Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I så fall må vi snakke om den psykiske helsen til dem vi har sendt for å utføre oppdragene på vegne av oss.
Alle vi som har deltatt i internasjonale bidrag eller sett og opplevd noen av de lidelsene som slike operasjoner har påført allerede sårbare samfunn, har stilt oss selv spørsmålet: Er det dette jeg har bidratt til? Var det verdt det?
Det kan være belastende å leve med seg selv etter at man har bidratt til noe man selv synes er meningsløst eller forgjeves. Enda vanskeligere er det når verden himler med øynene over at du har vært med på.
Kjempet for noe
Det tok ikke mange timene fra at Afghanistan så ut til å falle tilbake i hendene på Taliban, til både veteraner og pårørende til falne og sårede så smått begynte å ta skrittet frem i offentligheten og påpeke at de ikke hadde kjempet for ingenting.
Les også: Forsvarsministeren: – For Norge var det et viktig bidrag
Allerede før nordmennene i Afghanistan hadde kommet seg i sikkerhet, var det trukket opp konturene av en noen debatter som griper helt grunnleggende inn i rammene for hva Norge skal engasjere seg i internasjonalt.
Parallelt med at Taliban kom tilbake med en kraft og tempo ingen lot til å ha forestilt seg, har to debatter gradvis tatt form: En diskusjon dreier seg om hvorvidt bidraget var meningsløst eller ei – burde vi i det hele tatt ha vært i Afghanistan? Hvorfor var vi egentlig der? Var det hele forgjeves?
En annen diskusjon er noe mindre tydelig, men minst like viktig: Hvem skal bære de mentale kostnadene som oppdraget har påført oss?
...er det en ting vi må unngå i situasjonen som har oppstått nå, er det å trekke veteranene inn i diskusjonen om hvorvidt innsatsen deres var bortkastet.
Disse to diskusjonene er nært nøstet sammen, og må tas på alvor. For det har en menneskelig pris å sende mennesker ut på vegne av oss. For er det en ting vi må unngå i situasjonen som har oppstått nå, er det å trekke veteranene inn i diskusjonen om hvorvidt innsatsen deres var bortkastet.
Posttraumtiske lidelser og ulike belastninger som kommer etter at man har vært med på internasjonale bidrag, har en tendens til å øke i styrke når den offentlige debatten trekker dem ned i søla.
Famlende og umoden debatt
Det internasjonale bidraget til Afghanistan har vært både omfattende, med tanke på både materiell og kostnader, så vel som at det har vært belastende. Den norske offentlige debatten rundt militære bidrag har vært både famlende og tidvis umoden.
Årsakene til at vi har engasjert oss, har vært jevnlig oppe til debatt. Selve beveggrunnen for norsk deltakelse har jevnlig blitt dratt i tvil. Og det samtidig som Norge har holdt frem med å sende ut personell til å utføre militære bidrag. Dette gjelder ikke bare i Norge, men i alle nasjoner som har bidratt inn i det internasjonale militære oppdraget i Afghanistan.
Noe av det vanskeligste å håndtere for oss mennesker er tap av mening.
Det er ikke vanskelig å forstå at bidraget diskuteres offentlig. Militære operasjoner er ikke noe noen stater eller instanser skal ta lett på. Det er et dramatisk og brutalt grep, som bare skal benyttes dersom det forstås slik at det ikke er noen andre muligheter.
Les også: Det er veldig mange forsvarsansatte og veteraner som følger det som skjer i Afghanistan med sjokk, vemod og fortvilelse
Men å dra det i tvil, har også en pris. Å utføre et skarpt oppdrag, oppleve det råeste som militære operasjoner har å bidra med, og deretter få høre at det ikke var til noen nytte, er nok noe de fleste kan kjenne på kroppen at kan være tungt å bære.
Noe av det vanskeligste å håndtere for oss mennesker er tap av mening. Når noe fremstår som meningsløst for oss, er det vanskelig for oss å fungere.
Forklaringer for psykiske lidelser
Det er i dette farvannet mye av forklaringene til posttraumatisk stressyndrom (PTSD) relatert til Afghanistan og Irak ligger. Vi kan nok noe forenklet si at PTSD fra militære oppdrag i moderne tid har et betydelig element av mening i seg.
Det er fordi nettopp meningsaspektet i våre militære bidrag har blitt utfordret. For hvorfor var det internasjonale samfunnet i Afghanistan og Irak? Hva var hensikten? Det er ikke rart spørsmålet stilles nå, som man kan få inntrykk av å ha rykket tilbake til start.
Men det åpner også opp sår, dersom svaret er at det var bortkastet.
En rekke studier av veteraner fra Afghanistan, så vel som fra Irak, viser at dette har vært utfordrende oppdrag å delta i. Amerikanske, danske, så vel som nederlandske studier, viser at veteranene sliter med ulike grader av posttraumatiske lidelser. Andelen nederlandske soldater med symptomer på PTS) hadde økt til 12,9 prosent i 2020, mot 8,2 prosent et halvt år etter at de var ferdige med tjenesten.
Les også: Oberstløytnant Tormod Heier mener det afghanske regimet var dømt til nederlag da Nato trakk seg ut
I USA har tallene vært betydelig høyere, og enkelte forskningsinstitusjoner har anslått at sannsynligheten for å utvikle PTSD til et nivå som betydelig hemmet hverdagslivet i etterkant på i overkant av 30 prosent. Nå ligger tallet og vakler mellom tolv og 19 prosent rundt regnet.
Å ha utført en jobb som så trekkes i tvil og vurderes av omverdenen som meningsløs, berører noe grunnleggende i oss.
Det er fremdeles høyt. Tallene fra Norge ligger jevnt over noe lavere, noe som finner sin begrunnelse både i seleksjons- og rekrutteringsprosesser, typer oppdrag, så vel som støtteapparatet ved hjemkomst.
Vårt ansvar
Det endrer ikke belastningene på den enkelte, hva gjelder meningsdimensjonen og ansvaret som det å bidra i militære oppdrag medfører. Å ha utført en jobb som så trekkes i tvil og vurderes av omverdenen som meningsløs, berører noe grunnleggende i oss.
Den offentlige debatten skal naturligvis ikke legges lokk på for å ivareta enkelte grupper.
Det er samtidig et tankekors at vi har sendt mennesker ut på vegne av oss, for å gjennomføre oppdrag på vegne av staten vår. Forsvaret har et ansvar for å gi sitt personell trygge rammer, men også for å bidra til at samfunnet som de representerer gis de forklaringsmodeller og verktøy de trenger for å forstå den innsatsen som Forsvaret avkreves.
Når Taliban nå tar over i Afghanistan, og mediene trekker frem stadig flere historier om veteraner og pårørende som har behov for å forklare betydningen av det de har opplevd, reflekterer det et felles ansvar, og ikke noe de bør måtte gjøre alene.
Det var tross at vi som satte dem i den situasjonen.
