Kronikk
USA har ikke sikret Europa for å være snill
I disse dager har forholdet mellom USA og Europa fått et ordentlig sjokk.
NATO: President Donald Trump taler under et Nato-toppmøtet på The Grove, i Watford, England.
Foto: Evan Vucci, AP, NTB
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den rådende stemningen i det offentlige ordskiftet og blant europeiske politikere virker å være tuftet på en forståelse av USAs rolle i europeisk sikkerhet som en slags gavepakke til Europa.
USA har ikke vært en enorm bidragsyter til europeisk sikkerhet for å være snill med Europa. Europa har heller ikke rundlurt amerikanerne til å stå for størsteparten av Nato i over 75 år.
Det har USA gjort primært fordi det har vært, og fremdeles er, i amerikanernes interesse. Ingen andre stater er mektige nok til å tvinge, ei heller evner å lure, amerikanerne til å gjøre noe de ikke selv vil. USA har aldri gitt noe uten å få noe tilbake.
Artikkel fem
Måten europeiske politikere nå i all hast kommer sammen for å finne måter å imøtekomme Trump på, bygger opp under en forestilling om at Europa har vært gratispassasjerer i Nato. Europa har aldri vært gratispassasjerer i Nato.
Det norske forsvaret har som kjent mangler, men er fullt operativt og løser sine oppdrag hver dag, for oss, og for Nato. Et eksempel er Norges etterretningskapasiteter mot Russland, og spesielt Nordflåten. Dette er et av flere veldig viktig bidrag til Nato, og USA.
Det er verdt å huske på at den eneste gangen Natos artikkel fem er blitt utløst er da USA ble angrepet av al-Qaida 11. september 2001. Mange europeiske land, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Nederland, Polen, og Norge, ble med til Afghanistan for å beskytte amerikanerne. Afghanistanutvalget fra 2016 konkluderte med at Norge oppnådde sitt første og viktigste mål i Afghanistan, nemlig å være en god alliert for USA. Det gjorde også Europa. Og det har Europa tatt kostnadene av, økonomisk, og ikke minst i tap av soldater.
At det er en skjev byrdefordeling i Nato, er heller ikke unaturlig. USA er verdens største økonomi, med verdens største militærmakt. Derfor er det naturlig at USA er den største bidragsyteren til Nato, men også i de aller fleste andre sammenhenger fordi de er størst i verden.
Med dette har USA opparbeidet sitt fremste fortrinn, nemlig det store antallet med venner og allierte. Dette fortrinnet har, og vil fortsette å være, nyttig i USAs rivalisering med Kina. Slik Trump behandler Europa nå dytter han ikke bare bort europeiske allierte, men også allierte i Asia, som Japan, Sør-Korea og Australia. Diskusjonene om europeisk strategisk autonomi, og en europeisk kjernevåpenparaply, vil få vann på mølla.
Felles interesse
I mange tilfeller har Europa og USA hatt sammenfallende interesser. Under den kalde krigen var det å bekjempe Sovjetunionen og kommunismen. Deretter var det bekjempelse av internasjonal terrorisme. Nå er det beskyttelse av den regelbaserte verdensordenen mot revisjonistiske, autoritære stater som Russland og Kina.
Jeg mener at det fortsatt er i vår felles interesse å beskytte den regelbaserte verdensordenen. Men Trump har gitt tydelig beskjed om at det ikke er tilfellet under hans administrasjon. Et eksempel på dette er de nylige avstemningene i FNs sikkerhetsråd og generalforsamling, hvor USA har stemt sammen med Russland.
Europa har ikke brukt nok ressurser på eget forsvar i lang tid. Det er det ingen som bestrider. Men, det er ikke det samme som at Europa har vært gratispassasjer i Nato. USA har ikke sikret Europa for å være snill med Europa. Dette har USA gjort først og fremst fordi det har vært i amerikanernes interesse.
