Kald krig

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 4, 2013. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Dette er luke 22. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

– Så langt har vi hatt null grader og sludd som kommer sidelengs. Dette er den første dagen på øvelsen som faktisk ligner på vinter, sier lagfører Vetle Krogstad (21), og kikker på snøfillene som kommer dalende.

Vi er på øvelse Cold Response i Nord-Norge, bare noen få dager inn i øvelsen. 16 000 soldater har inntatt Nord-Norge for å øve på vinterkrig. Det ble en våt og kald affære for mange.

I en glissen skog noen mil fra Sørreisa har en tropp fra 2. bataljon slått leir. Lagsteltene ligger godt skjult under kamuflasjenett dekket av snø sammen med en håndfull beltevogner og snøskutere.

– Vi var med på øvelse Vestlandet før jul i fjor. Der fikk gutta god trening i å operere under fuktige forhold og rutiner på tørking av klær. Det kommer godt med nå. Dersom man slurver og får et væromslag, så blir man gående rundt som en stor istapp. Særlig tørre føtter er helt avgjørende for å holde seg stridsdyktig.

– Under disse forholdene er fotposene soldatens beste venn, sier Krogstad.

80 frost- og kuldeskader

Flere enn 80 soldater, offiserer og ansatte i Forsvaret meldte fra om frost- eller kuldeskade i 2013. Det viser tall som Forsvarets forum har hentet inn fra henholdsvis Hæren, Luftforsvaret, Sjøforsvaret og Heimevernet. Tallet gir ikke et totalt bilde, men inkluderer de største avdelingene i Forsvaret.

Forsvarsstaben opererer med totalt 55 innmeldte frost- og kuldeskader i 2013. Årsaken til at tallet er lavere, er blant annet feilrapporteringer i HMS-portalen til Forsvaret. Eksempelvis har Hæren alene gått gjennom samtlige skade saker og funnet flere feilrapporteringer der som ikke har nådd Forsvarsstaben. Derfor er tallene forum har innhentet, høyere enn de Forsvarsstaben opererer med. Hæren hadde de absolutt flest meldte skadetilfellene, med 48 rapporteringer om frost- og kuldeskader.

De fleste har oppstått under trening med Brigaden i Nord-Norge, med innrapporterte 21 skader. Dernest kommer Garnisonen i Porsanger med 17 innmeldte skadetilfeller. Heimevernet hadde 19 skader, Sjøforsvaret 14, mens Luftforsvaret har registrert to meldte skader. Tallene har forum fått fra HMS-ansvarlige i de respektive forsvarsgrenene.

Til sammenligning ble det i Sverige registrert 30 forfrysnings- og kuldeskader i 2013. Svenskene skiller ikke på skadetypene når de registreres. Nærmere halvparten av de meldte skadene gjaldt føtter, mens fingrene representerer den nest mest skadde kroppsdelen. Den samme tendensen gjelder for Forsvaret i Norge.

Ute blant bjørketrærne i Sørreisa har menig Simen Strandbråten (19) lagt seg i skjul under et hvitt kamuflasjenett. I en time om gangen ligger han og speider etter fienden.

– Hvordan unngår du å fryse?

– Fotposene er helt uvurderlige. I tillegg klipper vi opp liggeunderlag som brukes som såler i støvlene. Jeg har også festet biter under knærne slik at jeg får litt isolasjon mot den våte snøen. Vanligvis er vi to på post slik at den ene kan ta noen armhevinger dersom kulda blir for hard, forklarer han.

Vakta er over og Strandbråten rusler gjennom snøen tilbake til lagsteltet. Innenfor teltduken lukter det drivstoff og våt ull. Han finner fram til soveposen i halvmørket og tar av seg støvler og sokker.

Lagfører Krogstad tenner hodelykten og løfter på den ene foten. Han klemmer på stortåen for å sjekke blodsirkulasjonen og ser etter hvite flekker. Deretter gjør han det samme med hender og ansikt.

– Jeg leter etter tegn på kulde- og frostskader. I visse tilfeller kan det være nok å varme utsatte kroppsdeler på magen til en medsoldat. Ellers har vi sanitetspersonell tilgjengelig for mer alvorlige skader hvor vevet fryser. Da vil huden være hard å ta på og skifte farge, forteller lagføreren.

– Prosedyrene for å avdekke kulde- og frostskader føler jeg er gode nok. Det handler bare om å gjennomføre dem skikkelig, påpeker Krogstad.

Fotsjekk er viktig

I mellomtiden har Rune Wenneberg som er sikkerhetsinspektør i Hæren, stukket hodet inn i teltet. Han setter seg ved åpningen, mens lagfører undersøker føttene til soldatene.

– Det er ikke noe hokus-pokus, men tiltak som har vist seg å fungere gjennom mange år. Når vi likevel får tilfeller av kulde- og frostskader, skyldes det ofte at man ikke har gjennomført fotsjekken godt nok. En god lagfører kan kjenne igjen sine soldater bare ved å se på føttene, sier Wenneberg.

– Etter en uke i felt så kan jeg i hvert fall lukte meg fram til det, sier Krogstad, og desinfiserer hendene.

Norsk vinterhjelp til US Marines

Ei drøy uke før øvelsen dro igang, har amerikanske soldater forberedt seg på vinterkrigen i Nord-Norge ved å lade opp med trening og utprøving av skiferdigheter ved Lierne helt nord-øst i Nord-Trøndelag.

– Det vanskeligste? Å holde seg varm, sier Tucker Jones i US Marines.

– Har dere vært varme?

– Stort sett. Vi prøver å passe på hvor mange lag vi har på oss, sier han.

– Du skal ikke ha for mange. Blir du for varm, svetter du – og da fryser du når det blir kaldere, sier Ryan Dole.

– Og så får vi høre at vi må bruke ull!

Seks soldater fra US Marines står med Nato-planker på beina og snakker om kulde og ull. Om hvor morsomt det var å prøve beltevogn og hvem som egentlig vant skihoppkonkurransen.

Sola skinner i Lierne. Her har drøyt 200 amerikanske og 75 norske soldater satt opp leir.

Flere soldater blir med og de småløper opp en slak bakke. På toppen snur de og staker utfor.

– Vi er her for amerikanerne, sier kaptein Ola Harald Næss.

Han er sjef for beltevognkompaniet i Vertlandsstøttebataljonen – bataljonen som stort sett består av soldater på repetisjonsøvelse og er satt opp for å gjøre US Marines i stand til å operere under norske forhold.

– Og de setter stor pris på hjelpen. De klarer seg ikke uten vår støtte.

En amerikansk soldat roper på ham. Radiovognen fungerer ikke, batteriet er flatt. Næss kontakter kommandoplassen over sambandet.

– Send rep-laget, sier han og forklarer.

– Vi har et verkstedlag som støtter amerikanerne. I tillegg hjelper vi til med forsyninger og sanitet. Vi har norske soldater i amerikanske geværkompani. Og amerikanerne bruker våre beltevogner, mens vi stiller sjåfører. Under øvelser som den vi har hatt her i Nord- Trøndelag, handler det også om å bli kjent før vi skal dra på vinterøvelse sammen. Vi har hatt hoppkonkurranse, holdt snøskuterkurs og drevet snørekjøring. Jeg tror amerikanerne har hatt det gøy.

– Hva er det amerikanerne trenger mest hjelp til?

– Den største utfordringen har vært å få dem til å operere i terrenget og ikke langs vei. Det første vi gjorde, var å gi dem truger og sende dem til skogs. I tillegg har vi trent mye på orientering. De må vite hvor myrområder er, og hvor høydekurver ligger. Vi hadde en dag hvor vi bare drev med terrengkjøring.

– Satte de seg fast?

– Bare en gang. Men vi fikk vogna løs!

Skyttergravsfot

I Hæren har man ambisjoner om at norske soldater skal være blant verdens beste på vinterkrigføring. Samtidig ønsker man å redusere antallet kulde- og frostskader til et minimum. Det kan være en vanskelig balansegang.

– Ungdommer har mye mindre erfaring med å være ute i naturen enn tidligere. Vi må derfor bruke mer tid på grunnleggende militær ferdigheter, sier Wenneberg.

I teltet med de vernepliktige spør han om hvor mange som har erfaring med friluftsliv. Bare to hender kommer nølende i været.

– Utfordringen er å frigjøre tid og ressurser til denne basistreningen. Man kan være ute i felt i to døgn om vinteren – gjøre mye feil og likevel klare seg fint. Det er først når man er ute i fire dager eller mer, at det kan få store konsekvenser om man slurver med detaljene. På disse øvelsene bygges hardførheten og kompetansen, sier han.

Wenneberg har selv fått oppleve på kroppen viktigheten av detaljene. Han har hatt ti tilfeller av overfladisk kuldeskade i ansiktet ved fjellmarsjer og kjøring med snø skuter. I førstegangstjenesten fikk han også det som kalles «skyttergravsfot» som oppstår når man er våt på beina over lengre tid.

– Etter hvert blir nervene ødelagt, og jeg har bare delvis følelse i høyre stortå. Dette var før fotposen kom og revolusjonerte feltlivet for infanteristene, sier han.

En annen ting som har forandret seg, er terskelen for tilbakemeldinger.

– For noen år tilbake var mentaliteten at man skulle utføre oppdragene uansett. Da jeg selv var troppssjef, var det utenkelig å si nei, selv om man visste at soldatene var i dårlig forfatning. Nå har man har lov til å si fra om man trenger en pause for å tørke klær og utstyr, sier Wenneberg.

Nullsvisjonen

Forsvarets hovedverneombud, oberstløytnant Roger Jakobsen, mener han ser en skummel tendens i Forsvaret:

– Vi har så mange godt utdannede ledere og vel skodde offiserer, men litt for ofte tvinger rollen som linjeleder disse til å fokusere på administrative oppgaver i stedet for full oppmerksomhet på utdanning, ledelse og sikkerhet. I stedet får soldatene for ofte et ungt befal over seg – et befal som ikke har den samme kunnskapen, erfaringen eller rutinen på hvordan man skal unngå frost- og kuldeskader. Og da oppstår de, sier Jakobsen.

God ledelse hvor soldatenes ferdighetsnivå, materiellets begrensninger og ikke minst løpende risikovurdering ut fra endrede værforhold er nøkkelen til færre kuldeskader. Hovedverneombudet mener Forsvaret burde ha som klar målsetting at det ikke skal forekomme slike skader – og at signalene må sendes tydelig nedover i organisasjonen fra ledelsen.

– Én skade er en skade for mye, uansett, mener Jakobsen.

Hard trening og gode rutiner

Utenfor lagsteltet har snøen gått over til regn. Det trommer mot teltduken. Lagfører Krogstad kjenner på den fuktige soveposen.

– Jeg er fornøyd med utstyret med unntak av soveposene. De er av bomull og samler ekstremt mye vann. Det fungerer når man ligger i lagstelt og fyrer. Men senere i øvelsen skal vi benytte kaldbiuvakk med bare en primus som varmekilde. I minusgrader vil man ende opp med en diger isklump i sekken. Vi har fått nye, men de måtte leveres tilbake grunnet fabrikasjonsfeil, sier han.

En beltevogn har kommet med drivstoff til soldatene. Snart varmer det godt fra ovnen, og klissvåte plagg henges fra taket. Menig Strandbråten setter seg på en jerrykanne og stirrer inn i flammene. Wenneberg løfter teltduken og går ut i duskregnet.

– Jeg har vært med på 15 vinterøvelser, men dette er noe av det verste været jeg har opplevd. Men det farligste man gjør, er å sitte inne i garnison fordi det er vått og kaldt. Det er ikke noe i genene våre som gjør norske soldater til gode vinterkrigere.

– Vår evne til å operere under tøffe arktiske forhold kommer gjennom hard trening, gode rutiner og oppfølging, sier Wenneberg.

«Mikke Mus-sko»

I Nord-Trøndelag tusser det av amerikanske soldater som går rundt med noe som ser ut som store hvite plast-sko. «Mikke Mus-sko» kaller de norske soldatene dem. Men da amerikanerne kom til Lierne var det flere som gikk i ørkensko i stedet.

– Ikke alle soldatene var kledd for å operere her, så jeg beordret dem i telt. Og ba dem bli der til de fikk bedre fottøy, sier kaptein Ole Harald Næss.

– Plastskoene holder deg i alle fall tørr, sier sanitetssoldat Randi Nesset.

– Ørkenskoene kaller vi bare sandaler, sier Kristina Halvorsen, også hun sanitetssoldat. –

Det skyldes først og fremst fargen. Men de tåler ingenting heller, forklarer Nesset.

Nordmennene innførte fotsjekk, to ganger hver dag.

– Mange brukte bomullssokker. Bomull er «no-go», sa vi: Bruk ull! Vi har ull, sa de. Men den ullen de hadde, var syltynn, forteller Halvorsen.

– Til slutt sa jeg: Ser jeg mer bomull nå, så brenner jeg det!

– Hadde noen fått kuldeskader?

– Mange var kalde, men det var ingen hvor det hadde utviklet seg til kuldeskader, sier Nesset.

– For at amerikanerne skal kunne operere i Norge, må de lære at hvis de fryser, reduseres kampevnen, sier Næss.

– US Marines har en kultur hvor du skal holde ut – uansett. «Suck it up», sier de. Fryser du, tenk på noe annet. Men soldatene setter pris på at vi følger dem opp. De vil jo ikke være kalde. Jeg viste dem oppslagene om Royal Marines, de britiske soldatene som ikke fikk lov til å operere i Nord-Norge fordi det var for kaldt. Da jubla amerikanerne: De var tøffere enn Royal Marines!

Låner norsk utstyr

– Utstyret vårt er bra, men noen av soldatene våre ble likevel kalde. De manglet riktig skotøy, forklarer liaisonoffiser Robert Dzvonick. Han forteller at å operere under vinterforhold er nytt for dem. Og er veldig takknemlig for den hjelpen de får fra de norske soldatene. De har lånt varmeovner til teltene og noe personlig utstyr, som for eksempel votter.

– Jeg har hørt at det pleier å være 20 minusgrader her på denne tiden av året, så vi har kanskje vært heldige, men jeg synes det er kaldt nok. Og det er veldig vått. I tillegg blåser det mye.

Været er så uforutsigbart, forteller han.

– Skal jeg være ærlig, er jeg ikke så veldig glad i vinter. Men vi må også lære å operere her. Arktis blir viktigere – også for USA – og vi trenger infanterister som klarer seg under vinterforhold, sier han.

– Da må vi også takle kulda.

Men denne dagen er ikke dårlig vær noe å bekymre seg for. Det er nærmest påskeføre i Nord-Trøndelag, og rett ved leiren klatrer noen amerikanske soldater opp en liten høyde. Så kjører de ned. Noen faller, de kjører inn i dyp snø.

– Ja! OL neste! Roper en som holder seg på beina. Benføringen er bred og rumpa lav.

Kameratene ler. Mange står på ski for første gang.

– Jeg har stått en del snowboard tidligere, sier Steven Cushman.

– Men det er noe helt annet å gå på ski med 50-60 kilo på ryggen!