Meninger
Milliarder uten muskler
Langtidsplanen lover et sterkt forsvar – men hvorfor føles det ikke sånn?
KUTTER I MUSKLER: Det er trening, øving, ammunisjon, reservedeler, oppfølging av folk og utvikling av lag og ledere som avgjør om en avdeling er klar. Det er ikke bonusaktiviteter, skriver Amanda Berg Schjelderup.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Vi leser det i overskriftene: Et historisk løft for Forsvaret. Langtidsplanen 2025–2036 (LTP) skal sikre trygghet for Norge i en ny tid. Våre politikere står samlet. Milliardene ruller. Tidenes satsning. Så hvorfor er det så mange i uniform som føler det stikk motsatte?
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har pekt på noe fundamentalt i sin grundige analyse i Stratagem: Langtidsplanen legger opp til en investeringsandel på nær femti prosent over tolv år.
Det er betydelig høyere enn det som har vært praksis i tre tiår, og det er langt over det empirisk riktige balansepunktet mellom drift og investering. Det Diesen frykter, og mange allerede merker, er at dette vil føre til en strukturell overinvestering og en operativ underleveranse.
Resultatet kan bli at Forsvaret får flere våpen og mer materiell, men uten tid, penger eller folk til å bruke det effektivt.
En varslet skjevhet
I sin artikkel i Stratagem peker Diesen på det han kaller et «overbestemt ligningssystem». Det er rett og slett ikke mulig å få alt til å henge sammen. Strukturen blir for stor, driften for liten, og risikoen for at store deler av planen må justeres underveis, er høy. Vi kan ende opp med å bruke dobbelt så mye penger på et forsvar som ikke nødvendigvis blir nevneverdig bedre enn det vi har i dag, nettopp fordi vi ikke klarer å drifte det.
Det er en varslet skjevhet. Når vi overinvesterer i struktur, må vi nødvendigvis spare inn på noe annet. Historisk vet vi hvor det kuttes: i det aktivitetsbaserte driftsbudsjettet. Det betyr kutt i trening, øving, ammunisjon og faglig utvikling.
Når det er her kuttet kommer, svekkes ikke bare effektiviteten, men hele den reelle forsvarsevnen. Dette bekreftes av Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefens fagmilitære råd. Det betyr mindre tid til å bygge lag og lede folk. Det betyr mindre rom for å følge opp de som allerede løser oppdrag i dag.
Og det betyr – enda en gang – at personellperspektivet havner i skyggen av materiellet.
Vi kan ikke plastre videre
Gardesjef Henrik Hove spør i Forsvarets forum om vi egentlig har forpliktet oss, slik Russland åpenbart har gjort. Han peker på det paradoksale: At vi har en plan, men ikke rom til å gjennomføre den. At vi fremdeles tviholder på byråkratiske prosesser som forsinker fremdriften. Og at stramme driftsbudsjetter og pålagte effektiviseringstiltak tærer på evnen til å faktisk realisere det vi har vedtatt.
Selv med krig i Europa skal alt utredes, vurderes og analyseres, gjerne flere ganger. Beslutninger fattes sent, og noen ganger ikke i det hele tatt. Hove etterlyser kortere beslutningssløyfer og økt handlekraft.
At forsvarssjefen må få flere fullmakter, og at tempoet må opp. Vi kan ikke plastre videre på et forsvar som er under press. Skal langtidsplanen lykkes, må den realiseres nå, ikke om ti år.
Forsvarets forskningsinstitutt la nylig frem en rapport som viser at LTP allerede er underfinansiert med 78 milliarder kroner. Tallet er sannsynligvis konservativt. Dette er ikke bare en utfordring i møte med leverandørkøer og prisvekst, det er et spørsmål om vilje og evne til å ta raske grep.
Samtidig ser vi i praksis at driften Diesen varsler om allerede kuttes på kritiske områder. HR-funksjoner er marginalisert til det knapt forsvarlige. Øvingsaktivitet og vedlikehold reduseres. Støtte til soldater og avdelinger svekkes. Stadige kutt, omstillinger og effektiviseringer.
Det er dette som merkes – ikke milliardene som kommer i 2030. Ikke de våpensystemene som kanskje kommer i 2036. Og mens ambisjonene vokser, opplever mange at evnen til å følge opp folkene som faktisk skal gjøre jobben, svekkes.
Skaper frustrasjon
Vi står i et alvorlig sikkerhetspolitisk landskap. Det er bred enighet om at Forsvaret må styrkes. Hvis vi virkelig mener alvor med det, må vi også tørre å stille de ubehagelige spørsmålene:
Kan vi bygge et sterkt forsvar uten å styrke evnen til å drifte det vi allerede har?
Kan vi bemanne opp og samtidig effektivisere oss ut av det meste?
Kan vi bruke nesten halve budsjettet på investeringer og samtidig ha penger til å trene, øve og stå i beredskap?
På bakken – i bataljoner, regimenter, på fartøy og i avdelinger – er det nettopp dette som skaper frustrasjon. Der Forsvaret i media omtales som styrket, oppleves det i praksis som underernært. Der det snakkes om opprustning, kjenner man på nedprioritering, stadige kutt og innstramminger.
Vi skal ikke bagatellisere den politiske viljen som nå vises. Det er et vendepunkt. Med om LTP 25–36 virkelig skal gi oss mer forsvarsevne, og ikke bare mer forsvarsstruktur, må vi tørre å gjøre én ting først: Få det vi har til å virke.
Det er trening, øving, ammunisjon, reservedeler, oppfølging av folk og utvikling av lag og ledere som avgjør om en avdeling er klar. Dette er ikke bonusaktiviteter. Det er kjernevirksomhet. Når det er her kuttene kommer, så kutter vi ikke i fett. Vi kutter i muskelmasse.
For akkurat nå er det mange som spør: Hvis dette er en styrking, hvorfor føles det som det motsatte? Er satsingen på Forsvaret kun milliarder uten muskler?
