Nyheter:
I disse dager deltar Norge i verdens største marineøvelse.
Vi ble med på oppvarmingen til Rim of the Pacific.
Støy i Stillehavet
Denne artikkelen er over fire år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 7/8, 2014. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.
Dette er luke 16. Les flere luker lengre ned i artikkelen.
***
Altmuligmann
Klokken nærmer seg 10 på formiddagen, og Svein-Tore Hovlid kan legge seg. Etter en nattevakt på bro måtte han rett til helikopterdekk og hjelpe til da et chilensk helikopter kom med to gjester. Om fire timer er det skyteøvelse, og da må Hovlid igjen stå på beina, klar med mitraljøsen.
– Jeg jobber i utgangspunktet som matroslærling, men har fått flere og flere arbeidsoppgaver på de to årene jeg har vært om bord. Nå er jeg blant annet navigasjonsassistent på bro, lettbåtfører, røykdykker, skytter, og er med i flydekksmannskapet, smiler 21-åringen. Det betyr en travel hverdag på sjøen.
– Jeg har stort sett jobbet siden vi seilte fra Haakonsvern 12. mai. Men jeg trives godt om bord, sier han, og innrømmer at skytingen er det morsomste.
Nansens besetning på rundt 120 personer er relativt liten, sammenliknet med andre lands mariner. Det betyr at de fleste har flere roller.
– Fordelen med få besetningsmedlemmer er at vi får et fleksibelt og oversiktlig system. Ulempen er belastningen det gir den enkelte, særlig i skarpe ope- rasjoner, sier skipssjef Per Rostad.
Øvelse RIMPAC (Rim of the Pacific) avsluttes 1. august. Da flyr Hovlid hjem til Norge og kjæresten. De har ikke sett hverandre mye det siste året. Hovlid har stort sett vært på tokt, blant annet til Syria.
– Men jeg får ikke møtt henne nå heller, fordi hun begynner på rekrutten i Sjøforsvaret to dager før jeg kommer hjem, ler han.
I en fart på 12,7 knop får fregatten påfyll av 300 000 liter diesel fra tankskipet USNS Rainier.
Som takk for hjelpen firer nordmennene over en røkelaks i retur, uten at det hjalp på millionregningen.
Det er god plass til trening både i hangaren og på helikopterdekk, særlig klokken seks om morgenen.
Her trener Anine Selje og Bo-André Høyer-Pedersen kampsport.
Neste stopp for marinestyrken blir i Honolulu.
Skipssjefen
– Tilgangen til slike treningsressurser finnes ingen andre steder i verden. I tillegg til krigsskipene er det et stort antall jagerfly og ubåter som gir oss veldig god motstand og trening. Vi får trent militære kjerneferdigheter og samarbeid med andre nasjoner, sier skipssjef Per Rostad (bildet) om bord på KNM Fridtjof Nansen.
Related articles
-
Kjell Aukrust erindrer tiden som vernepliktig i Mannskapsavisa
Hadde hybel på Vinderen, spiste på Theatercafeen og fikk 35 kroner vitsetegningen.
-
MINNERIKT
60 år etter tjeneste for Normash strømmet minnene på da norske Korea-veteraner tok turen tilbake.
-
Kald krig
For mange soldater var regn og kulde den farligste fienden under øvelse Cold Response.
-
Veien tilbake
– Som prest har jeg for lengst forsonet meg med døden. Men voldsomheten i Utøya-tragedien var jeg ikke forberedt på, sier Roald Linaker.
-
Drageløparane
På Varangerhalvøya vert 80 vingar fylte med frisk nordavind.
-
De allierte
Veteranrådgiverne Gunn Strand og Guri Hammervold Johansen vil ikke være «store, stygge NAV» og tror det er en fordel at de er «litt oppi åra».
Fregatten nærmer seg halvveis på den 4213 km lange etappen mellom San Diego og Honolulu. Øvelse RIMPAC starter fra Pearl Harbour. Men denne etappen er en øvelse i seg selv, en såkalt «Group Sail», med syv andre fartøy fra USA, Canada og Chile.
– Nå har vi nettopp trent på formasjonskjøring med de andre skipene. Det er en komplisert operasjon med høy fart og små marginer. Selv om vi aldri har seilt med noen av disse skipene før, fungerte det veldig bra, sier Rostad.
På etappen får mannskapet også trent på skyting, bunkring i fart, og håndtering av helikopter. Fregatten har ennå ikke eget helikopter.
– Det er et problem for oss. Helikopteret har en nøkkelfunksjon i fregattens våpensystem. Nå kan jeg for eksempel verken se eller angripe mål som ligger bak horisonten for oss, siden vi ikke kommer oss opp i lufta. Det er ekstremt frustrerende å se at det står flymaskiner klare på Bardufoss, som vi ikke får tilgang til. Det er sikkert mange formelle hindringer, men for oss virker det bare uforståelig at det kan ta så mange år, sier skipssjefen.