Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Desember 2009: En svart bil kjører sakte
gjennom Wazir Akbar Khan-strøket i
Kabul. Det er tidlig morgen i et av de mest bevoktede områdene i den afghanske
hovedstaden. Boligene til flere afghanske
regjeringsmedlemmer ligger side om side med
utenlandske ambassader. Mari Skåre, nestleder
ved den norske ambassaden på dette tidspunktet, gleder seg til å dra hjem til Norge. Hun
tenker på juleferien, at hun som vanlig skal
kose seg med storfamilien. Flere av kollegene
har allerede dratt.
Så skjer det: Presis klokken kvart på åtte
sprenger sjåføren i den svarte bilen seg selv
og bilen i luften like ved inngangsporten til Heetal Plaza Hotel. Vinduer og dører på
nærliggende hus blir blåst ut av trykkbølgen
etter eksplosjonen. Den norske ambassaden,
bare vel 250 meter unna, får store skader. Mari
Skåre og kollegene reagerer raskt og går i dekning i kjelleren. De er uskadde og slipper med
skrekken.
Presis klokken kvart på åtte sprenger sjåføren i den svarte bilen seg selv og bilen i luften, like ved inngangsporten til Heetal Plaza Hotel.
Det er ikke godt å si om det er Mari Skåre selv
eller familien hennes som er mest skremt av den vanskelige sikkerhetssituasjonen i
Afghanistan. Både foreldrene hennes og de to
døtrene blir i hvert fall forskrekket når hun i mars 2016 takker ja til stillingen som ambassadør i Afghanistan.
– Jeg var på ferie i Spania med familien da
telefonen med jobbtilbudet kom. Vi var på
utflukt til vakre Alhambra i Andalucia, hele
dagen kviet jeg meg til å fortelle det til forel-
drene mine.
De var ikke overbegeistret.
Døtrene Kjersti (27) og Martine (36) reagerte
litt ulikt på beskjeden, men de er enige om at de
har en tøff mamma.
– Familien og samholdet vårt er det aller viktigste for meg. Samtidig vet de at når jeg har
bestemt meg for å gjøre noe, så blir det sånn.
Mari Skåre fremstår verken skremt eller engstelig da hun tar i mot oss i det store huset på
Stabekk.
Tvert i mot.
Bare noen uker tidligere var det tyske konsulatet i Mazar-é-Sharif målet for en selvmordsbomber. To ble drept og mer enn 50 skadet.
Taliban tok på seg ansvaret.
Antall væpnede angrep i Afghanistan økte
kraftig i fjor. Vestlige personer er et definert
mål.
– Når det skjer angrep i Kabul, er man jo
spent på hvor nærme bomben gikk av og om det vil komme flere anslag, sier Skåre.
Selvmordsbomber. Veibomber. Magnetiske
eksplosiver som festes til bilene, midt i trafikken, mens de står i ro.
– Det er absurd. Én ting er egen sikkerhet, og vi er godt ivaretatt på ambassaden, men det
er fryktelig å tenke på alle de sivile afghanerne
som rammes av terror.
Mer enn 100.000 mennesker er drept i Afghanistan siden krigen startet i 2001, minst 30
prosent sivile. I tillegg er mer enn 40.000 sivile
såret i samme periode. Til tross for fredstiltak
i landet har volden fortsatt å eskalere de siste
årene.
– At IS også har begynt å gjennomføre
angrep i Afghanistan, er bekymringsfullt.
– At tiden ville gå så fort at de nesten ikke
ville merke at jeg var borte, var jo salgsargu-
mentet mitt til familien, da, sier hun og ler.
Nå sitter hun trygt i egen stue. Her i barndomshjemmet, som hun overtok
for en del år siden, virker Afghanistan fjernt.
– Det første jeg måtte gjøre da jeg kom hjem,
var å inspisere hva håndverkerne hadde gjort
siden sist.
Huset har gjennomgått omfattende oppussing de siste årene, forteller hun. Men det meste
er likevel ved det samme. Den ene søsteren og
foreldrene bor like ved.
– Vi har en skikkelig «family compound»
her. Å vokse opp med storfamilien rundt oss
har vært helt topp for barna. Fortsatt er dette en
veldig definert ramme rundt livet mitt
Født og oppvokst i Bærum, med en far som var
høyesterettsdommer. Mari Skåre er selv jurist.
Hun har allerede 25 år bak seg i Utenriksdepartementet og flere prestisjefylte stillinger på
CV-en.
Veien frem har likevel hatt flere avstikkere underveis. For
henne er det en hjertesak at ikke vi mennesker
skal definere hverandre så raskt ut fra det første
vi ser. Ut fra egne fordommer.
– Ingenting provoserer meg mer enn
kombinasjonen av fordommer, uvitenhet og
arroganse.
Vi skal helt tilbake til januar 1981, og Mari
Skåre har nettopp født sitt første barn på
Bærum sykehus. Hun er nylig hjemkommet fra
et år i Paris, der hun ville realisere en mangeårig
drøm om å bli profesjonell danser. Nåløyet var
smalt, og mengden trening som skulle til ble
for stor. Planen skrinlegges. Hun er 19 år, nyseparert og nå alenemor. Datteren har mørkt,
krøllete hår og er mørk i huden, som sin far.
– Martine har fått merke den indirekte diskrimineringen. Hverdagsrasismen lever i beste
velgående i Norge, selv om vi er kommet lenger
i dag enn før.
Ofte gir det seg utslag i spørsmål av typen
«hvor kommer du egentlig fra?» når hun sier at
hun er fra Bærum. Sånt blir slitsomt i lengden,
forteller Skåre.
Den nye tilværelsen som aleneforsørger førte til
revurdering av utdannings- og yrkesvalg.
– Å ha utsikter til trygg inntekt ble vesentlig.
Det var kanskje ikke helt tilfeldig at jeg valgte
jusen og dermed gikk i min fars fotspor, barn av
akademikere gjør jo gjerne det.
– Jeg syntes at jusstudiet var ganske kjedelig, for å være ærlig. Men det var ideelt å kombinere studier og barn. Mye mer fleksibelt enn når
man jobber.
Alt i alt synes hun ikke det var uoverkommelig å være alenemor.
– Det meste ligger til rette i Norge for at kvinner skal kunne få utdanning, jobb og barn. Å
være født her er som å vinne førstepremien i det
store livslotteriet.
Hun traff sin andre mann i studietiden og
den yngste datteren, Kjersti, ble født like etter
fullført eksamen.
– Da følte jeg at en jobb i staten ville passe
bra. Juristutdanningen ble en inngangsbillett
til UD, en arbeidsplass som har gitt meg mange
unike og spennende muligheter.
Hun byr på småkaker laget av mor, søster og
datter. Slike felles bakeprosjekter er typisk
for familien, får vi vite. Nærmest et symbol på
samholdet. Kvelden hun kom hjem fra Afghanistan, overrasket de to døtrene med tacos til
alle.
– Jeg er veldig sosial og vil treffe så mange
som mulig når jeg er hjemme.
Hun sier det i teorien er mulig å få besøk
av familie og venner i Afghanistan, men at
det i praksis blir komplisert på grunn av alle
sikkerhetshensyn.
– Vi ved den norske ambassaden holder til i
en slags frivillig internering, sammen med danskene. Boligene ligger innenfor murer, bommer
og mange vakter. Men jeg har et veldig koselig
hus og trives godt.
Murene som omgir ambassaden, beskytter, men
utgjør også et sosialt stengsel for kontakt med
Kabuls befolkning og pulserende liv.
I Wazir Akbar Khan Street 13 starter dagene stort sett alltid på samme måte for den norske
ambassadøren. Etter en økt på skimaskinen
tar hun med seg en tekopp, låser seg gjennom
jerndøren inn til kanselliet, eller kontoret, om
du vil.
– Det er mye jobb. Jeg har fartet mye på møter
i Kabul så langt. Jeg har også hatt mange sosiale
arrangementer hos meg, lunsjer og middager,
for å drøfte aktuelle saker.
– De to mest prominente møtene var med
president Ashraf Ghani, blant annet for å diskutere kvinners rettigheter.
Mari Skåres omgivelser i Kabul er høye betongmurer, kontrollposter og bevæpnet personell.
Ambassadens ansatte transporteres i pansrede
biler og har sikkerhetsfolk i høy beredskap.
Turer ut av Kabul krever omfattende
planlegging.
– Jeg dro til Herat i høst sammen med
UNICEF for å besøke skoler og møte jusstu-
denter. Det var en strålende tur. Det krevde en
måneds planlegging, men jeg regner med det
går raskere neste gang. Et stort apparat skal
med.
Hun er optimistisk når det gjelder hva den
norske ambassaden kan bidra med. Å være mer
enn en rik velgjører, faktisk spille en aktiv rolle
og få til konkrete resultater.
– Norge er en god partner og støttespiller for
Afghanistan. Med de ressursene og prioriteringene vi har, så kan vi gjøre en forskjell, ja. Uten
et slikt utgangspunkt, hva skal man da tenke?
Det er mitt livsperspektiv, at alle gjør en
forskjell. At hva du som enkeltperson sier og
gjør – eller ikke gjør, har betydning. Sitter du
i viktige posisjoner, er det desto viktigere hva
man sier og gjør.
Hun er optimistisk, tross mange utfordringer i
det krigsherjede landet.
– Overlevelsesevnen hos afghanere er påfallende, synes jeg. De ser alltid en mulighet, selv
om fattigdommen og arbeidsledigheten er
enorm. Ja, de er slitne av krig. Veien frem til fred
går gjennom dialog og forsoning. Men det er en
kompleks region og mange aktører, ikke minst
blant nabolandene.
– Hva synes afghanerne om at vestlige styrker
kom til landet og ble så lenge?
– Oppfatningene er ulike, men jeg opplever
at mange av mine kontakter, ikke minst kvin-
neaktivister, har ønsket at Nato skulle være
sterkere tilstede etter 2014, som en garantist for
sikkerheten.
– Samtidig er det selvsagt et mål at
den afghanske regjeringen selv skal takle
sikkerhetsutfordringene.
Norske myndigheter definerer fortsatt stabilisering som et viktig mål for tilstedeværelsen i
Afghanistan, å hindre at landet blir et arnested
for terrorisme. I tillegg, å bidra til bærekraftig
utvikling. Å styrke kvinners posisjon og rettigheter er en annen hovedprioritering.
– Vi skal bidra til at den afghanske regjeringen og internasjonale organisasjoner ser potensialet i at afghanske kvinner får ta del i alle deler
av samfunnslivet. Det er vår erfaring i Norge.
Men de må jo gjøre dette innenfor sine rammebetingelser og sin kulturelle kontekst.
Fra sin forrige periode i Afghanistan har Mari
Skåre en unik spisskompetanse på afghanske
kvinners situasjon. Hun var Natos aller første spesialrepresentant for kvinner, fred og
sikkerhet.
– Det tar lang tid å endre det institusjonelle
og kulturelle tankesettet. Men under president Ghani er det en holdningsendring helt fra toppen. Hans kone Rula er en offentlig figur som
jobber aktivt for kvinners rettigheter. Så presidentparet er viktige rollemodeller.
Bare 19 prosent av afghanske kvinner og jenter kan lese og skrive. Fortsatt er det mange som
bruker burkaen. Skåre dekker til håret i noen
sammenhenger.
– Sjalet tar jeg av i representasjonsmøter i
Kabul, men ute blant vanlige folk forventes
det at også jeg er tildekket, som en respekt for
kulturen. Sammen med presidenten dekker jeg
meg ikke til.
Hun mener en av Vestens største feil har vært å ikke ha god nok kunnskap om afghansk kultur, at det var en feil å gripe inn uten å forstå
konteksten man var i.
– Jeg fant selv ut at min egen kulturforståelse
var for dårlig i 2008. Så denne gangen brukte jeg
tiden fra utnevnelsen til å forberede meg godt.
– Fortsatt er det mye som er vanskelig å forstå.
Det er viktig å være ydmyk, nå kan jeg akkurat nok om Afghanistan til å vite at jeg vet ingenting.
– Men jeg har hjertet med meg. Og
solidaritet med befolkningen i Afghanistan.
– Hva gjør du om fem til ti år?
– Jeg har en drøm, den har vært hemmelig til
nå: å få stillingen som Sysselmann på Svalbard,
sier hun og ler.
– Å ha en jobb som er nesten på Nordpolen,
det hadde vært spennende. Norge er jo faktisk
også et veldig eksotisk land.
Mine milepæler: 10 år: Fornøyd og ubekymret. Liker skole, danser ballet og spiller kornett. 20 år: Etablerer et voksenliv som «ene-stående» mor og går i gang med jusstudiet.Full av pågangsmot! 30 år: Familieliv med mann Familieliv med mann og to døtre. Begynner i UD som juridisk rådgiver. 40 år: Liker godt jobben i UD med miljø og ressursforvaltning. Begynner å bli rastløs. Ønsker meg ut i verden. 50 år: Bor i Brussel og arbeider på Norges delegasjon til Nato. Faglig og personlig utvikling.
TOPPMØTE: Mari Skåre møter Afghanistans president Ashraf Ghani. Foto: privat.
