Military tattoo

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 11, 2013. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Dette er luke 18. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

– Bit tenna sammen nå, Ståle!

Tatovør Rainer Soløy (32) vasker hendene og trekker på seg svarte latekshansker. Han plukker opp tatoveringsmaskinen og dypper den i blekk. En skarp summelyd, som en bie på steroider, fyller det lille rommet. Nålespissene settes mot huden og stikker hull med en hastighet på 120 ganger i sekundet. Soløy tegner et religiøst motiv på overarmen til kaptein Ståle Pedersen (40).

Med jevne mellomrom smører han vaselin utover huden som snart får et rødskjær.

– Det kjennes ut som noen drar en synål over huden. Men noe av poenget er jo at det skal gjøre litt vondt. Da setter man mer pris på tatoveringene, sier Pedersen.

Flere timer i tatoveringsstolen

Det lukter desinfeksjonsmiddel i Dark Diamond tatoveringsstudio i Elverum. Veggene er fulle av skisser, og på hyllene står flasker med blekk i alle verdens farger. Med både Rena og Terningmoen i nærhet er det et naturlig sted for å dra for soldater som vil utsmykke kroppen. I dag er det kurs- og utdanningsoffiser Ståle Pedersen fra Hærens våpenskole som har tatt plass i stolen.

– Jeg har vært her en gang tidligere. Da satt jeg i overkant av tre timer for å bli tatovert. I dag skal vi ta siste finpussen, forteller han.

Han er veteran både når det gjelder utenlandsoppdrag og tatoveringer. Under venstre arm står navnene på barna i permanent blekk. En annen tatovering ble tatt under perm som FN-soldat i Libanon. Denne gangen er motivet Jesus på korset omgitt av bølgende skyer.

– Jeg ble inspirert til å ta denne sist jeg var i Afghanistan. For meg symboliserer det alt man må være villig til å ofre når man er soldat. Noen har ofret livet, men man må også forsake mye i forhold til familie og venner når man jobber i Forsvaret, sier Pedersen.

Hodeskalle med FN-beret

Et steinkast fra Terningmoen bor Libanon-veteran og tatoveringsentusiast Carl Bergsvik (56). Inne i stua henger en rekke krusifikser på den ene veggen. Den andre er dekorert med blankvåpen fra 1600-tallet. Ut fra de fargerike tatoveringene som stikker ut under T-skjorta er det tydelig at han også samler på kroppskunst.

– Det har blitt 125 timers effektiv tatoveringstid fordelt på snaut 30 ulike tatovører, forteller han.

Tatoveringer var tidligere forbeholdt sjømenn, MC-folk og pønkerne. Kroppskunsten til de som levde på siden av samfunnet har nå blitt allemannseie. Og få steder er tettheten av kunstformen høyere enn i militærleirene.

– Det er i ferd med å bli en kultur for tatoveringer i det norske forsvaret. Dette har skjedd i takt med en økende profesjonalisering av soldatyrket. Det blir et uttrykk for en livstil på samme måte som i USA eller Storbritannia, forteller Bergsvik.

Selv har han flere prosjekter en gang, blant annet en hodeskalle med FN-beret på bakgrunn av et kart over Libanon.

– Men det begynner å bli vanskelig å finne ledig plass på kroppen. Nå må jeg nok begynne tatovere i blindsona på ryggen, sier han.

For Bergsvik startet fascinasjonen for tatoveringer tidlig. En bekjent fra barndommen rømte hjemmefra og stakk til sjøs. Da han kom tilbake, hadde han fått tatovert en dolk med en slange rundt på underarmen.

– Det var noe av det kuleste jeg hadde sett! Jeg var rundt ti år gammel, men bestemte meg for at sånn skulle jeg også ha det.

Men det skulle gå ni år før drømmen ble virkelighet. Det skjedde på en fest sammen med en tidligere fange på Ullersmo fengsel.

– Han hadde lært seg å tatovere da han satt inne. Vi kjøpte inn nåler på en sybutikk og blekk fra en fargehandel. Armen ble vaska med tequila før han tatoverte navnet mitt på armen, sier han.

Resten av kroppen er dekket i et sammensurium av pin-up-modeller, drager, diamanter og hodeskaller. Et portrett av Morgen Kane har også fått plass på leggen.

– Jeg kunne tenke meg tatoveringer både oppover halsen og i ansiktet. Men jeg skal ikke tøye strikken hos arbeidsgiver lenger, sier Bergsvik.

– Et minne

Vi gjør et langt sprang. I en blokkleilighet i Oslo treffer vi Kjetil Bragstad (26). Han møter oss i døra sittende i rullestol. Den 8. november 2007 kjørte han og barndomskameraten Kristoffer Sørli Jørgensen mot skytebanen utenfor Meymaneh. Firehjulstrekkeren traff en veibombe.

Kristoffer døde momentant, Kjetil overlevde med store skader. Det venstre beinet måtte amputeres overfor kneet.

– Jeg ville ha en tatovering til minne om det som skjedde. En tatovering som knytter liv og død sammen med et motiv fra Forsvaret.

På kontorveggen hos en kollega på Elverum fant han det han var ute etter. En skarpskytterinstruktør hadde fått et bilde av en elev som tegnet mye på fritiden.

– Jeg spurte om å få bruke skissen og gjorde noen modifikasjoner. På den opprinnelige tegningen lå figuren med en skarpskytterrifle. Jeg fikk tatovør en til å endre dette til et våpen av typen C8 SFW samt sette inn datoen for angrepet.

Over tatoveringen står det: «Death is certain, life is not».

– For meg er dette en påminnelse om å bruke den tiden vi har på best mulig måte, sier Bragstad.

Han tror grunnen til at mange i Forsvaret tatoverer seg, handler om gruppetilhørighet og samhold. Avdelingstatoveringer og norrøne symboler er en gjenganger.

– Det blir som en uniform, bare at man printer det på kroppen, sier Bragstad.

Han har også sett noen mer kuriøse utgaver av kroppskunsten.

– En feltprest jeg møtte i Masar-e Sharif, hadde noe som lignet på en sjømannstatovering på armen. Han forklarte at dersom man viser fram denne på en bestemt pub i København, så fikk man gratis øl.

Kunstform

– Interessen for tatoveringer har eksplodert. Jeg vil absolutt si at det er en kunstform, sier tatovør Soløy tilbake på tatoveringsstudioet.

Nå legger han siste hånd på verket og tegner omrisset av Jesus og korset. En liten pedal på gulvet styrer tatoveringsmaskinen som overdøver lyden av Metallica fra naborommet.

– Jeg har en bror som jobber i brigadestaben i Bardufoss. Neste gang jeg skal nordover tar jeg med tatoveringsutstyret og ser om det er noe interesse der oppe, sier han.

Ståle Pedersen sitter i uniformsbuksa og følger nøye med på nåla som etterlater en bred stripe blekk på huden. Han mener kombinasjonen av unge gutter og mye penger er årsaken til tatoveringsinteressen i Forsvaret.

– Tidligere var det mer skjulte tatoveringer. Nå er det mange som har store tatoveringer som gjerne dekker begge underarmene, sier han.

Speiler samfunnet

Et eksempel på dette finner vi på Rena. Dennis Landing (23) er grenader i Telemark bataljon. Fra venstre arm går tatoveringene nesten i en sammenhengende bue over brystkassa ned til håndleddet på andre siden. Nederst på armen har han også avdelingsvåpenet til Telemark bataljon og en viking-inspirert tatovering.

– Selv er jeg nok blant de med mest tatoveringer i eskadronen. Tilsammen har jeg brukt rundt 40 000 kroner på dette, sier Landing.

Det som begynte som en tatovering her og der, har vokst sammen til et sammenhengende felt bestående av roser, dødninghoder og filmsitater. Dette kjennetegnes av den såkalte «old-school»- stilen.

– Dette er en trend akkurat nå. Det er nesten blitt uvanlig å treffe folk i min alder som ikke har en tatovering. Slik sett speiler nok Forsvaret resten av samfunnet, hevder han.

Vil ikke advare mot tatoveringer

Overlege Per Helsing ved Hudavdelingen på Oslo Universitetssykehus forteller at de behandler færre enn fem personer i året som har fått komplikasjoner etter tatoveringer. Han mener at de vanligste helseskadene som kan oppstå er bakterieinfeksjoner.

– Ved tatovering i utlandet er det også noe risiko for smitte som hepatitt ved bruk av ikke-sterilt utstyr. Vi ser også noen allergiske reaksjoner, sier Helsing.

Det diskuteres om pigmentene som brukes, kan være kreftfremkallende. Og det har oppstått hudkreft i tatoveringer, men dette kan være tilfeldig.

– Vi har i dag ikke sikre holdepunkter for å si at pigmentene som benyttes, er kreftfremkallende.

– Vil dere på helsefaglig grunnlag advare mot å ta tatoveringer?

– Nei, det synes jeg ikke vi kan si. Er man informert om risikoen for allergi og skjønner at fjerning av tatoveringen kan bli lite pent, så burde det være greit, sier overlege Helsing.

Planlagt nytt prosjekt

Tilbake hos Dark Diamond tatoveringsstudio reiser Ståle Pedersen seg etter halvannen time i skinnstolen. Han snur seg mot speilet og nikker fornøyd.

– Husk at det er som et åpent sår, sier Rainer og smører vaselin utover den røde huden.

Deretter river han av et stykke plastfolie som teipes til armen. Pedersen kler på seg uniformsjakka og gjør seg klar for å dra tilbake på jobb. På vei mot døra snur han seg.

– Vi har jo en avtale at jeg skal ta en ny tatovering i året. Jeg har allerede noen tanker om neste prosjekt. Du hører fra meg snart, sier han, og forsvinner ut i høstværet.