Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Etter 2. verdenskrig sto valget i sikkerhetspolitikken mellom fortsatt nøytralitet eller alliansepolitikk. Valget ble allianse og medlemskap i Nato i 1949.
Annonse
Forsvarspolitikken ble påvirket av erfaringene fra krigen og forsvaret ble på 1950- og 60-tallet utviklet til et eksistensforsvar, en mobiliseringshær med 160.000 befal og soldater og utrustet med en kombinasjon av egeninnsats og våpenhjelp fra allierte.
Allerede fra slutten av 1960-årene var det klart at forsvaret var større enn bevilgningsviljen. Særlig var det merkbart at moderne materiell kostet stadig mer og at våpenhjelpen ble borte.
Både en forsvarskommisjon i 1974 og en i 1990 hadde som hovedambisjon å skape balanse mellom bevilgninger, struktur og drift. I 1990 var forslaget å halvere hæren for å oppnå slik balanse.
Forlot eksistensforsvaret
I 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning. Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk ble sterkt berørt. I sikkerhetspolitikken sto en fast på alliansepolitikk i Nato og med USA som hovedalliert.
Nato endret imidlertid strategi og fjernet seg fra forsvar av medlemmenes territorium over til militær støtte for bevaring av internasjonal fred. I forsvarspolitikken forlot vi eksistensforsvar som strategi. Dette fikk store konsekvenser for landforsvaret.
I 2003 ble mobiliseringshæren avviklet. Hæren forøvrig ble organisert for å bidra i såkalte «Out of Area Operations». Spesialstyrkene fikk høy prioritet.
Resten av Hæren ble redusert til en profesjonell «Telemark bataljon» for internasjonale operasjoner, en brigade for utdanning og trening, HMK Garde og en grensevakt avdeling i Øst-Finnmark. Verneplikten ble beholdt, men årlig innkalling var bare brøkdeler av vernepliktsmassen.
Operative utfordringer
Den vestlige verdens sikkerhets-og forsvarspolitiske verdensbilde ble snudd på hodet da Russland i 2022 gikk til fullskala invasjon av Ukraina. Den viktigste sikkerhetspolitiske endringen i vårt nærområde er vel at hele den skandinaviske halvøy nå er i Nato.
Forsvarspolitisk har de tre landene på halvøya valgt forskjellige strategier:
Finland har vedlikeholdt et eksistensforsvar hvor hele vernekraften er tatt ut. Det er landforsvaret som har første prioritet med en mobiliseringshær som teller rundt 280.000 mann.
Sverige, som Norge, innrettet tidligere sitt forsvar mot internasjonale operasjoner. De har nå gjeninnført verneplikt og organiserer seg for forsvar av territoriet. Hæren har omtrent 14.000 mann og er organisert med fire brigader. Bare deler av vernepliktspotensialet utnyttes.
Norge har endret oppmerksomhet mot forsvar av territoriet, men hæren har rundt 8000 soldater og bare én brigade. Landforsvaret skal øke til tre brigader fram til 2036. Det er ikke planlagt å utnytte mer enn deler av vernepliktsmassen.
Lang grense
For landforsvaret fremstår den skandinaviske halvøy nå som ett operasjonsområde. Området har to operative utfordringer. For det første, allierte hærforsterkninger må komme luft- eller sjøveien. For det andre, Finland har Natos lengste grense mot Russland.
Faktisk er denne grensen vel så lang som fronten i dagens krig i Ukraina. I krigen der er Ukrainas 40 millioners befolkning, med en hær på over 700.000 mann, på randen av sin utholdenhet i forsvaret mot det russiske angrepet.
Finland, med sin befolkning på rundt fem millioner, har, selv om de har den største hær i Skandinavia, valgt å konsentrere sine styrker i sør og sørøst, som en samlet beskyttelse av hovedstaden.
I nord er der en lett jegerbrigade, men i praksis er det et 800 kilometer militært tomrom mellom Rovaniemi og den norske grensen.
Nato må i dette området skaffe betydelige forsterkninger av landstridskrefter, både til avskrekking og forsvar. Det har vært antydet i finske medier at en permanent alliert base burde vurderes.
Avvis EU-forsvar
De siste sikkerhetspolitiske utspill fra USA gjør bred amerikansk militær innsats i Europa mindre sannsynlig. Enda mindre sannsynlig er det at USA skal fylle et landoperativt tomrom på den skandinaviske halvøy. Det er nå nødvendig å være realistisk og se etter løsninger i Europa.
Vi bør straks avvise et EU-forsvar. Det vil kaste bort enorme investeringer i kunnskap og infrastruktur og sende forsvarspolitikk og forsvarsutvikling tilbake til startstreken. Dessuten ville et EU-forsvar være uten både Storbritannia og Norge.
MOBILITET: Et fransk helikopter på øvelse i Norge i 2024. Vi bør avvise et EU-forsvar, skriver innleggsforfatteren.Foto: Thibault Camus, AP, NTB
Nato i Europa, uten USA, har først og fremst en landmilitær utfordring. Luft- og sjøstridskrefter har en mobilitet som kan gjøre dem tilgjengelige i europeisk luftrom og farvann innenfor rimeligere tidsfrister.
Mangel på landstridskrefter forsterkes også av at de fleste allierte land i vår verdensdel har redusert sine landstridskrefter kraftig etter Den kalde krigen.
Liten operativ verdi
Det kreves et samlet løft for å erstatte en redusert amerikansk innsats. I en storkonflikt i Europa vil de nasjonale forsvarsbehov selvsagt ha prioritet. Dette gir mindre rom for å skille ut felles, mobile reserver. Både avskrekking og innledende forsvar av den lange grensen i Skandinavia må derfor, i hvert fall i første fase, ivaretas av oss selv.
Hva er status i denne situasjonen? Det ligger til Finlands historie og militær erfaring å rette sitt eksistensforsvar i syd-øst mot grensen til Russland. Hverken Norge eller Sverige virker å være særlig opptatt av det militære tomrom nord i Finnland. I media har begge lagt mest vekt på å være mottaksområder for forsterkninger, mer enn aktive i forsvaret av den lange grensen mot Russland.
Et annet tegn på dette er at Norge fastholder sitt forbud mot alliert virksomhet øst for 24. lengdegrad (cirka øst for Hammerfest). Det er en underlig holdning til landet som nå utgjør Finlands nordflanke. Uten amerikanske forsterkninger forsvinner også mye av fornuften bak bare å være et mottaksområde.
Ser vi på landforsvaret til Norge og Sverige som del av et fellesforsvar av den Norsk-Finske grensen, er begge minimumsforsvar med liten operativ verdi.
Regionalt hovedkvarter
Finland, med en befolkning på fem millioner, mobiliserer et landforsvar med 280.000 mann. Et slikt forsvar er likevel ikke stort nok til avskrekking eller forsvar av en landfront på over 1000 kilometer.
Den skandinaviske halvøy har en befolkning på rundt 20 millioner. Både Norge og Sverige har er potensial som ikke et utnyttet. Begge land bør ta inn over seg felles ansvar med Finland for avskrekking og innledende forsvar av grensen mot Russland.
I Norge mente forsvarskommisjonen av 1990 at en halvering av hæren til rundt 100.000 befal og soldater ville være mulig både å finansiere, modernisere og drifte. Dette burde være en minimumsambisjon i en revidert langtidsplan.
Sverige, med en dobbelt så stor befolkning, burde kunne mobilisere 200.000. Sammen med Finland burde dette gi et landforsvar som både kan avskrekke og åpne et innledende forsvar. Dette forsvaret må kunne holde ut til allierte forsterkninger fra Europa kan slutte seg til.
Operasjoner i vårt område er i dag ledet av et regionalt Nato-hovedkvarter i USA. Uten amerikanske forsterkninger til landstriden er dette ikke hensiktsmessig.
Operasjoner på den skandinaviske halvøy må ha et regionalt hovedkvarter i eget område.
Vi som bor på den skandinaviske halvøy er nå sammen i Nato. Vi har også den lengste grensen mot et aggressivt Russland. Det er vårt ansvar nå!
