Det fine med tvungen sosialisering

Fra gutterommet hjemme var det like langt til Høybuktmoen leir som til Roma.

På rom 202 var vi samlet en snodig blanding av unge menn fra nesten hele landet med det til felles at etternavnene våre startet på T. Én hadde jobbet som pornoskuespiller i Danmark (påstod han), en annen levde av å stjele bilradioer og å loppe spilleautomater for penger.

Utstyr til det siste hadde han med seg, og jeg fikk selv se hvordan 10- og 20-kroner flommet ut av en automat han behandlet i Kirkenes. 

Sjøl hadde jeg vært HV-ungdom og fremsto nok som litt overivrig de første dagene, men fant kjapt ut at slikt ikke var kult.

Akkurat de tre månedene på rekruttskolen fra januar til april i Finnmark husker jeg ikke kun med ubetinget glede. Jeg liker fortsatt ikke synet av en tungt lastet pulk. Men å gå timevis på ski i ødemark, i kuldegrader jeg aldri hadde kjent før, og plutselig se lysene fra den russiske byen Nikkel, var faktisk litt magisk.

Det gikk overraskende fort å vekke en avdelingsfølelse i oss, selv om de fleste ikke var der av fri vilje. Vi likte den umbragrønne bereten og ikke minst den sorte og gule grensesnora som kom senere. For å stramme oss opp, hevdet en fenrik at grensejegere var nesten like rå som fallskjermjegere. 

En voldsom løgn selvsagt, men vi kunne liksom slå oss til ro med at vi tilhørte en jegeravdeling som ikke trengte unødvendig sikkerhetsutstyr som sykkelhjelm, svømmevest eller fallskjerm. Samekniven med GSV-ulven på slira er fortsatt en selvskreven del av HV-utstyret mitt.

Den eneste gangen jeg har benyttet meg av bestikkelser (tror jeg) var på rekruttskolen.

Under en kveldsinspeksjon hadde jeg ikke rukket å pusse kammeret på geværet godt nok. I desperasjon puttet jeg 100 russiske rubler inn i glidekassen, penger jeg hadde etter en organisert velferdstur til Murmansk. 

Da USK-korporalen stakk lillefingeren sin inn i våpenet for å grave frem skitt, ble han overrasket, men visket diskret «takk», og stappet seddelen kjapt i lomma før han gikk videre til nestemann. Han skulle til Murmansk helgen etter, men ante neppe at 100 rubler var verdt rundt 95 øre.

De påfølgende ni månedene på Grense Jakobselv ble en fin tid sammen med en liten gjeng 19- til 22-åringer som stort sett kom godt ut av det med hverandre. Én hadde allerede rukket å gifte seg, en annen hadde kjøpt egen sjark som 16-åring.

Ute på OP247 var livet fritt og tjenesten interessant. Etter hvert ble det min oppgave å sende et sammendrag av gårsdagens observasjoner ned til grensestasjonen innen klokken 0400 hver morgen. Der måtte et befal vekkes for å lese igjennom og godkjenne. 

Vi mistenkte at denne lesingen gikk vel kjapt av trøtte befal som raskt ville tilbake til sengen, men dette måtte verifiseres. 

En dag hadde vi observert en større russisk patrulje med to hunder. Ved en hvil hadde bikkjene hatt det ekstra hyggelig med hverandre. Da jeg knotet inn samlemeldingen på kodeapparatet i løpet av natttevakta, la jeg inn setningene: «mørk hund puler lys hund. Forventer ny kontingent patruljehunder innen utgangen av året». Jeg hørte ikke annet enn «mottatt» fra stasjonen. 

Flere uker senere fikk 247 besøk av sjefen for E-tjenesten og noen befal fra hans stab. Stasjonssjefen kom opp for å kaste glans over besøket.

Etter en kort brief i tårnet ble gjestene servert kaffe og vafler. I løpet av etegildet spurte plutselig en av stabsoffiserene «forresten, var det dere som sendte den rapporten om hundene som pulte?». Stasjonssjefen smilte stivt da jeg stolt kunne bekrefte at det var oss.

Sør-Varanger føltes utrolig eksotisk for meg som til da hadde sett lite av det lange landet vårt. Nesten som et parallelt Norge langt hjemmefra. Mørketid og eventyrlig nordlys, etterfulgt av fantastisk midnattssol. 

Dette var hovedårsaken til at jeg to år senere dro til Tromsø for å studere.

Jeg tror det var bra å bli tvunget sammen med bondesønner fra Vestlandet, småkriminelle fra Oslo og fiskere fra Nordland, uten mulighet til å dra hjem på perm hver helg. 

Og en skokk med trøndere, selvsagt. Alle steder hvor jeg har vært i uniform føler jeg det har vært en overvekt av trøndere. Jeg mistenker at kombinasjonen trønder og militærnekter ikke er spesielt vanlig. 

Noen av de fine folka jeg tilbrakte hele 1995 samme med ville nok ikke fått tjenestegjort i dag, blant annet på bakgrunn av sitt kriminelle rulleblad. Det tror jeg både Forsvaret og samfunnet taper på.

Jeg synes det er trist at så alt for få får muligheten til dette i 2025. Nå står faktisk flere tusen i kø. Unge som er skikket og som ønsker å avtjene verneplikten, men som det lille forsvaret vårt ikke har plass til.

Denne teksten var opprinnelig skrevet som et privat Facebook-innlegg. Forsvarets forum har fått tillatelse av forfatteren til å trykke det.

Mats Tangestuen er historiker og faglig leder ved Jødisk Museum i Oslo. Han er også veteran fra Libanon, Bosnia og Afghanistan, og han blir værende i Heimevernet til noen kaster ham ut.