Nyheter:

– Dette bildet ble ikke helt riktig. Jeg hadde da ikke uniform på meg da jeg var avisbud i Mannskapsvisa, sier Kjell Aukrust.
– Dette bildet ble ikke helt riktig. Jeg hadde da ikke uniform på meg da jeg var avisbud i Mannskapsvisa, sier Kjell Aukrust.

Kjell Aukrust erindrer tiden som vernepliktig i Mannskapsavisa

Hadde hybel på Vinderen, spiste på Theatercafeen og fikk 35 kroner vitsetegningen.

Publisert Sist oppdatert

Bak den siste luken i årets julekalender ligger en liten godbit fra 1979. Den passer bra siden den treffer to jubileer. Mannskapsavisa og Forsvarets forum kan i år se tilbake på 75 år med journalistikk om Forsvaret. Mannskapsavisa så dagens lys i fredsåret 1945. Etter 35 år kom den siste utgaven kom i 1979, men ble etterfulgt av Forsvarets forum.

I år er det også 100 år siden Kjell Aukrust, Mannskapsavisa og Forsvarets mest profilerte og trofaste medarbeider ble født. I nærmere 50 år dukket hans navn opp i spaltene. I en av de aller siste utgavene av Mannskapsavisa ble har intervjuet av vernepliktig journalist Sverre M. Nyrønning. Bildene ble tatt av vernepliktig fotograf Trond Solberg.

For de fleste vernepliktige som leser Mannskapsavisa, er vel Flåklypa Tidende - avisen med egen pakkedisk - under ledelse av den elleville sjefredaktør Frimand Pløsen en velkommen muntrasjon.

De vanvittige innfallene til Emanuel Desperados, Olram Slåpen, hobbyjurist Sindre Pilten, sykkelreparatør Reodor Felgen, sportsjournalist Melvind Snerken, og alle de andre figurene har vært kjærkommen lesning for mange norske soldater gjennom årene.

Det mange ikke vet er at Flåklypa Tidende ble startet opp her i avisen som en etterfølger av blant annet spalten Våre Duster.

I 1967 så Flåklypa Tidende dagens lys i Mannskapsavisas spalter. Avisen med egen pakkedisk var tidligere kjent i spaltene som Våre Duster. Flåklypa Tidende er et stykke norsk pressehistorie som tok hele Norge med storm.
I 1967 så Flåklypa Tidende dagens lys i Mannskapsavisas spalter. Avisen med egen pakkedisk var tidligere kjent i spaltene som Våre Duster. Flåklypa Tidende er et stykke norsk pressehistorie som tok hele Norge med storm.

Opphavsmannen, Kjell Aukrust, har da også en fortid som vernepliktig tegner, klisjéarkivar og avisbud i Mannskapsavisa.

Tidligere i høst sendte Aukrust ut sin første erindringsbok «Slipp ham inn» på Helge Erichsens Forlag. I boken er det lagt liten vekt på den tiden han var tilknyttet Forsvaret og Mannskapsavisa, og derfor har vi slått av en liten prat med ham omkring dette aspektet ved hans arbeid.

Nå er jo Kjell Aukrusts en tusenkunstner. Han tegner, maler, skriver bøker, driver med radio­ underholdning og er ellers et stort oppkomme av morsomme historier som for en stor del er selvopplevde.

Kjell Aukrust var meget opptatt av biler og ble Mannskapsavisas testsjåfør når Forsvaret anskaffet nye kjøretøy.
Kjell Aukrust var meget opptatt av biler og ble Mannskapsavisas testsjåfør når Forsvaret anskaffet nye kjøretøy.

Aukrusts virke som kunstner spenner fra skjemt til alvor. En ironiens mester over forhold i samtiden er han også. Men hele tiden føler man en lun varme i alt han gjør, et vitnesbyrd om dyp forståelse og kjærlighet overfor sine medmenneske. Og så humoren som gjennomsyrer alt.

Hos Aukrust er hver strek og setning preget av sjarmerende smil og latter. Man kan vel uten å ta munnen for full snakke om en humoristisk grunnholdning til tilværelsen. Alt dette vitner hans erindringsbok om. Den anbefales på det varmeste.

Men altså: Forsvaret og Mannskapsavisa. Det er som sagt Aukrusts tilknytning hit som er bakgrunnen for vår samtale med ham. Nå er det ikke lett å strukturere sine notater etter et intervju med Aukrust. Han snakker og snakker så en stakkars journalist nærmest får skrivekrampe hvis han skal få med alle gullkornene som strømmer ut av den 59-årige utflyttede alvdølen.

Og ikke nok med det.

Hos Aukrust glir historiene glatt over i hverandre uten at han knapt trekker pusten. Han kan fortelle en historie fra tiden som vernepliktig, for så automatisk å gli over til barndommens Alvdal eller til Italia, hvor han sammen med den svenske nobelprisvinneren i litteratur, Pär Lagerkvist, en gang jaget langs veiene med en Alfa Romeo i 190 km/t.

Når han så i tillegg ytterligere levendegjør sine historier ved å hoppe rundt på gulvet så journalist og fotograf ler så tårene triller og magemusklene knyter seg sammen i krampetrekninger etter de reneste latterutblåsninger, er det sannelig ikke lett å notere det som blir sagt. Men noe fikk vi da krotet ned.

Hjelpedyktig B

Åssen jeg fikk jobb i Mannskapsavisa? Jo, det skal jeg si deg. Det var i 1945. Jeg var blitt ansatt som tegner i avisen Vårt Land. Men tegningene mine stred visst mot avisens religiøse linje, så flere abonnenter truet med å si opp sine abonnement.

Derfor var sikkert ikke redaktøren særlig sørgmodig da jeg plutselig ble innkalt til Hæren. På legeundersøkelsen ble jeg klassifisert som «Hjelpedyktig B» på grunn av en meniskskade. Jeg hadde nemlig ødelagt det ene kneet da jeg som niåring i ungdommelig fartsrus syklet tvers gjennom et trådgjerde på en Diamant halvracer med frikrans.

– Men var klassifikasjonen Hjelpedyktig B nok til å komme i Mannskapsavisa?

– Nei, egentlig skulle jeg plasseres på et depot i Sannergata i Oslo. Der var det meningen at jeg skulle sortere knapper, frakker og luer. Men så møtte jeg tilfeldig en venn på Karl Johan som var nylig dimittert tegner i MA. Han ga meg det råd å ta en tur opp til redaktøren, kaptein Odd Hjort­ Sørensen som satt i Forsvarets pressetjeneste.

En original til Kjell Aukrust sin tegneserie N’Albert. Stripene ble et populært innslag i Mannskapsavisa. I alt tegnet Kjell 157 striper som kom på trykk både to og tre ganger.
En original til Kjell Aukrust sin tegneserie N’Albert. Stripene ble et populært innslag i Mannskapsavisa. I alt tegnet Kjell 157 striper som kom på trykk både to og tre ganger.

Som sagt så gjort. Jeg durte opp til redaktøren og spurte om han hadde en tegnejobb ledig.

­– Hvor kommer du fra, spurte Sørensen.

– Fra Alvdal, svarte jeg.

– Skiløperbygda, fortsatte redaktøren.

– Ja, svarte jeg.

– Du er ansatt, konkluderte Sørensen. Du forstår, Hjort'n var veldig sportsinteressert.

– Og så begynte militærlivet med uniform, soldatforlegning og daglønn. Hvordan likte du det?

– Jeg hadde ikke noen av delene, jeg. Hjort'n fikset det slik at jeg kunne ha privat hybel på Vinderen. Måltidene spiste jeg på Theatercafeen. Og soldatlønnen på vel en krone så ikke jeg noe til.

Jeg fikk en avtale med Hjort'n om at jeg skulle få 35 kroner for hver tegning. Den første dagen smelte jeg derfor av rundt 15 vitsetegninger. Og uniform hadde jeg ikke. Jeg gikk i hvit tegnerfrakk.

Kunne ikke søle ut en fin uniform med tegneblyanter og blekk, skjønner du.

Kjell ved tegnebordet hjemme på Midtåsen i Oslo.
Kjell ved tegnebordet hjemme på Midtåsen i Oslo.

Vitsetegner og klisjearkivar

– Hva slags oppgaver fikk du i redaksjonen?

– Hovedoppgaven var å tegne soldatvitser. Den jobben likte jeg veldig godt. Men jeg skulle også bygge opp et skikkelig klisjéarkiv. l redaksjonen var det et svært bøttekott med hundrevis av klisjéer i et eneste stort rot. Så jeg dro på byen og kjøpte inn det jeg trodde skulle til for å lage et skikkelig arkiv. Og så jeg da, som knapt vi visste hva et arkiv var. Klisjeene var montert på treklossergeneraler, oberster, kanoner, feltprester og pin-ups i et eneste stort kaos.

Jeg la klisjeene i konvolutter med syltestrikk rundt og nummererte med tall og bokstaver.

Dette viste til kartotekkort som hadde kodebetegnelser for skuffeseksjoner til lands, sjøs og i lufta. Jeg arkiverte i flere uker, og da var alfabetet og alskens fiffige tallkombinasjoner opp­ brukt. Til slutt gikk jeg over til et system med håndtegnede kryss, sirkler og trekanter. Ingen andre enn jeg selv forsto systemet.

Hjort'n var selvfølgelig stolt over at redaksjonen endelig hadde fått et skikkelig arkiv. Derfor ble nok forbauselsen stor da han en dag kom inn med et par soldater fra en leiravis som skulle ha en klisje av en fregatt. Og jeg trakk trøstig frem riktig konvolutt. Men så viste det seg at treklossen av alle ting inneholdt en fotomontasje av en feltprest og en pin-up sammen. Hjort'n tok det hele sporty, men de fra leiravisen ble nok en smule betuttet.

Avisbud

– Du var også avisbud for Mannskapsavisa i Forsvarsdepartementets bygning, har vi hørt?

– Ja, og der opplevde mange pussige situasjoner. Jeg husker første gangen jeg skulle levere avisen på forværelset til forsvarsministeren. Det var Jens Chr. Hauge den gangen. Jeg visste at det satt en søt jente på forværelset. Så jeg slengte like gjerne opp døren med et kraftig puff og gikk inn. Men det skulle jeg ikke gjort. Døren føyk nemlig av hengslene og gikk i gulvet med et fryktelig brak. Lufttrykket fikk papirene til å flakse omkring. Ut fra det indre kontor kom Hauge og en admiral i fullt firsprang og lurte på om tredje verdenskrig var brutt ut. Jeg prøvde etter beste evne å forklare situasjonen. Men Hauge ba meg ta det med ro. Han hadde nemlig påpekt tidligere at dørhengslene var dårlige. Men det var litt av en entré gitt.

En av Aukrusts tegninger, som er stilt ut i Forsvarets forum den dag i dag.
En av Aukrusts tegninger, som er stilt ut i Forsvarets forum den dag i dag.

– Kom du ikke også ut for en oberst som ikke ville ha avisen?

– Jovisst. Han satt på et svært kontor nede i kjelleren. Han hadde et enormt skrivebord hvor det ikke lå et eneste papir. Det sto bare en liten flaggstang med et splittflagg. På veggen hang det et bilde av Kongen. Gud vet hva slags jobb den kroppen hadde. Jeg så ham aldri gjøre noe, og skrivebordet var alltid like ryddig. Men Mannskapsavisa ville han ikke ha. Da jeg kom inn til ham første gangen og la avisen på skrivebordet hans, tok han den mellom tommel og pekefinger og så mistrøstig på den. Så slapp han den direkte i papirkurven. Han sa ikke et ord. Da jeg senere kom på kontoret hans beintråkket jeg alltid avisen ned i kurven hans.

– Det var også et annet merkelig kontor jeg leverte avisen. På døren sto det: Bank på – vent. Det var et meget hemmelig kontor. Innenfor døren var luften så stinn av Virginia­røyk at man kunne skjære den. På gulvet sto det en sinkbøtte halvfull av sigarettstumper. Der inne satt det en ung kar som var nikotingul helt oppe til albuene. Jeg spurte om hvorfor han satt der. Ikke vet jeg, svarte han, det finnes ikke et eneste papir her på kontoret: Ja, ja, det var mange merkelige skrotter rundt omkring.

Hjort'n

– Hvordan var Odd Hjort­ Sørensen som redaktør?

– Han var redaktør, kaptein, forfatter og bohem. Nær venn av Herman Wildenvey. En fantastisk forteller og inspirasjonskilde. Hjort'n var veldig populær. Han ga oss helt frie tøyler bare arbeidet ble gjort. Vi kunne gjerne ta en hel dag fri på byen, men artikkelen og tegningen måtte ære ferdig til rett tid. Og så var han glup til å holde juleselskap for hele redaksjonen hjemme hos seg.

–Jeg husker et av juleselskapene. Ut på kvelden så jeg plutselig Hjort'n putte hattene til guttene inn i vedovnen. I siste øyeblikk fikk jeg reddet ut min grønne tyrolerhatt av flammene, men de andre hattene ble til aske. Men neste dag tok Hjort'n guttene med seg på Oslos beste hattebutikk og kjøpte nytt hodeplagg til alle sammen. Slik var han, Hjort'n. Og så var han spillegal. Han hadde et fotballspill i redaksjonen, og vi hadde store turneringer om dagene.

Kjel Aukrust tegnet av Geir Florhaug til et portrett av Kjell i Forsvarets forum.
Kjel Aukrust tegnet av Geir Florhaug til et portrett av Kjell i Forsvarets forum.

Leker

– Men spilleglede, eller kanskje rettere sagt lekeglede, har også du vært preget av gjennom årene. Du monterte en stor bilbane i Mannskapsavisas redaksjon en gang....

– Ja, Gud vet hvor mange timer jeg har kastet bort på leker. Bilbanen hadde jeg først montert her hjemme, 32 meter til sammen. Så satt jeg for meg selv og kjørte bilbane om dagene. Men til slutt ble kona mi, Kari, lei av dette, så jeg måtte plukke sammen banen igjen. Tenk deg, den strakk seg jo nesten over hele leiligheten vår. Da tok jeg den med ned i redaksjonen til MA, hvor vi ofte arrangerte turneringer fra ettermiddagen til de tidlige morgentimer. Med kjørehansker og hjelm, selvfølgelig.

– Og så forfriskninger da, som det heter. Til slutt var vi temmelig påseilet hele bunten. Grand Prix, kalte vi løpet.

Flåklypa Tidende

– Du beholdt altså kontakten med Mannskapsavisa etter verneplikten?

– Ja, jeg trives så godt, skjønner du. Kontakten med MA er faktisk den eneste faste jobben jeg har hatt i livet. Flåklypa Tidende er en fortsettelse av en annen spalte som het Våre Duster. Ellers så tegnet jeg også en serie som het Albert. Det er avstøpninger av denne seriefiguren som er blitt til Albert-prisen, som blir utdelt til beste leiravis. Med bare et par års opphold har jeg faktisk vært fast medarbeider i MA siden 1945.

Kjell Aukrust, med norske leiravisers Oscarpris – Albertprisen og generalinspektøren i Luftforsvaret Per-Oscar Jacobsen.
Kjell Aukrust, med norske leiravisers Oscarpris – Albertprisen og generalinspektøren i Luftforsvaret Per-Oscar Jacobsen.

– Hva er det du vil med Flåklypa Tidende?

– Det er jo en parodi på en vanlig avis. Jeg tar opp vanvittige ting og kommenterer de på en seriøs måte. Bruker alle klisjéer man møter i pressen. Og så slenger jeg selvfølgelig litt dritt til sunnmøringer og andre. Det hele blir en satire og parodi over mange ting som er oppe i samtiden.

– Du har lett for å se det humoristiske i tilværelsen?

– Ja, og det synes jeg er en god ting å ta med seg gjennom livet, sier Kjell Aukrust med et lunt smil lekende om munnen og skøyeraktige øyne.

– Dette bildet ble ikke helt riktig, Jeg hadde da ikke uniform på meg da jeg var avisbud i Mannskapsvisa, sier Kjell Aukrust.

– Å se det humoristiske i tilværelsen tror jeg er en god ting å ta med seg gjennom livet.

– Og så rev jeg opp døren på forværelset til forsvarsministeren med slik kraft at hengslene røk og døra gikk i gulvet med et fryktelig brak. Lufttrykket fikk papirene til å flakse omkring. Ut fra det indre kontor kom Hauge og en admiral i fullt firsprang og lurte på om tredje verdenskrig var brutt ut.

Aukrust hadde bil– og fartsdilla. I redaksjonen monterte Aukrust opp det som en gang må ha vært Norges lengste bilbane. Forløperen til Flåklypa Grand Prix.