Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes
Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes

I 2014 fikk Serhij Khrapko en datter

Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes
Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes

Fem måneder senere dro han i krigen

Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes
Evenes:06.01.2021: QRA-markering F-35 Fv: Detasjement sjef Trond Strand, General major Rolf Folland sjef Luftforsvaret,Oberst Eirik Guldvog sjef for 133 Luftving Evenes

Tross tap av arm og ben, ville Serhij gjort det samme igjen.
For et fritt Ukraina

KRIG PÅ DUGNAD

Publisert Sist oppdatert
Ukraina

– Leve Ukraina!

Treningslederens stemme gjaller over det nedlagte fabrikkområdet.

– Leve heltene!

Svaret kommer kraftig og unisont tilbake. Gruppen, et sted mellom 50 og 100, ser litt ut som om de har dratt hit som hobby eller for helgeunderholdning. De fleste har uniformer i forskjellige kamuflasjemønstre. Noen går i sivile klær.

Med unntak av en håndfull kvinner, er alle menn. Fra tenåringer til godt over femti. Mange bærer skytevåpen. Andre holder lekegeværer skåret ut av treplanker.

De er ikke her for å leke.

– Jeg må beskytte familien min, byen min og fedrelandet, forteller 51 år gamle Olexij.

– De kommer til å angripe, sier Olexji om russerne. Nå trener han for å kunne bidra og forsvare landet.
– De kommer til å angripe, sier Olexji om russerne. Nå trener han for å kunne bidra og forsvare landet.

Familien er kona hans og deres fem barn. Byen er Kiev. Fedrelandet er Ukraina.

Olexij er en del av Ukrainas Territoriale forsvarsstyrker, frivillige soldater som kan mobiliseres av det ukrainske forsvarsdepartementet om nødvendig. Deltakerne på treningen har skrevet under en kontrakt som forplikter dem til å stille opp hvis de blir innkalt.

– Vi må holde oss i live. Nå har vi vi kunnskapen vi trenger for å klare det, sier han.

I hendene holder han en Steyr Mannlicher SSG 69 skarpskytterrifle. Olexij har lang erfaring som jeger, men det østerrikske våpenet er ment for bruk i strid.

«Vi vil ofre kropp og sjel for vår frihet», heter det i Ukrainas nasjonalsang. Tekstlinjen virker å være et motto for mange av de frivillige som har meldt seg til tjeneste for landet.

– Russerne kommer til å angripe. Vi ukrainere har en forpliktelse til å forsvare oss, sier han.

Olexij begynte å delta i treningen i fjor, etter at Russland flyttet styrker til den ukrainske grensen. Han anslår at dette er femtende gang han deltar.

Oppgavene til de frivillige styrkene vil hovedsakelig være å forsvare viktige bygg og infrastruktur. I tillegg til den praktiske kamptreningen, får deltakerne teoretisk opplæring.

Mange av de frivillige mangler uniformer, det er vanlig at famile og venner samler inne midler til utstyr før de blir sent til front.
Mange av de frivillige mangler uniformer, det er vanlig at famile og venner samler inne midler til utstyr før de blir sent til front.

Små grønne menn

Da Ukraina ble en selvstendig stat som følge av Sovjetunionens oppløsning i 1991, var det ikke forsvar som fikk høyest prioritet på landets budsjetter. Den kalde krigen var over, og den nylig uavhengige nasjonen hadde ingen åpenbare fiender.

Sovjetiske atomvåpen som var plassert i landet, ble overført til Russland. Til gjengjeld lovet atomvåpenmaktene Russland, Storbritannia og USA å respektere Ukrainas suverenitet og grenser.

I henhold til Budapest-memorandumet som ble underskrevet i 1994, skal de tre landene avstå fra å true med, eller bruke væpnet makt mot Ukraina, og å avstå fra å bruke økonomiske pressmidler for å fremme egne interesser på en måte som undergraver Ukrainas suverenitet.

20 år etter signeringen gikk russiske soldater inn i Ukraina. I februar 2014 dukket «små grønne menn» – soldater uten identitetsmerker – opp på den ukrainske halvøya Krim. Uten at Ukraina rakk å gjøre motstand, var halvøya raskt under russisk kontroll.

Samtidig startet lokale separatistbevegelser med støtte fra Russland en kamp for å løsrive fylkene Lugansk og Donetsk fra Ukraina.

Krigen har pågått uten avbrekk, men med varierende intensitet, siden 2014. En serie våpenhvileavtaler fremforhandlet i den hviterussiske hovedstaden Minsk gjorde slutt på de verste kampene, og partene gravde seg ned i skyttergraver langs fronten.

75.000 soldater ligger i skyttergravene på begge sider av den 420 kilometer lange frontlinjen. Over 14.000 mennesker har mistet livet i krigen, ifølge ukrainske myndigheter.

I løpet av 2021 har forholdet mellom Ukraina og Russland tilspisset seg ytterligere. I april mobiliserte Russland store styrker langs grensen mot Ukraina. Soldatene ble trukket tilbake, men i november startet Russland en ny opptrapping. Mer enn 100.000 russiske soldater, i tillegg til stridsvogner og annet krigsmaskineri, står nå tett ved grensen til Ukraina.

Frykt og galgenhumor

I august 2014 gikk Serhij Khrapko til vervingskontoret til den ukrainske hæren. Kampene øst i landet ble omtalt som en antiterror-operasjon av myndighetene i Kiev, men for mange ukrainere fremsto situasjonen som en krig.

– Konflikten i Øst-Ukraina hadde beveget seg over fra å være terrorhandlinger til noe mer alvorlig. I juli/august 2014 ble det tydelig at det var en krig, sier Khrapko.

Det var et vanskelig valg. I april samme år hadde han fått en datter. Møbelsnekkeren, som i dag er 44 år gammel, hadde allerede en sønn på fire år. Likevel valgte han å dra til fronten.

– Jeg forsto at jeg måtte forsvare landet, sier han.

Situasjonen i dag handler mest om å vise muskler, sier Serhij Khrapko, han ble skadet ved fronten i 2015.
Situasjonen i dag handler mest om å vise muskler, sier Serhij Khrapko, han ble skadet ved fronten i 2015.

Men det ukrainske forsvaret ville i utgangspunktet ikke ha ham. Det var først fem måneder senere, i januar 2015, at han fikk et offisielt brev med beskjed om at han kunne bli med i hæren. En av årsakene til myndighetenes helomvending kan ha vært at situasjonen begynte å se mørkere ut for regjeringssoldatene.

Slaget om Debaltseve, som utspant seg vinteren 2015, er et av mest omfattende slagene i Europa etter 2. verdenskrig. Styrker fra den ukrainske hæren kontrollerte en kile mellom de to utbryterrepublikkene Lugansk og Donetsk.

Tallene er usikre, men et sted mellom 5000 og 8000 ukrainske soldater holdt byen Debaltseve og områdene rundt, mens opprørere lukket forbindelsen til resten av de ukrainsk-kontrollerte områdene. Mange tusen av innbyggerne rømte byen. Amnesty International beskrev den humanitære situasjonen som katastrofal.

Til tross for en våpenhvileavtale som trådte i kraft 15. februar, fortsatte de russisk-støttede separatistene angrepet på byen. Regjeringssoldatene trakk seg tilbake under kraftig ild. Flere hundre av dem døde, og mer enn 500 ble tatt til fange.

Som mange andre som meldte seg frivillig til tjeneste, manglet Khrapko praktisk erfaring og opplæring. Som 18-åring hadde han gjennomgått førstegangstjeneste i 1994-1996, der han hovedsakelig tjenestegjorde som vakt.

Etter å ha blitt aksptert av hæren, fikk Khrapko noen ukers trening, før han ble sendt til landsbyen Luganske (som ikke må forveksles med fylket Lugansk), i nærheten av Debaltseve. Det blodige slaget var over, og konflikten beveget seg over i å bli en skyttergravskrig.

– Fra mars til mai var det ingen klar front, bare lokale kamper. Minsk-avtalene gjorde det slutt på den aktive fasen av krigen. Etter Minsk ble det en skyttergravskrig. Det ble mer bombing og skyting med artilleri. Vi forsto hvor hverandres linjer og posisjoner var, sier Khrapko.

Khrapko ble satt til å grave skyttergraver. Soldatene gikk gjennom dagene med en blanding av frykt og galgenhumor.

– Vi hadde blandede følelser. Det var skremmende å sitte og vente på bomber. Fienden var bare 200 meter unna. Vi så på dem med kikkert. Når det var klart vær, kunne vi se ansiktene deres med våre egne øyne, sier Khrapko.

Skyttergravene lå på et jorde, og var dårlig beskyttet mot innkommende skyts. Når stillingen ble bombardert, var det ofte pauser mellom rundene, mens fienden ladet våpnene på nytt.

Slik var det ikke 16. mai 2014. Etter at første bombardement var over, forlot derfor Khrapko og flere andre soldater posisjonen sin. Vanligvis traff fienden ikke spesielt nøyaktig.

– Plutselig kom det et nytt bombardement. Noen hadde siktet på akkurat riktig sted, forteller han.

To personer døde i angrepet. Khrapko mistet venstre arm og skadet venstre bein i angrepet. Han ble sendt til et sykehus i byen Kharkiv, før han senere ble fraktet til Kiev. Legene forsøkte å redde beinet, men måtte til slutt amputere. Khrapko fikk også indre skader. Den siste operasjonen hadde han i 2017.

Khrapko har beinprotese, men bruker den ikke om vinteren, når det er isete og glatt utendørs. Han sitter i rullestol når Forsvarets forum møter ham på en kafé i et kjøpesenter i utkanten av Kiev.

Barna hans er nå 14 og åtte år gamle. Til tross for funksjonsnedsettelsen, lever Khrapko et aktivt liv. Han har deltatt i filmproduksjoner, og skyter med pil og bue som hobby. Myndighetene i Kiev har gitt ham en leilighet og bil han kan bruke. Staten sørger for en pensjon.

– Livet går videre. Jeg har mye å gjøre. Jeg ser ikke på meg selv som ufør. Jeg er glad for at jeg har en familie, sier han.

Mange veteraner har skrevet under på at de vil kjempe igjen, om det skulle bli nødvendig.

– Jeg ville ha vervet meg på nytt, om jeg kunne. Jeg er stolt og angrer ingenting, slår Khrapko fast.

Livet går som vanlig i hovedstaden Kiev, tross spenningen i Øst.
Livet går som vanlig i hovedstaden Kiev, tross spenningen i Øst.

Motstand mot Nato

«George, du må forstå at Ukraina ikke engang er et land. En del av territoriet er i Øst-Europa, og størstedelen ble gitt til oss.»

Det sa Russlands president Vladimir Putin på et Nato-møte i Romanias hovedstad Bucuresti i april 2008 til USAs daværende president George W. Bush. På møtet ble Ukraina og Georgia blir lovet Nato-medlemskap på sikt, men en plan for medlemskap ble ikke vedtatt.

Noen måneder senere invaderte Russland Georgia. Krigen startet fordi Georgia ville ta tilbake kontrollen over den russisk-støttede utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Som resultat av krigen, kom Sør-Ossetia og et annet georgisk området, Abkhasia, under mer direkte russisk kontroll.

Planene om Nato-medlemskap for Ukraina og Georgia ble raskt lagt på is. Men Putin har gjort det klart at dagens konflikt fortsatt handler om den vestlige forsvarsalliansen. Før jul i fjor kom Putin med et krav om at Nato måtte garantere å ikke utvides østover.

Tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen understreker at Russlands krigføring og trusler mot Ukraina handler om å hindre landet å bevege seg vestover, og å bli medlem av EU og Nato.

– Det skapes uro i det østlige Ukraina. Det forhindrer Ukraina i å søke medlemskap i disse organisasjonene, sier han.

Natos svar til Putin er at alliansen er en forsvarsallianse, og at Russland ikke kan bestemme over andre lands rett til å selv å avgjøre hvilke organisasjoner de vil bli medlem av.

– Russland gjør dette for å hindre Ukrainas rett til å være en selvstendig stat. Russland hindrer selvstendig beslutningstakning i en rekke stater. Kjernen er at Putin har en personlig overbevisning om at Ukraina ikke eksisterer, sier Andrew Wilson, professor i Ukraina-studier ved University College London (UCL).

Ukrainas territoriale forsvarsstyrker trener på ulike scenarioer under treningsleiren. De er i alle aldre og de fleste har ingen tidligere militærerfaring.
Ukrainas territoriale forsvarsstyrker trener på ulike scenarioer under treningsleiren. De er i alle aldre og de fleste har ingen tidligere militærerfaring.

Frykter revolusjon

Sovjetunionens oppløsning førte ikke til den fremveksten av velstand og demokrati som mange hadde håpet for de tidligere sovjetrepublikkene. Ukraina ble raskt en av Europas mest korrupte nasjoner. I likhet med hva som skjedde i Russland, tok oligarker over mye av den tidligere statlige industrien.

Ikke alle ukrainere satt stille og så på utviklingen. Høsten 2004 brøt det ut store protester, etter at den russiskvennlige statsministeren Viktor Janukovytsj ble anklaget for valgfusk. Demonstrasjonene, som blir omtalt som oransjerevolusjonen, tvang gjennom et nyvalg, og opposisjonspolitikeren Viktor Jusjtsjenko ble innsatt som Ukrainas president i 2005.

Høsten 2013 tok ukrainere igjen til gatene. Denne gangen fordi Janukovytsj, tilbake ved makten som president, lot være å signere en assosiasjonsavtale med EU, for heller å knytte tettere bånd til Russland.

Igjen vant demonstrantene frem. Janukovytsj flyktet fra Ukraina, men etterlot seg dokumentasjon på omfattende korrupsjon. Da aktivister stormet landstedet hans utenfor Kiev, fant de blant annet et forgylt toalett, en privat dyrehage med eksotiske dyr og en garasje full av sjeldne veteranbiler.

Vellykkede revolusjoner mot autoritære og korrupte regimer i tidligere sovjetrepublikker er et problem for Putin, mener førsteamanuensis ved Stabsskolen Tom Røseth. Den russiske presidenten frykter at det folkelige opprøret kan spre seg til Russland og true hans eget regime.

– Regimets stabilitet i Moskva er ekstremt viktig for Putin. Et vellykket Ukraina er en skummel tanke, sier Røseth.

Ifølge forskeren oppfatter maktapparatet bak Kremls murer vestlig støtte til sivilsamfunn og frie medier som forsøk på å undergrave regimer i andre land.

– For Moskva er trusselen reell. Det vi ser på som hybridkrig, er over tid blitt forstått som noe Vesten gjør overfor Russland, påpeker han.

Tilbake i live

På et lite kontor i Kiev sentrum sitter Andrij Ryamaruk. Han er leder for den militære avdelingen av organisasjonen Povernys zjyvym – «Kom tilbake i live» på norsk.

Før krigen jobbet Ryamaruk som journalist. I begynnelsen av 2015 meldte han seg som frivillig og ble sendt til fronten, der han tjenestegjorde som speider.

Veteranen hjelper til med opplæring, teknisk støtte og utstyr til styrkene ved fronten.
Veteranen hjelper til med opplæring, teknisk støtte og utstyr til styrkene ved fronten.

Etter at han forlot forsvaret i mai 2016, begynte han å jobbe for Kom tilbake i live. Organisasjonen består ar en liten gruppe veteraner, i tillegg til programmerere og andre tekniske eksperter. De tar imot forespørsler fra forsvaret, og hvis de kan, bidrar de med undervisning, ekspertise, klær og utstyr. Alt finansieres av private donasjoner.

Rayamaru hadde akkurat tatt av seg hjelmen for å lufte hodet, da den ble truffet av en 52 mm prosjektil.
Rayamaru hadde akkurat tatt av seg hjelmen for å lufte hodet, da den ble truffet av en 52 mm prosjektil.

– Hvis de trenger utstyr eller råd, ber de oss om hjelp. Vi sender veteraner til fronten for å lære soldatene å bruke nytt utstyr, sier han.

Organisasjonen utvikler også sitt eget utstyr og tekniske løsninger. De har laget et program for å beregne banen til ballistisk artilleri, som kan brukes sammen med flere forskjellige typer våpen. Fordi fienden ofte angriper om natten, utviklet organisasjonen teknologi for overvåking i mørket.

Ifølge Ryamaruk må organisasjonen av og til rette opp i myndighetenes inkompetanse.

– Da forsvarsdepartementet kjøpte skarpskytterrifler, glemte de å kjøpe stativer, sier han.

Veteranen understreker at dette var under en tidligere forsvarsminister, og at hæren i dag er mye mer profesjonell og bedre utrustet enn i 2014.

– Unge offiserer har steget i gradene. Den sovjetiske hæren har sakte forsvunnet. Forsvaret er i en mye bedre tilstand enn tidligere. Det er fortsatt hull som må fylles, og sovjetisk teknologi som må erstattes, sier han.

Fotograf ved fronten

Langs murene utenfor St. Mikael-Katedralen i Kyiv henger bilder av ukrainske soldater som har falt under krigen. Julias mann, Anton omkom i kampen om flyplassen i Donetsk.
Langs murene utenfor St. Mikael-Katedralen i Kyiv henger bilder av ukrainske soldater som har falt under krigen. Julias mann, Anton omkom i kampen om flyplassen i Donetsk.

– Anton deltok i Maidan-revolusjonen. Han var på innsiden av hendelsene. Jeg forsøkte å stoppe ham.

Julia Kireeva sitter på Pizza Veterano i sentrum av Kiev. Restauranten blir drevet av krigsveteraner. Veggene er smykket med lekegeværer og ukrainske nasjonalistsymboler.

Mannen hennes, Anton Kireev, jobbet som grafisk designer og tok med kamera sitt for å dokumentere hendelsene på Majdan-plassen.

– Anton var en kunstnerisk person. Han jobbet som grafisk designer og fotograf. Han var ikke spesielt interessert i politikk, sier Julia.

Julia måtte kjempe i to år før myndighetene anerkjente Antons deltagelse i krigen. Igjen sitter hun med gamle bilder og et stort savn.
Julia måtte kjempe i to år før myndighetene anerkjente Antons deltagelse i krigen. Igjen sitter hun med gamle bilder og et stort savn.

De to møtte hverandre på en bar 13 år tidligere. Det var kjærlighet ved første blikk, og etter kort tid bodde de sammen.

Julia engasjerte seg i oransjerevolusjonen i 2004. Under Majdan-revolusjonen deltok hun sporadisk. Hun kjøpte medisiner, som hun tok med til en improvisert sykestue for demonstrantene.

– En kveld kom Anton hjem etter å ha vært på Majdan og sa «det er på tide å endre alt». Han var mer sikker i sin sak enn meg, men jeg trodde ikke at jeg kunne fått ham til å skifte mening, sier Julia.

Anton ble medlem av en borgerverngruppe som passet på nabolaget deres i Kiev. Der møtte han folk fra Høyre sektor, en ultranasjonalistisk bevegelse og politisk parti. Anton ble med i gruppen som fotograf.

Julia og katten bor i samme leilighet som Anton forlot for åtte år siden.
Julia og katten bor i samme leilighet som Anton forlot for åtte år siden.

Flere ytterliggående grupper deltok i Majdan-revolusjonen og senere i kampene mot separatister i Donbas. I russiske medier har dette blitt brukt som argument for at demonstrantene deltok i et fascistisk kupp. Men de høyreekstreme elementene tilhørte et lite mindretall av aktivistene på Majdan. I parlamentsvalget i 2014 fikk Høyre sektor 1,8 prosent av stemmene.

Ifølge Julia sluttet Anton seg til Høyre sektor fordi det var den mest pro-ukrainske organisasjonen.

Utover i 2014 forlot han ofte kona i helgene. Han sa at han dro sammen med Høyre sektor til byen Dnipro for å fotografere. Det han ikke fortalte, var at han også deltok i krigstrening.

– En dag kom han hjem med våpen, sier Julia.

I august 2014 dro han forskjellige steder i nærheten av krigssonen i Donbas, der han opererte som speider. 5. oktober deltok han og andre fra Høyre sektor på et oppdrag sammen med den ukrainske hæren i nærheten av flyplassen i byen Donetsk. Flyplassen hadde vært gjenstand for harde kamper mellom separatister og regjeringsstyrker.

Halvannen uke senere fikk Julia beskjed om at mannen hennes kanskje var tatt til fange. Men området var under separatistenes kontroll, og det kom ingen sikker informasjon ut om hva som hadde skjedd.

– Det var en vanskelig tid. Jeg er ikke veldig religiøs, men jeg gikk i kirken hver dag, forteller Julia.

19. november ble levningene etter Anton funnet. Liket var brent, så det tok enda en måned før han ble identifisert. Fordi Anton ikke var en del av de regulære styrkene, måtte Julia kjempe i to år for å få en offisiell bekreftelse på at han kjempet for Ukraina.

– Det var et spørsmål om ære å få bevist at han deltok i kampene, sier enken.

I tillegg til å delta militært, hadde Anton med seg kamera i felt. Bildene hans har vært på utstilling i Kiev og publisert i et album.

Antons skjebne og den påfølgende kampen for anerkjennelse har gitt Julia posttraumatisk stressyndrom, og hun har fått profesjonell hjelp de siste fem årene. Nå ønsker hun at Russland lar Ukraina i fred.

– Jeg skjønner ikke hvorfor de gjør dette, sier hun.

På flukt i rullestol

Valentina oppfordrer venner og familie til å ha en plan B tilfelle krigen kommer til Kiev området.
Valentina oppfordrer venner og familie til å ha en plan B tilfelle krigen kommer til Kiev området.

I 2011 var Valentina på rehabilitering på et sanatorium på den ukrainske Krim-halvøya. Hun hadde skadet seg i en ulykke flere år tidligere, noe som gjorde henne bundet til rullestolen.

– I ti år var jeg ikke ute av leiligheten, forteller 39-åringen.

Årsaken var en kombinasjon av at hun bodde i en leilighet uten heis og depresjon over sin egen funksjonsnedsettelse.

På sanatoriet på Krim møtte hun Vitalij. I likhet med Valentina, bruker Vitalij rullestol. Men han var aktiv, og spilte basketball og bordtennis. I hjembyen Debaltseve ledet han en organisasjon som organiserte sportsarrangementer for mennesker med funksjonsnedsettelser.

– Etter at vi møttes, ble alt endret, forteller Valentina.

Paret møttes på Krim-halvøya, som nå er annektert av Russland.
Paret møttes på Krim-halvøya, som nå er annektert av Russland.

Kort tid etter at de traff hverandre, flyttet Valentina fra landsbyen Korzji utenfor Kiev, for å bo sammen med sin nye kjæreste.

Parets nye liv skulle få en brå slutt. I juni 2014 nærmet krigen seg Debaltseve. De hørte lyden av artilleri i det fjerne nesten daglig.

– Krigen kom tettere på for hver dag, sier Vitalij.

Paret bestemte seg for å flytte til Valentinas hjemsted utenfor hovedstaden. De rakk å komme seg ut før det brutale slaget om Debaltseve jevnet mye av byen med jorden.

På TV-nyhetene så de kamper i gaten der de hadde bodd. Etter å ha møtt flyktninger som måtte rømme uten å få med seg noen av eiendelene, skjønte de at de var heldige.

I Korzji fikk paret hjelp av lokalbefolkningen til å etablere seg. For et år siden kjøpte de sitt eget hus. Paret har vært på besøk hos foreldrene til Vitalij, som fortsatt bor i Debaltseve. Byen er nå kontrollert av separatister.

De kom til en by ødelagt av krigen, og de følte seg ikke velkomne av lokalbefolkningen lenger.

– De sa til oss «Ukraina vil ikke ha dere». Vi forsto at vi ikke kunne bo der mer, sier Vitalij.

Nå jobber Vitalij for organisasjonen Donbas SOS, som hjelper internt fordrevne fra krigsområdene. De fordrevne får lite hjelp fra staten, og har ofte problemer med å få seg jobb og et sted å bo. Mange tar også kontakt med Donbas SOS for å få hjelp til å komme seg ut av områdene kontrollert av separatister.

– Internt fordrevne har ofte problemer med byråkratiet og ting som å få utbetalt pensjoner. Bare i dag har jeg fått flere hundre henvendelser, forteller Vitalij.

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er 1,5 millioner mennesker i Ukraina internt fordrevne. De fleste av disse flyktet fra hjemmene sine i krigens første år.

Ikke alle trives etter å ha rømt fra krigen. Mange sliter med å få seg jobb, og flytter derfor tilbake til de opprørskontrollerte områdene. Men også der er jobbmarkedet dårlig. Broren til Vitalij måtte reise til Russland for å få arbeid.

Vitalij og broren er uenige i synet på konflikten, noe som truet familiefreden. Mange ukrainske familier er splittet, på grunn av politiske uenigheter.

– Vi måtte slutte å snakke om det. Vi skjønte at vi ville være brødre for alltid, sier Vitalij.

Skillelinjene i ukrainsk politikk blir ofte forenklet til å gå mellom den ukrainsk-talende og russiske-talende befolkningen. Virkeligheten er mer nyansert. Mange ser på seg selv som ukrainere, selv om de ikke snakker ukrainsk.

– Valentina snakker ukrainsk, jeg snakker russisk. Vi har ingen problemer med det. Jeg er heldig som har en patriotisk kone, sier Vitalij.

Valentina forteller at hun forsøker å ikke å tenke på Russlands konsentrasjon av styrker langs den ukrainske grensen.

– Det kan være skremmende. Vi må alltid ha en plan B, sier hun.

– Vi har akkurat startet et nytt liv, og så skal vi flykte igjen? Det høres umulig ut, sier Vitalij.

Oppvarming er viktig, selv i krig
Oppvarming er viktig, selv i krig

– Upopulært i Russland

Det store spørsmålet er hvor langt Russland er villig til å gå for å hindre at Ukraina knytter seg tettere til Vesten. I Kiev tar folk situasjonen med fatning. De har allerede levd gjennom i åtte år med krig. Den russiske oppbyggingen av styrker langs grensen gir likevel konflikten en ny dynamikk.

Haakon Bruun-Hanssen tror ikke at Russland ønsker å bruke militærmakt i Ukraina.

– Hva skal de tjene på det? Ukraina er i en situasjon der de ikke kan bevege seg vestover. Putin har demonstrert at USA og EU ikke er villige til å støtte Ukraina militært, og at han derfor kan gjøre hva han vil, sier han.

Andrew Wilson tror heller ikke at Russland velger å invadere nabolandet.

– Vi bør egentlig ikke snakke om krig/ikke krig som noe binært. En russisk storskala invasjon av Ukraina er svært usannsynlig, sier han.

Derimot tror han russerne vurderer flere andre alternativer til å påvirke utviklingen i Ukraina.

– Russland kan starte med et påskudd. Deretter går de inn for å destabilisere situasjonen. Dette gir en mulighet for handling. Russland opererer slik ikke bare i Ukraina, men i hele regionen, mener Wilson.

Det er også et spørsmål om hvordan et russisk angrep vil bli møtt i Russland.

– En krig mot Ukraina vil neppe være veldig populært, sier Norges ambassadør til Ukraina Erik Svedahl, som tilbrakte tre år som generalkonsul i Murmansk, før han flyttet til Kiev for halvannet år siden.

– Blant vanlige folk i Russland er opinionen at russere og ukrainere praktisk talt er samme folk, påpeker Wilson.

Toloka

På treningsområdet til Ukrainas Territoriale forsvarsstyrker har Mariana Zjaglo et annet syn på befolkningen i nabolandet.

– Vi skjønner at vi aldri har vært brødre med russerne, sier hun.

Erfaring: - Jeg kommer hit for å få erfaring og lære hva jeg skal gjøre hvis Russland angriper. Hun forteller at flere kvinner melder seg til tjeneste
Erfaring: - Jeg kommer hit for å få erfaring og lære hva jeg skal gjøre hvis Russland angriper. Hun forteller at flere kvinner melder seg til tjeneste

Den 52 år gamle kvinnen fra Kiev begynte å delta på treningene for to år siden, motivert av Russlands aggresjon. Mannen hennes jobber i det ukrainske forsvaret. Sammen har de tre barn.

Zjaglo vil ikke spå om fremtiden, men foretrekker å være forberedt, om Russland skulle foreta seg noe.

– Jeg er ingen ekspert. Men situasjonen endrer seg så raskt at vi kan forvente hva som helst. Ingen vet, sier hun.

Ukraina har rustet kraftig opp siden 2014. I 2020 var utgiftene til forsvaret fire prosent av brutto nasjonalprodukt. Idealistiske organisasjoner, private donorer og frivillige soldater er likevel fortsatt en viktig del av forsvaret mot russisk aggresjon. Ukrainsk har et eget ord for dugnad: «toloka».

Dugnadsånden og entusiasmen for å forsvare Ukraina står sterkt blant de frivillige på treningsleiren.

– Russerne har enveisbillett til Ukraina, sier en av dem.

– Hvis de kommer, kommer de for godt, fortsetter han, og peker mot bakken.

I sentrum av Kiev står Folkets vennskapsbue. Den 25 meter høye skulpturen ble satt opp i forbindelse med 60-årsjubileet for Sovjetunionen i 1982, og symboliserer foreningen av Russland og Ukraina.

Krigen har skapt en rift mellom de to nabolandene
Krigen har skapt en rift mellom de to nabolandene

I 2018 tegnet aktivister en rift i buen med svart teip, til støtte for politiske fanger på Krim og i Russland. For mange ukrainere kan det gå lang tid før de igjen ser på russere som sine brødre.

Powered by Labrador CMS