Forsvarets forums julekalender 2020

De allierte

Veteranrådgiverne Gunn Strand og Guri Hammervold Johansen vil ikke være «store, stygge NAV» og tror det er en fordel at de er «litt oppi åra».

Publisert

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 5, 2014. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Gunn Strand og kompetansemiljøet på NAV i Elverum ble tildelt Veteranprisen 2020 tidligere i høst. Guri Hammervold Johansen har gått bort, men var med å bygge opp miljøet.

Døtrene til Guri har godkjent at denne reportasjen republiseres.

Dette er luke 19. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

– Vi har vært ute en vinternatt, sier Gunn Strand.

– Ja, vi har vært ute mange, sier Guri Hammervold Johansen.

– De fleste som tar kontakt med oss, var i Libanon på 70- og 80-tallet eller Balkan på 90-tallet. Så møter de en mye yngre saksbehandler i NAV. For å si det sånn: Jeg tror det er lettere for dem å prate med oss.

– Og veldig mange veteraner setter pris på oss. Da vi var på veterankonferansen i Bergen i fjor, lukta det så mye etterbarberingsvann av oss at du ikke skulle tro!

Kjent i Forsvaret

På NAV-kontoret i Elverum har Gunn og Guri satt frem både kake og fruktfat. Men «litt oppi åra» er å overdrive. Det er damenes egne ord. Gunn er 59, Guri 53.

– Hvorfor det er så mange veteraner som er takknemlige? Jeg tror det er fordi de føler at vi klarer å hjelpe dem. Og så er vi flinke til å lytte, sier Guri og legger til:

– Gunn er den snille. Jeg er litt mer rett på!

– Vi begynte å jobbe med veteraner i 2012? – Nei, 2011, sier Guri. – Guri malla, sier Gunn. – Tida flyr!
– Vi begynte å jobbe med veteraner i 2012? – Nei, 2011, sier Guri. – Guri malla, sier Gunn. – Tida flyr!

– Guri er et friskt pust, sier Gunn.

– Vi kan krangle så fillene fyker. Gunn kan også slamre med døra og storme ut av kontoret mitt. Så kommer hun tilbake og vi er gode venner igjen, sier Guri.

– Jeg tror vi får resultater begge to. Noen veteraner har behov for å bli hørt, andre trenger et push.

Det var i mai 2011 at et kompetansemiljø for veteraner ble opprettet i NAV på Elverum. To rådgivere ble stilt til disposisjon. Siden ble de trukket inn i Prosjekt Østerdalen, et resultat av regjeringens handlingsplan for veteraner. Forsvaret trengte kontakter i NAV og kunnskap om helse og oppfølging, NAV trengte medarbeidere med mer kompetanse om veteraner.

Og på to og et halvt år har Gunn og Guri rukket å bli kjente navn i store deler av Veteran-Norge.

– Vi vil ha flere som de to damene i NAV, sa tidligere forsvarssjef Harald Sunde.

– De gjør en fantastisk jobb, tvitret John Petter Bachke, sjef for Forsvarets veteransenter.

Og ifølge SIOPS, organisasjonen for skadde i internasjonale operasjoner, er Gunn og Guri i ferd med å bli en institusjon.

– Noen ganger føler jeg at vi er bedre kjent i Forsvaret enn i NAV, sier Gunn.

De forteller om hektiske dager. Om lange telefonsamtaler og konferanser og kurs. En lokal Lions-avdeling har ringt, de vil ha et foredrag. Ordføreren i Elverum vil snakke med dem. Og nylig var de på aktivitetsuke på Bæreia.

– Da vi var på veterankonferansen i fjor, hadde vi med oss en fra NAV i Elverum, forteller Guri.

– Det var så mange som skulle hilse på oss, så til slutt sa han: Kjenner dere alle her, eller?

Helt på bunn

Gunn har bakgrunn fra Trygdeetaten, Guri kommer fra Aetat.

– Gunn tar alle spørsmål om trygd, sier Guri. – Men vi deltar også på mellomlandingene til soldatene som kommer hjem fra Afghanistan. Da blir det mer på meg. Mange som ikke har jobb å gå til, trenger råd, sier Guri.

– Jeg tror den løsningen vi har i dag, er god.

– Vi er ikke saksbehandlere, men vi kjenner systemene og kan hjelpe veteranene å finne frem, sier Gunn.

– Flere har sagt at vi burde behandle saker også. Jeg er ikke enig. Jeg tror det er lettere å gi råd når vi sitter midt i mellom. Det som er viktig, er at veteranene opplever at det lett å snakke med oss om situasjonen de er i, sier Guri.

Gunn Strand tv og Guri Hammervold Johansen 
er ansatt ved NAV kontoret i Elverum.
Gunn Strand tv og Guri Hammervold Johansen er ansatt ved NAV kontoret i Elverum.

– De aller fleste veteraner klarer seg jo helt fint. Men de som kommer til oss, har ofte ventet så lenge at det har skjært seg helt.

– Hva kjennetegner veteranene som sliter mest?

– At de har gjeld opp etter ørene, at helsa skranter, og at mange ikke kjenner rettighetene sine, sier Guri.

– I tillegg er det ikke alle som gjør krav på dem.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tror det skyldes stolthet. For mange er det et stort skritt å kontakte NAV. Flere veteraner krever ikke sykepenger eller går til legen – selv om noen av dem sannsynligvis sliter med psykiske senskader. Det er først når det går skeis med både jobb og familie, at de tar kontakt, sier Guri.

– Flere veteraner har sagt at det er tøffere å kjempe mot NAV enn Taliban?

– Det forstår vi. Og vi ser utfordringene de har, sier Gunn.

– Flere veteraner opplever at de ikke blir sett eller trodd.

– Vårt inntrykk er at veteranene er gode til å formidle hva de har vært med på, sier Guri.

– Hvordan kunne vi oppdaget deg før du traff bunn, spør vi noen ganger. Det skulle vi gjerne hatt et godt svar på!

I fistel

På kontorene har de hver sin militæruniform til pynt. Den har de fått i gave.

– Gunn har rydda i dag, sier Guri.

– Vanligvis er det papirer overalt!

– Hva gjør dere til et godt par?

– At vi er forskjellige! Vi har ulike, gode sider, sier Gunn.

– Haha. Og svært få dårlige, sier Guri.

– For å være alvorlig: Vår fordel er at vi ser hvor skoen trykker. Først må man ordne opp i økonomi. Så kan man ta tak i aktiviteter. Og for veteranene er ikke vi «store, stygge NAV». Vi er deres allierte.

– Hender det at veteraner som tar kontakt, er frustrerte?

– Ja. Noen ganger kan de være helt i fistel. Da sier vi: Bit tennene sammen, ring saksbehandleren, så ringer du og kjefter på oss etterpå, forteller Guri.

– Det er veldig sjelden de kjefter når de ringer tilbake.

– Og vi skjønner at de trenger å få ut frustrasjon. Det er ikke oss de er sinte på, men systemet, sier Gunn.

– Hva er den største utfordringen?

– At dokumentasjonen på det de har opplevd, ikke alltid er tilgjengelig. I tillegg opplever vi at det er lite kunnskaper om posttraumatisk stressyndrom i primærhelsetjenesten, sier Gunn.

– Men mye er blitt bedre. Forsvaret stiller større krav til loggføring i dag, og det er lettere å identifisere hendelser som har skjedd. I tillegg er det blitt mer åpenhet rundt psykiske senskader, sier Guri.

På kontoret til Gunn Strand henger en uniform på veggen. Den har hun fått i gave.
På kontoret til Gunn Strand henger en uniform på veggen. Den har hun fått i gave.

Bretter opp ermene

Gunn leser opp en tekstmelding. «Jeg hadde ikke klart det uten deg», står det.

– Jeg har aldri hatt en så god jobb, sier Gunn.

– Jeg føler at jeg blir satt pris på, at det vi gjør betyr noe.

– Og hvis det går galt og det ikke går bedre for veteranene vi jobber med? Da bretter vi opp ermene og jobber videre, sier Guri.

– Den første gangen jeg jobbet med en veteran som ikke hadde det bra, gjorde det meg vondt, sier Gunn.

– Det er lov å være lei seg. Men verken vi eller de er tjent med at vi synes synd på oss selv, sier Guri.

Nå jobber Gunn og Guri for å få utviklet regionale nettverksgrupper over hele landet. Målet er å samle behandlingen av yrkesskader og menerstatning i en forvaltningsenhet. Det er allerede bestemt at uføresaker skal behandles i en slik enhet.

– Vi håper de hører på oss. Og mye av det veteraner opplever, er overførbart til andre grupper. Ta for eksempel Utøya-ofrene. Eller flyktninger og voldsofre, forteller Guri.

– Det er flere veteraner fra Libanon enn Afghanistan?

– Ja. Og i dag er Forsvaret dyktige. Seleksjonen er blitt bedre, det er også oppfølgingen. Men det er for tidlig å si hvor mange saker vi kommer til å få fra Afghanistan. Det får vi først vite om noen år.

– Dere jobber med veteraner som kan være like gamle som deres egne barn. Hva ville dere tenkt hvis deres egne barn dro ut i internasjonale operasjoner?

– Jeg ville bedt dem tenke seg godt om, sier Gunn.

– Jeg hadde ikke vært glad, sier Guri.

– Det er så mange usikkerhetsmomenter. Vil de tåle det? Det er så lite som skal til, så lite som skiller de som klarer seg, fra de som ikke gjør det.

– Jeg tror jobben vår gjør oss ydmyke, vi skjønner at det er tilfeldigheter som avgjør, sier Gunn.

– Vi blir jo glad i veteranene, sier Guri.

– Og det er ikke noe gærent med dem. Det er fine mennesker. Men flere opplever at det går i stå når de møter byråkratiet. De trekker seg unna. Vi prøver å hjelpe dem tilbake, sier Gunn.

2099

Gunn og Guri går gjennom Elverum sentrum. Gunn peker mot klubblokalene til Elverum Håndball.

– Mitt andre hjem, sier hun.

Gunn er frivillig. Ved hver hjemmekamp er hun med på å servere mat til sponsorer og spillere.

– De spilte ikke bra i helga, sier hun.

– Tapte de mot Stord? Spør Guri.

– Ja, har du hørt? Nei, spiller de ikke bedre snart, skal jeg si at de ikke får mat av meg!

Gunn er født og oppvokst på Elverum. Guri kom hit fra Trondheim for 25 år siden.

– Jeg husker at jeg gikk bortover Storgata, og det blåste helt forferdelig. Jeg skulle jobbe på et hotell og tenkte: Her kan jeg ikke bli boende. Siden har jeg vært her.

– Du skal ikke tilbake til Trøndelag?

– Jeg får ikke den jobben jeg har her, i Trondheim, sier Guri.

– Jeg har lyst til å jobbe med veteraner til jeg går av med pensjon!

– Jeg også! I stillingsbeskrivelsen min er av en eller annen grunn 2099 skrevet inn som sluttår. Så jeg har mange år igjen, sier Gunn.

– Haha. Ja, vi får fortsette til vi har grå hår og går med rullator, sier Guri.

– G er jo grunnbeløpet i folketrygden. På veterankonferansen i Bergen ble vi introdusert slik: Statens pensjonskasse deler ut både 35G og 60G. Fra NAV derimot får vi 2G: Gunn og Guri!

I 2020 fikk kompetansemiljøet på Elverum Forsvarets veteranpris: – Godt å bli satt pris på