Meninger
Tafatte tiltak for å møte personellbehovene i Forsvaret
En tiårsplan der man henviser til mangel på klasserom og lærekrefter viser tydelig at her er det ingen hast.
DELTAKELSE: Verneplikten kommer tidlig i folks levealder og gir dermed en unik mulighet for rekruttering. Og målet må være 100 prosent deltakelse, skriver kronikkforfatteren.
Foto: Joel Nziza, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Vi må vel tro på forsvarssjefen når han i sitt fagmilitære råd 2023 fastslår at:
«Tilstrekkelig tilgang på personell vil selv med de foreslåtte personelltiltakene innebære en risiko for Forsvarets evne til å realisere planen.»
På begynnelsen av 2000-tallet ble forsvarssjefen pålagt å kvitte seg med over 5000 årsverk. Det var «hurtigsvarpremie» for å innlevere avskjedssøknad.
Forsvaret har siden år 2000 brukt i alle fall 5,5 milliarder kroner på sluttpakker og førtidspensjon. Nå har man personell- og kompetansemangel. Langtidsplanen svarer slik på utfordringene:
«Regjeringen vil legge til rette for et stort personell- og kompetanseløft. Forsvarssektoren skal styrkes med om lag 4600 ansatte, 4600 vernepliktige og 13.700 reservister frem mot 2036.»
Vage formuleringer
Man kan diskutere om en økning med én vernepliktig per fast ansatt, fordelt over en tiårsperiode, representerer «et stort personelløft». Og når styrkingen skal fordeles over så lang tid, så vet alle at det vil skje omfattende endringer i forutsetningene underveis.
Formuleringene «legge til rette, om lag, frem mot 2036» tyder på at dette ikke er særlig forpliktende verken på antall eller tid.
Langtidsplanen slår fast at det er langt mer krevende å bygge opp enn å legge ned. Derfor er det også vanskelig å snu om fra nedbemanning til oppbemanning.
Nå skal man ikke bare gjenoppbygge, men også øke ambisjonsnivået. Det går ikke å slå av/på bryteren for ressurser i forsvarssektoren i henhold til vekslende politisk ønsketenkning. I perioder blir det overproduksjon for å ta høyde for svingninger og for å opprettholde en reserve. Krigen i Ukraina viser hvor kritisk det er å ha tilstrekkelig reservepersonell.
Jeg tillater meg å komme med noen mer konkrete forslag til styrking av bemanning og kompetanse.
Faste tilsatte
«Samtidig som sektoren trenger å utdanne flere militære profesjonsutøvere er det knapphet på lærekrefter, og manglende kapasitet i klasserom og kaserner,» står det i langtidsplanen.
Å skylde på kapasitet i klasserom og kaserner virker direkte tafatt. Det står firmaer i kø for å leie ut brakker og containere til slik bruk. Klasserom og midlertidige leirfasiliteter tar bare uker å bygge opp.
Lærekrefter kan tas midlertidig fra «reserven» der tidligere ansatte i pensjon kan utgjøre en forskjell. De som er pensjonert på særaldersgrense har ennå minst ti år igjen i arbeidsfør alder. Vi er i alle fall etterspurt i det sivile.
Dette krever imidlertid at myndighetene legger til rette slik at ikke pensjonen avkortes og at man får dekket sine utgifter. Statens bidrag må bli noe mer enn å anke rettssaker om pensjonsrettigheter.
Økt utnyttelse av «reserven»/eksterne bør også kunne løse behov innenfor prosjektgjennomføring og nyanskaffelser. Fagmilitært råd 2023 slår fast at: «evnen til å videreutvikle Forsvaret og innfase nye viktige kapabiliteter kan bli redusert.»
Ekstern konsulentbistand vil avhjelpe kompetansemangel, i alle fall i en overgangsperiode. Av egen erfaring vet jeg at regjeringen i stedet har innført ansettelsesstopp for sivile konsulenter de siste årene.
Vernepliktige og «reserven»
Langtidsplanen slår fast at: «Regjeringen vil at befolkningen skal få økt kunnskap om verneplikten og tjeneste i Forsvaret. Det er spesielt viktig at ungdom får en større innsikt i hva verneplikten innebærer, med plikter og rettigheter, og mulighetene for videre karriere i Forsvaret.»
Forsvarskommisjonen slår fast at: «Av befolkningen som vokser opp i dag, er det i hvert årskull om lag 85 prosent (rundt 50.000 ungdommer) som aldri får noen tilknytning til Forsvaret.»
De vernepliktige er den viktigste ressursen både for å bygge opp en troverdig reserve og for å øke forståelsen for et militært forsvar. Verneplikten kommer tidlig i folks levealder og gir dermed en unik mulighet for rekruttering. Og målet må være 100 prosent deltakelse.
Men i regjeringens «store personell- og kompetanseløft» legges det kun opp til å benytte cirka 25 prosent av et tilgjengelig ungdomskull - om ti år. Fortsatt virker det som om det norske forsvarskonseptet forutsetter at USA og andre Nato-land skal stille opp på tross av at vi selv ikke evner å utnytte våre egne personellressurser.
Verneplikten bør differensieres slik at de som Forsvaret ikke trenger direkte i oppsetningene gjennomfører en kort grunnutdanning for så å overføres til reserven og følges opp med jevnlig opptrening. Øvrige overføres til Sivilforsvar og andre oppgaver i totalforsvaret. Slik får hele befolkningen innsikt i forsvar og beredskapsarbeid og vil kunne bidra.
Norge har et stort territorium som skal forsvares med en liten befolkning. Dette krever et troverdig «reservistsystem» slik at militær og sivil beredskap evner å skalere opp ved behov. Forsvaret må igjen bruke mer ressurser på grunnleggende utdanning og videreutvikling av «reserven». Altså en tilnærmet retur til kaldkrigstiden da Norge hadde en betydelig mobiliseringsreserve, som dog var kraftig underfinansiert.
Kunsten å skyve problemene foran seg
Forsvaret kvittet seg med over 5400 årsverk i perioden 2000-2005 da den eneste trusselen var Riksrevisjonen som overvåket at fastsatte «effektiviseringsmål» ble oppnådd. Nå har man en reell militær trussel å forholde seg til, men da skal det altså ta minst ti år å øke med 4600.
Med så lange tidsperspektiver har både forsvarssektoren og politikerne gitt seg selv anledning til å skyve problemene foran seg og håpe at «det går over». En tiårsplan der man henviser til mangel på klasserom og lærekrefter viser tydelig at her er det ingen hast.
Analyser ved Forsvarets forskningsinstitutt viser at bare det å opprettholde størrelsen på offiserskorpset frem mot 2040 vil kreve omtrent en dobling av antall offiserer som utdannes i en periode. For å dekke veksten i langtidsplanen kreves en ytterligere økning.
Forsvarssjefens fagmilitære råd 2023 fastslår at høy aldersavgang sannsynligvis vil føre til at Forsvarets personellbeholdning synker frem mot 2028, selv om man gjør tiltak.
Tiden er forbi der man kan basere det nasjonale forsvarskonseptet på at USA/Nato skal stille opp, mens vi selv bare stiller med en fjerdedel av ungdomskullene.
Vi får ønske lykke til med utfordringene og håpe at «worst case» scenarioene ikke slår inn (før om tidligst ti år). Det virker ikke som verken politisk eller militær ledelse har det travelt.
