Meninger
Folkerett, krig og etikk
Det å kritisere Hellestveit for ikke å diskutere loven slik den burde være, er urimelig. Det er nesten som å kritisere et eple for å ikke være en appelsin.
JURIST: Cecilie Hellestveit viser hvordan jurister tenker når de skal anvende folkeretten, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Både Cecilie Hellestveit og hennes kritikere har i det siste blitt møtt med kraftig storm. Cecilie Hellestveit har i sine bidrag til offentligheten forsøkt å forklare hva folkeretten sier om folkemord, og hva dette betyr for hvorvidt Israel begår folkemord i Gaza.
På den andre siden er det de som mener at Hellestveit burde si klart og tydelig at Israel begår folkemord i Gaza.
I et intervju med Morgenladet får Hellestveit spørsmål om hvordan hun «balanserer mellom faglig presisjon og moralsk ansvar.» Hellestveit svarer at hun vil «forklare og opplyse, ikke konkludere».
Slik jeg leser Hellestveit sine bidrag så er det nettopp å forklare og opplyse hun gjør: Hun viser at juridiske vurderinger er komplekse og vanskelige fordi lover, regler og sedvane sjelden gir presise svar på komplekse spørsmål. Hellestveit viser hvordan jurister tenker når de skal anvende folkeretten.
Når hun gjør dette får hun frem at folkeretten sine bestemmelser om folkemord tolkes forskjellig innenfor det juridiske rammeverket som er gitt, uten at hun selv konkluderer. Meg bekjent har Hellestveit ikke uttalt seg om hva hun mener om bestemmelsene i folkeretten, hun har ikke begitt seg ut på en tankerekke om hvordan loven burde være, men om folkeretten slik den er.
Blir folkeretten med i dragsuget?
Den norske offentligheten kan ha godt av en samtale om hvordan reglene for bruk av væpnet makt, og reglene i krig burde være, og ikke bare hvordan de faktisk er. Krig er grusomt, og folkeretten gir et tappert forsøk på å begrense lidelsene.
Hvorvidt folkeretten lykkes i dette kan diskuteres, men det er liten tvil om at krig ville vært verre uten folkeretten. Forståelsen og anvendelsen av folkeretten blir ytterligere komplisert av at politikk blandes inn i både tolkning og anvendelse, og dette kompliserer vår forståelse av hva slags nytte folkeretten faktisk har.
Spesielt i den verden vi befinner oss i akkurat nå, hvor hele den internasjonale samhandlingen som har vært vårt rammeverk i over 80 år plutselig er i ferd med å forvitre, og det er grunn til å bekymre seg over hvorvidt folkeretten, eller deler av den, går med i dragsuget.
En etisk refleksjon om krigføring er med andre ord på sin plass. Når er det moralsk legitimt å bruke væpnet makt for å tvinge frem et resultat? Hvis det er moralsk legitimt å bruke væpnet makt, er det allikevel noen begrensninger på denne maktbruken? Hvorfor, hvorfor ikke? Hvem har krav på beskyttelse i krig, og finnes det begrensinger på et slikt krav?
Hva er verdig beskyttelse, er det kun mennesker, eller kan det også være idéer som frihet og demokrati, og kanskje til og med kunnskap? Hva er det vi skal være lojale mot, og hvorfor? Dette er ikke nye spørsmål, men den etiske samtalen om disse spørsmålene har med tid blitt borte.
For å hjelpe oss på vei i samtalen om krig og etikk kan vi hente frem tenkere fra filosofi- og teologihistorien som har sagt noe om disse spørsmålene, i hver sin kontekst, og det lenge før folkeretten ble formulert i ord og sedvane.
Flere må på banen
Man kan si at lovreguleringen av krig begynte å ta form for alvor med etableringen av statssystemet i forbindelse med Westhapiafreden i 1648. Før denne tid var det stort sett filosofer og teologer, ikke jurister, som diskuterte krigføring, og de diskuterte den etiske legitimiteten.
En gammel idé om moralsk legitimitet for bruk av væpnet makt har vi fra Augustin (354-430) som mente at den rette intensjonen for bruk av væpnet makt alltid må være fred. Og fred blir ikke da forstått som fravær av væpnet makt, men som en form for harmoni og forståelse mellom mennesker.
Denne augustinske idéen har blitt borte etter hvert som krigføring har blitt lovregulert. Loven er viktig, folkeretten hjelper oss å begrense grusomheter i krig, men loven er ikke noe uforanderlig som er gitt av en gud, og den favner ikke om alle etiske anliggender om krig. Til tider må lover og regler revideres fordi vi innser at den ikke holder en høy nok etiske standard, og fordi konteksten er annerledes.
Å kritisere Hellestveit for å ikke diskutere loven slik den burde være er urimelig, det er nesten som å kritisere et eple for å ikke være en appelsin. Her må flere på banen, blant annet filosofer, og invitere til en samtale om krig og etikk.
Hellestveit sine bidrag vil være velkomne i en slik samtale. Sammen må vi løfte frem de mange viktige etiske perspektivene som tvinger seg frem i møte med både folkeretten og krigens grusomheter.
