Portrett:

Veien tilbake

– Som prest har jeg for lengst forsonet meg med døden. Men voldsomheten i Utøya-tragedien var jeg ikke forberedt på, sier Roald Linaker.

Publisert Sist oppdatert

Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum nr. 7/8, 2013. Nå publiseres den for første gang på nett i anledning Forsvarets forums Julekalender 2020.

Dette er luke 21. Les flere luker lengre ned i artikkelen.

***

Stabspresten i Brigade Nord er tilbake i jobben etter to års pause. Han og familien ble hardt rammet av Utøya-tragedien, men håper historien deres kan hjelpe andre.

– Jeg var ikke forberedt på en slik voldsom og brutal død, sier Linaker. Han mistet sønnen Gunnar på Utøya. Datteren overlevde massakren.

Mange ganger har han vært den som forretter begravelsen til unge soldater og finner trøstende ord til pårørende i dyp sorg.

– Først nå skjønner jeg fullt ut hva foreldre som mister soldater, gjennomgår.

Vi møter ham i kapellet på Setermoen. Solen skinner inn gjennom glassmaleriene i det moderne kirkerommet. Det er en uvanlig varm dag i Nord-Norge, og han er varm i uniformstrøyen.

– Jeg kom først tilbake i fjor sommer, etter ett års sykmelding. Arbeidsgiver har gitt meg all mulig forståelse og tid. Men jeg var ikke klar da. Etter noen måneder gikk jeg i svart.

Sorgen over sønnen har vært overveldende stor. Selv en prest kan trenge hjelp for å finne veien videre.

– Rådet vi fikk fra sykehuspresten på Ullevål, der Gunnar døde, var krystallklart: Ta i mot all den hjelp dere kan få. Og det har vi gjort. Helsevesenet, venner, arbeidskolleger, ja hele lokalsamfunnet har støttet oss i denne tiden.

– Likevel, det tar tid å sørge. Jeg er en grunnleggende glad person. Men fortsatt kjenner jeg på tristheten.

Sorg har ingen tidsbegrensning, ei heller følger den noe fast og bestemt mønster.

– Det intense savnet etter Gunnar kan dukke opp igjen plutselig og vare i alt fra noen minutter til flere dager i strekk. De siste to årene har det stadig vært høytider eller andre milepæler som påminner oss om tapet vi har lidd.

– Senest 17. mai kjente jeg det veldig sterkt.

Roald Linaker er stabsprest i Brigade Nord. Han tok to års pause da han mistet sønnen sin i Utøya-tragedien.
Roald Linaker er stabsprest i Brigade Nord. Han tok to års pause da han mistet sønnen sin i Utøya-tragedien.

Noen vil kanskje tenke at ekteparet Linaker er over gjennomsnittlig utrustet til å takle krise og sorg. Han erfaren prest, kona Inger utdannet psykiatrisk sykepleier.

– Det har vært en styrke for oss at vi fra første stund innlemmet omverdenen, spesielt familie og venner, i sorgprosessen. Vi lot dem hjelpe oss, både praktisk og gjennom utallige samtaler. I starten kom venner med mat til oss og passet på at vi spiste.

Roald Linaker beskrives som raus og inkluderende. Og han tør å gå inn i vanskelige tema.

– Inger og jeg har ikke alltid vært på samme sted i sorgen til enhver tid. Men vi har gitt hverandre rom til å reagere forskjellig. Likevel handler det ikke om at vi er «flinkere» enn andre, det synes jeg er viktig å få frem.

Hvordan nettopp de to har opplevd Utøya-tragedien og funnet veien videre, var tema for et foredrag ekteparet holdt sammen på Viken senter på Setermoen dagen etter intervjuet vårt. Med beundringsverdig åpenhet deler de erfaringene sine med en tydelig berørt forsamling.

Roald sier rystelsene i livet har gjort noe med ham som person, gjort ham mer sårbar.

– Lenge så jeg bare to svarte hull, der de ellers så livlige øynene hans pleier å være, forteller kona Inger.

– Nå har lyset i blikket kommet tilbake.

Roald og Inger Linaker ante fred og ingen fare den fredagen for to år siden. Det lå an til å bli en fin sommerdag, ute i havgapet, på hytta ved Harstad. De hadde vært ute i båt og fått mye fisk som skulle bli til en bedre middag. Livet hadde i sin helhet vært bra for familien så langt. Ekteparet hadde vært lykkelig gift i snart 30 år og bygget en trygg base for seg selv og sine to barn. Ingen store skjær i sjøen så langt.

– Bare to uker før feiret vi Gunnars 23-årsdag, vi fire. Med gode samtaler rundt bordet, typisk oss. Vi har alltid vært, og er fortsatt, en sterk enhet.

– Med eldstemann allerede ute av redet og Hanne på vei til å bli voksen, hadde Inger og jeg så smått begynt å forberede oss på å igjen være bare to i huset.

22. juli 2011 vil for alltid stå som en av de svarteste dagene i norgeshistorien siden annen verdenskrig. Anders Behring Breivik rammet nasjonen hardt, hundrevis av familier på et personlig plan. På Setermoen gikk livet i stykker for familien Linaker idet drapsmannen avfyrte sine skudd: Ikke bare sønnen Gunnar var tilstede på Utøya da gjerningsmannen slo til, datteren Hanne var også der. Hun unnslapp og kom fysisk uskadd fra tragedien.

– Gunnar ble drept med to skudd i hodet og hadde ikke sjans. Men han rakk å først advare en del andre ungdommer som klarte å flyte, blant annet lillesøsteren.

I tillegg til å miste broren sin bearbeider Hanne fortsatt tapet av en rekke venner som døde på Utøya.

Det første tegnet på at noe har skjedd i hovedstaden, får ekteparet Linaker via radioen: En eks- plosjon i Regjeringskvartalet. Roald sjekker instinktivt telefonen sin; ved store, alvorlige hendelser skal Forsvaret varsles, dermed også nøkkelpersoner i det militære systemet. Men telefonen er tyst, så brigadepresten slår seg midlertidig til ro igjen. Før sønnen ringer fra Utøya.

– Rundt kvart over fem ringte han, bekymret over hendelsen i Oslo, siden han kjente mange av de som jobber i Regjeringskvartalet. «Få tak i Hanne», sa jeg. Bare fem–seks minutter etter telefonsamtalen ble Gunnar skutt.

Ennå er foreldrene uvitende om at sønnen har blitt terroristens niende eller tiende offer. Men så begynner alt å skje raskt: Bare et kvarter etter storebrorens oppringning, er det Hanne som ringer sin far. Hun har klart å flykte og bli liggende ute av syne for drapsmannen.

– Hanne sa: «Det er en mann som går rundt og skyter på oss», forteller Linaker. Da tenkte jeg at «nå mister vi begge barna våre». Det føltes som om verden raste sammen.

Krisen er et faktum, men Roald og Inger reagerer momentant med å handle.

– Alt vi klarer å tenke, er at vi må komme oss inn til fastlandet og videre med første mulige fly til Oslo.

– Usikkerheten over hva som hadde skjedd med Gunnar og Hanne, var helt grusom. Fortsatt gjør det utrolig vondt å tenke på de første timene.

Utenfor livsfare selv ser Hanne at broren i all hast blir fraktet bort fra Utøya på båre og til sykehus.

Det vil si, hun ser en mannsperson som er tildekket, men en stor og fremtredende tatovering på den ene foten levner ingen tvil om at det virkelig er Gunnar.

Far, mor og søster rakk å ta farvel før han ble koblet fra respiratoren på Ullevål lørdag 23. juli. 23-åringen var den eneste av de drepte fra Utøya som ikke døde der ute.

– Beskjeden fra legene var utvetydig. Med de skadene han fikk, var livet uansett ikke til å redde, selv om hjelpen hadde kommet like etter han ble skutt.

Roald Linaker mistet sønnen sin i Utøya-tragedien.
Roald Linaker mistet sønnen sin i Utøya-tragedien.

Guttaktige krøller rammer inn ansiktet, Roald Linaker ser yngre ut enn sine 54 år. Ikke bare utseendemessig var Gunnar lik sin far, også i holdninger. Begge høyreiste og robuste, engasjerte og med høye idealer. Med en usvikelig tro på demokrati og menneskeverd.

– Gunnar jobbet som fylkessekretær i AUF i Tromsø og skulle tilbake på skolebenken den høsten for to år siden og fullføre studier i statsvitenskap. Han var full av planer for fremtiden. Smilet kommer frem hos 54-åringen når han snakker om sønnen.

Linaker tar oss med til Sponga gravlund, der Gunnar hviler. På en liten glenne, med Barduelven som klukker forbi bak trærne. Enda lenger bak ruver fjellet Stor-Ala, fortsatt med snø på toppen. Et fredfylt sted som bringer sterke følelser fram hos tobarnsfaren. Han blir tankefull. I sine 20 år som feltprest har han hatt befatning med over 30 dødsfall. Men ingen blir immun mot sorg og smerte.

–Det er godt å ha en grav å gå til. Her kjenner jeg nærværet av Gunnar. Vi har også festet de tre gravplassene ved siden av, for sikkerhets skyld. Hvis Inger, Hanne og jeg blir her på lang sikt.

I eneboligen på Setermoen, med en storslått utsikt til mektige Stor-Ala, er det nå far, mor og datter som er i gang med å finne en rytme i hverdagen.

Huset der familien har bodd siden 90-tallet, rommer mange gode minner. Ikke minst har hjemmet vært base for utallige gode middager med venner. Ekteparet beskrives som limet i vennegjengen, de som gjerne tar initiativ og inviterer.

– Mat er en stor kilde til glede for oss. Måltidet i seg selv skal være av god kvalitet, men vel så viktig er rammen det skaper, for gode samtaler som kan vare i timevis, sier Roald Linaker. Han er ifølge flere blitt en habil kokk etter hvert. Ikke minst takket være en minneverdig tur til Toscana for noen år siden, der han fikk førstehånds opplæring i italiensk matlaging. Husfaren finner mye god terapi i å svinge seg over grytene, gjerne mens kona tar seg en skitur eller løpetur.

Det var bokstavelig talt kjærlighet ved første blikk, da Roald møtte Tromsø-jenta Inger. Han smiler ved tanken på den dagen for mer enn 30 år siden.

– Jeg var 19 og jobbet som frivillig på sommerleir, hun var 16. Fra vi møttes, har det vært oss.

Fire år senere giftet de seg og begge gjennomførte studiene sine i Oslo. Der ble Gunnar født.

– Gunnar var et svært etterlengtet barn, han kom etter at vi hadde vært gift i seks år, og jeg husker godt den dagen han ble født. Å bli far var en sterk opplevelse.

Det er på et vis naturstridig at foreldre skal overleve sine barn.

– Generelt er det meningsløst at unge mennesker dør. Men gudstroen har jeg ikke tvilt på i denne tøffe tiden, tvert imot. Gud viser seg i kontakten mellom mennesker, og familien min har opplevd mye kjærlighet fra andre de siste årene. Ved å ikke være i hatet kan jeg lettere ta i mot det positive selv.

Det var ingen selvfølge at Roald Linaker skulle velge Kirken som arbeidsplass. Familien med far, mor og fire barn var ikke spesielt religiøse. Men unge Roald kom tidlig inn i KFUM og Tensing-bevegelsen.

– En lang modningsprosess førte frem til at jeg valgte presteyrket. Rosemarie Köhn var veilederen min en stund under studiene, og hun var en utløsende faktor.

Etter endte studier vendte familien Linaker hjem til Nord-Norge der en stilling som feltprest på Setermoen var ledig. Siden har de blitt værende. Bortsett fra tre års pause da han var heltidspolitiker, har Roald Linaker tjent Kirken og Forsvaret.

– Gjennom Forsvaret fant jeg ut hvilken prest jeg ønsker å være: Man er veldig nær folk i ulike deler av hverdagen deres.

Linaker sier han vil bruke god tid fremover på å komme i gjenge igjen i jobben. Men han har allerede tenkt tanken på at grønnkledde «går ut på dato» tidligere enn andre i yrkeslivet, for ved fylte 60 er det stopp.

– Som 54-åring er jeg på hell som prest i Forsvaret. Samtidig er jeg så ung at det finnes mange muligheter, og jeg utelukker foreløpig verken politikken, en stilling som sivil prest, eller noe helt annet.