og marinejegere. Eirik skal til å spise middag da det andre flyet krasjer inn i tvillingtårnene.
En av veteranene i spesialstyrkemiljøet, Bjørn Bjørnø, samler soldatene.
– Nå starter det, karer, sier han.
Spesialsoldatene avbryter treningen og starter forberedelsene. Eirik skal egentlig til Bergen og trene på å sluse ut av ubåt – for å øve på maritim kontraterror. Det blir det aldri noe av. I januar 2002 kommer han til Afghanistan, som enkeltmann i patrulje. I 2003 og 2005 er han skvadronssjef. I 2007 og 2008 reiser han ned som operasjonsoffiser.
– I 2002 hadde vi alle ressurser. Taliban ble raskt bekjempet militært. I 2003 satt mange afghanere på gjerdet, de visste ikke om de skulle støtte Taliban eller regjeringen.
Samtidig er invasjonen i Irak i gang. Spesialsoldatene forbereder seg også på å delta der.
– Veldig mange ressurser ble flyttet til Irak. Jeg mener at det var et av de store feilgrepene. Vi gjorde oss ikke ferdig i Afghanistan. Da tok Taliban over igjen.
– Var strategien i Afghanistan for kortsiktig?
– Jeg tenker at den var kortsiktig.
– Var det rett eller galt å gå inn i Irak?
– Det var åpenbart galt. Det var ingen beviser for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og ingen kobling til angrepene i USA. Likevel gikk vestlige styrker inn – uten at vi var ferdig i Afghanistan. Vi brukte mange år før vi tok Osama Bin-Laden, samtidig som en stor koalisjon slåss i Irak.
– Kunne vi tatt Bin-Laden tidligere?
– Det vet jeg ikke, men vi kunne gjort en grundigere jobb i Afghanistan innledningsvis.
– Hvilke tanker gjør en soldat seg når man reiser til for eksempel Afghanistan?
– Alle tenker etter om det er rett eller galt. Sånn skal det være. Vi ble ikke sendt til Irak. Det er jeg glad for.
Alle tenker etter om det er rett eller galt. Sånn skal det være. Vi ble ikke sendt til Irak. Det er jeg glad for
– Hadde du dratt hvis Stortinget hadde sagt ja?
– Ja. Det eneste som kan stoppe meg da, er om det går på bekostning av egne, etiske prinsipper eller krigens folkerett. Jeg ville ikke vært med på fangebehandlingen som er blitt avdekket i Irak. Og jeg ville ikke vært med på brudd på folkeretten.
– Har du sett brudd på folkeretten i Afghanistan?
– Nei, det har jeg ikke.
Å SKAPE ET INNTRYKK
I 2005 er det valg i Afghanistan. Spesialstyrkene skal til grensen mot Pakistan. Oppdrag: Skap inntrykk av at valget er trygt å delta i. De norske soldatene er mest mulig ute blant folk. De besøker mullaer. Borgermestere. Politisjefer. På den måten skal det se ut som de er overalt.
– Det var ikke trygt, sier Eirik.
– Mange veibomber gikk av i områdene der vi opererte. Broren min Frode var troppssjef. Han kjørte over en veibombe. Den gikk ikke av.
– Hvordan var det å være skvadronssjef for et så farlig oppdrag?
– Vi var godt forberedt. Alle visste hvilken risiko vi tok. Og vi snakket om hvor mye vi tålte å tape før oppdraget ikke kunne løses – før vi måtte ha forsterkninger. Vår tilnærming var kalkulert og profesjonell.
– Hvor mange tap kunne dere tåle?
– Mer enn en patrulje.
I 2007 blir spesialsoldat Tor Arne Lau Henriksen drept. Eirik Kristoffersen er fungerende sjef.
– Tor Arne var en av de beste soldatene vi hadde.
– Han døde på det som skulle være et rutineoppdrag – i forkant av en større operasjon. Men bildet vi hadde av situasjonen i området, stemte ikke med virkeligheten. Den kvelden hadde vi tre valg. Å kjøre en ny operasjon der han ble drept. Eller å ta en pause for å bearbeide. Det tredje var å fortsette med den planlagte operasjonen.
– Alle var enige. Vi tar ikke hevn. At han døde, er utrolig tragisk. Samtidig var Tor Arne et forbilde for mange. Det var lett å fortsette. Noe annet ville vært å skuffe ham.
Bildet vi hadde av situasjonen i området, stemte ikke med virkeligheten
Når Eirik snakker om Afghanistan, høres det ut som han avlegger rapport. Han er tydelig, men lavmælt. Bruker ikke store ord. Men det er mange historier å ta av. I 2008 får de internasjonale styrkene etterretning om et planlagt angrep mot et hotell i Kabul. Det er noen måneder etter angrepet på Serena hotell – der Dagbladet-journalist Carsten Thomas- sen mistet livet. Denne gangen vet de hvor han som planlegger angrepet, befinner seg. De internasjonale styrkene skal inn med et forparti. Så skal hovedstyrken fra de norske spesialstyrkene ta over. Eirik Kristoffersen skjønner at planen ikke holder. Landsbyen de skal til, er større enn de tror, bygningene mer komplekse, og forpartiet vil bli oppdaget med en gang. Han ber om mer tid og får det. De ser på informasjonen på nytt og bestemmer seg for et overraskelsesraid med en større styrke norske og afghanske soldater.
– Vi stolte litt på magefølelsen. Han ble pågrepet uten at det ble løsnet ett skudd.
Vi stolte litt på magefølelsen. Han ble pågrepet uten at det ble løsnet ett skudd
RETT ELLER GALT
For blant annet den operasjonen får Eirik Kristoffersen Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. «Personlig utvist tapperhet og særlig fremragende ledelse», står det i begrunnelsen.
– Bruker du ofte magefølelsen?
– Etterretning er viktig, men du vet nesten alltid for lite. Da må du ta en risikovurdering, du må stole på egne erfaringer. Magefølelsen er summen av alt dette. Men bildet vi hadde av situasjonen i området, stemte ikke med virkeligheten.
– Vi har snakket en del om rett eller galt. Var det riktig å gå inn i Afghanistan?
– Det var rett i 2001. Men Afghanistan var krigen vi kunne kommet lenger med. Å være etterpåklok er ikke rettferdig overfor de avgjørelser som ble tatt, men jeg mener at man burde kommet tidligere i gang med å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene. Og så skulle vi latt veldig mange afghanere være i fred.
– Hvordan da?
– Vi burde holdt oss unna landsbyer og heller konsentrert oss om større befolkningssentre som Kabul, Kandahar og Masar-e-Sharif.
– Hva med Faryab, hvor Norge sto for sikkerheten?
– Jeg var aldri i Faryab, men jeg kjenner Helmand i sør. Der kunne man latt være å gå inn.
– Ville ikke det bare vært å gi Taliban fotfeste?
– I Helmand har de alltid hatt det. Taliban er en pashtunsk bevegelse. Etter Talibans fall mistet pashtunerne store deler av den innflytelsen de bør ha.
Vi burde holdt oss unna landsbyer og heller konsentrert oss om større befolkningssentre som Kabul, Kandahar og Masar-e-Sharif
– Hva tenker du om at Forsvaret fortsatt er i Afghanistan?
– At det er helt riktig. Å bygge opp politistyrken i Kabul er det jeg er mest stolt av å ha vært med på. Det er et varig tiltak og en stor suksess.
TÅLE Å FEILE
En typisk spesialsoldat? En som ikke gir seg, sier Eirik. En god individualist, med evne til å samarbeide. Og så må du tåle å feile. Du er opptatt av å løse oppdraget, med de ressursene du har. Hvis du mangler noe, løser du oppdraget likevel.
– Den kulturen vil jeg ta med meg til Heimevernet. Vi skal fungere med de ressursene vi har. Vi skal si hvorfor vi trenger flere, men vi skal gjøre jobben uansett.
Vi skal si hvorfor vi trenger flere, men vi skal gjøre jobben uansett
– Du har sagt at det ikke er tilfeldig at mange gode soldater kommer fra mindre steder?
– Jeg tror det er like mange fra storbyer som driver med fysisk aktivitet og kan bli gode soldater, men de har kanskje for mange valgmuligheter. Det vi ser, er at flere mindre steder går igjen, som Steinkjer, Grong og Snåsa.
– Hvordan har Bjerkvik bidratt til å gjøre deg til en god soldat?
– Jeg fikk frihet til å gjøre det jeg hadde lyst til. Jeg kunne jakte, fiske, spille fotball. Jeg mener at troen på å bli hva du vil, kommer fra en oppvekst med stor frihet.
– Var foreldrene dine bekymret da du dro til Afghanistan?
– Nei. Mor lurte på om Frode og jeg burde reise sammen. Vi sa at det var bedre at vi hadde hverandre. Hun har nok vært mer bekymret for konsekvensene for barnebarna.
– Flere av barna dine er voksne. Har de vurdert Forsvaret?
– Nei. Ei studerer juss. En tar økonomi. Vil de inn i Forsvaret, skal de få lov til det, de må gjøre det de selv vil. Og bli best mulig på det.
Han er like kontrollert når han snakker om familien. Hadde han betenkeligheter med å reise til Afghanistan? Nei. Barna var små. Han var ikke bekymret. Og hva tenker barna om spesialsoldatyrket? Det var ikke et tema, mener Eirik Kristoffersen.
– Jeg dro på jobb og kom hjem. Når jeg var i Afghanistan, var jeg bare borte lenger.
Vil de inn i Forsvaret, skal de få lov til det, de må gjøre det de selv vil. Og bli best mulig på det
NY HØRING I STORTINGET
Han nærmer seg ett år som HV-sjef. I august måtte han stille til høring i Stortinget. Riksrevisjonen hadde gitt Heimevernet kraftig kritikk for manglende evne til å drive objektsikring. I oktober er det ny høring. Den blir lukket.
– Jeg opplevde at jeg fikk gode spørsmål, og at jeg fikk lagt frem hvordan jeg ser på saken, sier han.
– Det jeg ikke likte, var at veldig mange tok kontakt på forhånd. De spurte hvilke spørsmål jeg ville ha fra politikerne.
– Var dette folk i Heimevernet eller politikere?
– Det var folk som brenner for Heimevernet, men det går på integriteten min. Stortinget holder høring for å få frem fakta, ikke for at den skal brukes for å fremme en agenda.
– De siste årene har folk i Heimevernet gjennom- ført flere politiske markeringer?
– At Stortinget bestemmer, er veldig viktig for meg. Vi kan være uenige. Og jeg slåss for det jeg mener er rett for Heimevernet. Men når beslutningen er tatt og vi har en langtidsplan, er det én måte å ansvarliggjøre det som er bestemt: å gjennomføre.
– Din forgjenger Tor-Rune Raabye sa at Heimevernet ikke har nok ressurser. Men det mener du?
– Høringen handlet om to ting: HVs evne til å sikre objekter og Forsvarets status på skjermingsverdige objekter. Å sikre, det kan vi. Vi er ikke dimensjonert for samtidig objektsikring utover nøkkelobjektene. Da må vi prioritere. Sånn er det alltid i militære operasjoner, sier han.
– Evnen til å sikre egne bygg, er noe Forsvaret må jobbe videre med. Det har ikke med Heimevernets ressurser å gjøre.
– Mange offiserer blir aktive forsvarsdebattanter når de går av med pensjon?
– Folk må få lov til å si hva de mener. Jeg håper at de ikke sier noe annet nå enn da de var i tjeneste. Jeg argumenterer i dag for det som er viktig for meg nå. Og jeg holder ikke igjen fordi jeg er militær.
Jeg argumenterer i dag for det som er viktig for meg nå. Og jeg holder ikke igjen fordi jeg er militær
Ingen guttedrømmer
Himmelen har åpnet seg i Elverum. Litt senere denne kvelden skal Eirik bytte ut sofaen på kontoret med vått kunstgress. Det passer nok bedre for en nesten to meter lang kropp. Hver søndag spiller en gjeng med tilknytning til spesialstyrkemiljøet fotball. Eirik har bodd her i snart to tiår. Han blir med så ofte han kan. De spiller gamle mot unge. «Unggutta løper fra oss, men vi kan noen triks», sier Eirik. Men når han har fri, foretrekker han faktisk å ta det med ro. Han trener mye og liker å reise, men drar ikke på ekstremtur. Og han hopper ikke fallskjerm eller dykker.
– Ingen 40-årskrise?
– Nei. Jeg gjorde unna alle guttedrømmene før jeg ble 40.
Generalmajoren har minst ti år igjen som offiser. Om han kan bli forsvarssjef? Flere har spådd det. Selv vil han si minst mulig.
– Mange faktorer spiller inn.
– Da jeg ble spesialsoldat, fikk jeg beskjed om at karrieren var over. At det var en blindvei. Faren min ble pensjonist da han var major. Hvis jeg hadde blitt det samme, hadde jeg vært like fornøyd som han faktisk var.
– Det som driver meg nå, er et ønske om å være med å ta beslutninger.
Det som driver meg nå, er et ønske om å være med å ta beslutninger
– Hvordan ser Forsvaret ut om ti år?
– Jeg håper at vi får et forsvar der det vi har, virker. At vi ikke snakker så mye om fremtiden, men om det vi har. At verneplikten er fundamentet. Og at vi har et forsvar med større mangfold.
VIL HA KVINNELIGE SJEFER
Tidligere i år la han ut et bilde av ledergruppa i Heimevernet i sosiale medier: 26 menn, alle mellom 45 og 55 år.
– Målet må være ei ledergruppe som er mer sammensatt.
– Er likheten en svakhet?
– Jeg mener det. Jeg vil ha kvinnelige distriktssjefer. Det har vi ikke hatt. Problemet er at nesten ingen søker. Mange jenter er inne i førstegangstjeneste, men de har nesten ingen å se opp til. Det tar for lang tid å få flere kvinner i ledelsen. Da må vi gjøre drastiske grep.
– Når får du en kvinnelig distriktssjef?
– Snart! Jeg har ansatt én distriktssjef, men da var det ingen kvinnelige søkere. Skal du få flere kvinner inn i ledelsen, må du «fast-tracke» noen. Det betyr ikke at de blir prioritert fordi de er kvinner, men fordi de har talent.
– I spesialstyrkene så vi at den eneste måten vi kunne legge til rette for kvinner, var en kvinnelig jegertropp. De som argumenterte mot – og de var det mange av, også internt – sa: Vi er åpne for kvinner. Alle kan søke. Argumentet mitt var: Vi har 800 mannlige søkere. Ti kvinner. Hvordan kan du si at det er like vilkår?
Argumentet mitt var: Vi har 800 mannlige søkere. Ti kvinner. Hvordan kan du si at det er like vilkår?
Eirik Kristoffersen fikk Forsvarets likestillingspris fordi han opprettet jegertroppen. Ingen av kvinnene har enn så lenge klart spesialjegeropptaket.
– De fleste er i Forsvaret fortsatt. Jeg håper de søker igjen når de har noen års erfaring.
Eirik lar det være stille noen sekunder.
– Jeg tror de kan klare det da.
FOLK FLEST
Høsten 2019 kommer sannsynligvis boka han skriver på. Den handler om ledelse. Eirik Kristoffersen var sjef for Forsvarets spesial- kommando (FSK) og de best trente og proffeste soldatene i Norge. Og for å sette det på spissen: Nå er han sjef for folk flest. Av de 40 000 som er i Heimevernet, øver flesteparten noen dager i året. Uproblematisk, mener han.
– Forsvarsviljen er like stor begge steder.
Tidligere i år besøkte han krigshelt Joachim Rønneberg. Eirik spurte hvor godt forberedt han var under 2. verdenskrig. Han svarte at de hadde dårlig tid. De trente bare på det mest nødvendige, som å skyte og sprenge. Det viktigste satt her, sa 99-åringen og pekte på hodet.
– Det tar jeg med meg inn i HV, sier Eirik.
– Hvis vi kan trene på det mest elementære og utnytte lokalkunnskap, sivil kompetanse og militære ferdigheter, er det utrolig hva vi kan utrette.
***
