Portrett:

Sendebudet

Manizha Bakhtari fikk se livet fra innsiden av burkaen. Så ble hun Afghanistans sendebud i Norge.

Publisert Sist oppdatert

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 1, 2013. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Manizha Bakhtari var ambassadør i Norge fra 2009 til 2015. Nåværende ambassadør for Afghanistan i Norge er Youssof Ghafoorzai.

Dette er luke 17. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

Det er særlig to barndomsminner som har festet seg hos Manizha Bakhtari (41), Afghanistans ambassadør til de nordiske landene på fjerde året.

Det ene er et godt minne.

– Jeg kan fortsatt gjenkalle duften og smaken av kaken som jeg den dagen spiste på restaurant Khaybar.

Hun var da en jente på tre–fire år og hadde vært på kino med faren i Kabul, der familien bodde. Kinobesøk var forbeholdt den intellektuelle eliten.

– Jeg husker ikke filmen, bortsett fra at den var skummel, og jeg gråt. Men det var beroligende å ha far ved siden av, forteller hun.

Pul-e-Charkhi- fengselet

Manizha Bakhtari

Født: 1971

Fra: Kabul, Afghanistan

Sivilstatus: Gift, fire barn

Fire år senere er situasjonen en helt annen for åtteåringen Manizha. Faren, Wasef Bakhtari, er i opposisjon til makthaverne og har sittet i fengsel i tre år. Nå står hans eldste datter og venter på en stor slette ved Pul-e-Charkhi- fengselet. Uvitende om døden og torturen som finner sted innenfor veggene der. Det er kaldt og nesten mørkt. Sammen med henne er moren Norya og den vanligvis sprudlende lillesøster Narwan. Jentene har på seg sine fineste klær, som bare brukes ved viktige anledninger. Shahrzad, den yngste søsteren, er for liten til å være med.

Alle tre er trette, men tanken på å endelig se igjen faren gjør at de holder ut, mens timene går.

Faren skadet

Rundt dem er det kaotisk. Folk kommer og går, noen roper, andre gråter. Det er morens eldre bror som til slutt kommer med beskjed om at Wasef ikke er å se blant de løslatte fangene. Familien kjører fra fengselet, moren hulker. Da de kommer hjem, snur plutselig stemningen brått og uventet: Huset er omringet av glade naboer og slektninger. Inne sitter en tynn og svak mann. Hodet er barbert, og kroppen full av skader. Det er faren.

– Den dag i dag er jeg selvsagt glad for at han kom tilbake til oss, til tross for både fysiske og mentale skader. Jeg tror min fars sjel fortsatt ikke er leget etter det han opplevde, forteller Manizha Bakhtari.

Integritet og overbevisning

Opplevelsene fra barndommens Afghanistan står i sterk kontrast til den situasjonen hun nå er i. Vi møter 41-åringen i ambassaden på Oslos beste vestkant. Lokalene er nøytralt innredet og kunne tilhørt en hvilken som helst vestlig ambassade. Bare gulvteppet er orientalsk. Vi tas i mot av den ungarske sekretæren Klara. En annen kvinne, asiatisk, bringer oss te og kjeks. Manizha Bakhtari strekker frem en feminin hånd og hilser vennlig. Håndtrykket er mykt, fremtoningen likeså. Det faste, bunnløst mørke blikket vitner om at man ikke skal skue en kvinne på håret, eller hodeplagget, for den saks skyld. Det kan ligge mer bak enn første øyekast tilsier. Det sies at hun er ekstremt høflig og respektfull mot alle rundt seg. Uten å gå på akkord med sin integritet og overbevisning. Mild, men langt fra svak.

Vi møter 41-åringen i ambassaden på Oslos beste vestkant.
Vi møter 41-åringen i ambassaden på Oslos beste vestkant.

Utilslørt oppvekst

La oss fastslå med det samme: Manizha Bakhtari er en uvanlig kvinne. Høyt utdannet, frittalende, feminist og med en omfattende karriere bak seg. Har rukket å få fire barn. Kom- binasjonen samfunnstopp og firebarnsmor er ikke bare utradisjonelt i Afghanistan, det er ganske uvanlig også i Norge.

Hun er langt hjemmefra, men ambassadøren glemmer ikke hvor hun kommer fra.

– Du må minne meg på å rette på skjerfet hvis det faller ned, sier hun smilende, henvendt til fotografen vår og knyter hodeplagget av silke slik det sømmer seg, så det dekker mesteparten av håret.

Som barn var Manizha Bakhtari ikke vant med å dekke seg til i det hele tatt. Så kom Mujahedin til makten, og delvis tilsløring ble påbudt. Da var hun 25 år, gift og tobarnsmor. Med Taliban fulgte burkaen, en total tildekking.

– Som datter av moderne og intellektuelle foreldre var det et sjokk å måtte begynne å bruke burka. For hvert steg jeg tok i den, var det vanskelig å puste. Det var som om noen tråkket på stoltheten min. Afghanske kvinner ble redusert til en anonym, identitetsløs flokk av blåkledde. Som en saueflokk.

Eksilopphold i Pakistan

Da det ble for farlig for faren å oppholde seg i Afghanistan etter Talibans inntog, flyktet familien. Søstrene dro til Tadsjikistan og Australia. Sammen med mann, barn og sine foreldre, dro Manizha Bakhtari til Pakistan. Moren Norya døde av kreft der, bare 48 år gammel.

– Vår store sorg er at vi måtte begrave mor i Islamabad, fordi vi ikke hadde mulighet til å få brakt henne hjem til Afghanistan.

Eksiloppholdet i Pakistan varte i fire år. Manizha bodde på ett rom med mann og tre, etter hvert fire, barn. Der startet også ekteparet et lite forlag, som de livnærte seg av. I tillegg klarte hun å gjennomføre engelskstudier.

– Det var tøffe år, vi var i et fremmed land. Et ungt par som skulle få endene til å møtes og familielivet til å fungere under spesielle omstendigheter. Men jeg er stolt av hvordan mannen min og jeg har klart brasene sammen, vi er et bra team.

Arrangert ekteskap

I dag er ektemannen, Naser Hotaki, sjef for en tv- stasjon i Kandahar og bor i Kabul. De ses hver gang hun er i Afghanistan, som er om lag hver fjerde måned.

Milepæler

10 år: Storesøster til to og elev ved barneskolen i Kabul.

20 år: Uteksaminert fra Kabul universitet, som journalist.

30 år: Firebarnsmor. Drev lite forlag i Pakistan.

40 år: Ambassadør til de nordiske landene, i Oslo

– Han er snill og har alltid støttet meg. Alle ektepar opplever utfordringer, men i dag kan jeg si at vi er et mønsterpar.

Til tross for at foreldrene var uvanlig liberale i afghansk målestokk, var det de som arrangerte ekteskapet for unge Manizha. Enkelte tradisjoner kommer man tross alt ikke unna i Afghanistan.

– Naser kommer fra en familie som har samme posisjon i samfunnet som min egen. Før forlovelsesseremonien hadde jeg bare sett et foto av ham. Jeg stolte på mine foreldres vurdering.

Ikke typisk afghansk

Tre av parets fire barn, sønnen Mustafa og de to eldste døtrene, Mariam og Nosheen, studerer nå i USA. Moren besøker dem en gang i året. I Oslo bor hun sammen med den yngste datteren, 11- åringen Parniyan, som går på norsk skole.

Manizha smiler varmt ved tanken på datteren. Når ikke mor jobber i ambassaden eller er på en av sine mange reiser, så er det Parniyan hun til bringer tiden sammen med.

– Det er lett å se at norske barn får en annen oppdragelse enn barn i Afghanistan. Parniyan motsier meg mer enn sine eldre søsken noen gang har gjort. Kanskje hadde det vært enklere hvis hun var mer som et typisk afghansk barn, som lydig lytter mens foreldrene snakker. Men jeg ser det positive i å vokse opp som jente i Norge og ha egne, sterke meninger.

Manizha smiler varmt ved tanken på datteren.
Manizha smiler varmt ved tanken på datteren.

– Selv vokste jeg opp i et hjem der ethvert individ hadde rett til å si «nei». Likeverd og respekt var grunnpilarene i oppdragelsen mine foreldre ga meg. Verdier som jeg vil gi videre til egne barn. I tillegg til utdannelse; det er nøkkelen til et godt liv, både for enkelt- mennesket og nasjoner.

Kanskje er det oppveksten med krig og uro som har formet Manizha Bakhtari til den sterke, fremgangsrike kvinnen hun er. Merittlisten hittil kan ta pusten fra noen og en hver, også kvinner som har langt flere muligheter og mindre motgang i livet. Hun kunne tatt den enkleste veien, bare vært hustru og mor, slik man forventer av afghanske kvinner.

– Jeg skal ikke påstå at det alltid har vært lett, til tider har jeg hatt flere jobber samtidig og i tillegg en familie å ta meg av. Men jeg har i grunnen likt å være travelt opptatt, det har vært tilfredsstillende å føle seg nyttig og verdifull.

Bekjemper kjønnsdiskriminering

Før ambassadøren gikk inn i politikk og diplomati, var hun journalist. Etter å ha jobbet i mediene i flere år, begynte hun å undervise på universitetet i Kabul. Fire lærebøker forfattet av Manizha Bakhtari er fortsatt del av pensumet der. Parallelt med fulltids undervisningsjobb, var hun også engasjert av Cooperation Center for Afghanistan (CCA), en frivillig, politisk uavhengig organisasjon som blant annet jobber for fred og mot undertrykking. Tilfluktshus for kvinner og barn er et av tiltakene, i et land der familievold er et omfattende problem.

– Det langvarige arbeidet for CCA, i tillegg til egne erfaringer med kvinneundertrykkelse fra den første tiden med Taliban, har formet mitt sterke engasjement mot kjønnsdiskriminering. Vi har blant annet jobbet hardt med å implementere FN-resolusjon 1325 for kvinner, fred og sikkerhet og danne kvinnenettverk.

Intellektuell elite

Å kjempe de undertryktes sak, gjennom CCA og mediene, forhindret ikke at Manizha Bakhtari i 2008 ble håndplukket til å jobbe for det afghanske utenriksdepartementet. Veien fra stabssjef til ambassadør ble kort.

– Jeg føler meg respektert i hjemlandet mitt. Familienavnet betyr nok en del, faren min er høyt ansett både som tidligere politisk opposisjonell og poet.

Ambassadøren er ikke blind for utfordringene hjemlandet fortsatt har foran seg. Men for henne er Afghanistan så mye mer. Landet hvor hun er født, oppvokst og har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv. Mange andre i den intellektuelle eliten har søkt utover grensene for utdanning og jobb, Manizha Bakhtari har vært trofast mot sitt fødeland. Hun er et barn av den privilegerte, intellektuelle eliten, men hun er også en respektert representant for sitt folk.

– Å introdusere meg selv som Afghanistans ambassadør til Norge gjør meg stolt. Og glad for å være den som skal bygge et enda bedre forhold mellom landene våre.

Bistår eksilafghanere

Som ambassadør forholder hun seg både til myndighetene i hjemlandet, i Norge og i de øvrige nordiske landene. I tillegg de faste rutinene ved ambassaden, reiser og andre offisielle oppgaver, sørger Manizha Bakhtari for å alltid være tilgjengelig for eksilafghanere som holder til i hennes ansvarsområde.

– Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe dem med ulike problemer. Ett eksempel er afghanske pass, som er håndskrevne og derfor har skapt en del problemer. Derfor har jeg satt i gang dialog med norske myndigheter om dette.

Vakre, grønne enger

Bakhtari snakker seg varm når fremtiden for hjemlandet er tema.

– Bildet mediene viser, er stort sett forferdelige. De viser aldri steder og hjem hvor kjærlighet finnes. Vi har vakre, grønne enger og ørkener. Vi har gode menn som prøver å gjøre Afghanistan til et bedre sted, og sterke kvinner som kjemper for sine rettigheter. Jeg ser unge gutter og jenter som stolt går på skole og universitet.

Spesielt som kvinne har jeg alles øyne på meg. Da kan jeg ikke risikere å gi inntrykk av at jeg ikke gir alt.
Spesielt som kvinne har jeg alles øyne på meg. Da kan jeg ikke risikere å gi inntrykk av at jeg ikke gir alt.

– Hvordan ser du for deg situasjonen i Afghanistan i tiden fremover?

– Jeg håper på et moderne, demokratisk samfunn, uten diskriminering. Måned for måned skjer det fremskritt. Økonomien går rett vei, og vi vil finne måter å utnytte naturressursene på.

– Men krigen har preget meg som person. I dag bor jeg i Oslo, en av de tryggeste byene i verden. Men jeg klarer likevel ikke å sove uten å dobbeltsjekke at alle dører er låst.

Skjønnlitterær forfatter

At Manizha Bakhtari endte opp i politikken, var egentlig mot farens vilje: den tidligere lederen av det marxistiske partiet Shole Jawed. Partiet var et av de største i 1960-tallets Afghanistan. Egne lidelser gjorde at Wasef Bakhtari standhaftig prøvde å holde sine døtre unna politisk virksomhet.

– Hjemmet vårt var i stedet fylt av litteratur og kultur.

Bøkene har alltid vært en viktig del av Manizha Bakhtari. Foreldrene traff hverandre da begge studerte persisk litteratur ved Universitetet i Kabul, hvor faren senere ble professor. Deres eldste datter har selv en mastergrad i persisk språk og litteratur. Blant bøkene hun har skrevet, er det også en novellesamling.

– Finner du fortsatt tid til å skrive skjønnlitterært?

Spørsmålet gjør Bakhtari alvorlig.

– Nei, det er noe jeg har lagt helt på hyllen inntil videre. Jobben som ambassadør krever fullt fokus. Spesielt som kvinne har jeg alles øyne på meg. Da kan jeg ikke risikere å gi inntrykk av at jeg ikke gir alt.

Les også portrettet om en norsk ambassadør i Afghanistan: Mari Skåres omgivelser i Kabul er høye betongmurer, kontrollposter og bevæpnet personell.

Powered by Labrador CMS