Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I Det ovale kontor dolket president Donald Trump president Volodymyr Zelenskyj i ryggen. Det var rett og slett så jeg ikke kunne tro det jeg så og hørte. Dette showet fra Trump er reality-TV på sitt verste. For det skremmer vettet av oss helt alminnelige TV-tittere.
Annonse
Blant republikanerne i USA ble ydmykelsen hyllet, for «nå er det Amerika først» som gjelder! Amen, sa forsvarsminister Pete Hegseth. Her hjemme er ekspertenes tale klar: – Ukrainas eneste håp nå er Europa.
Dramaet som utspilte seg for hele verdenspressen gikk i reprise for mitt indre blikk hele natten.
Jeg griper mitt våpen
Ved frokostbordet dagen derpå, måtte jeg ta innover meg at det som skjedde ikke var en drøm. Vi er inne i det fjerde året med Russlands fullskala invasjon av Ukraina og de står fortsatt på bønnelisten min.
Men nå må jeg gjøre noe mer. Som ektemann, far, bestefar og prest, griper jeg derfor mitt «våpen» og skriver dette innlegget.
Både i det sjelesørgeriske rom og i den helt alminnelige hverdagen møter jeg engstelige mennesker. Folk er rett og slett redde for krig. Jeg ser framtidstroen forsvinne i øynene til nyetablerte småbarnsfamilier.
De drømmene som for bare kort tid siden ga energi og glede i hverdagen, utfordres av den virkeligheten som blir kringkastet inn i våre hjem hver eneste dag. I en ny undersøkelse viser det seg at 35,1 prosent av nordmenn er redde for krig.
Nå ser jeg den krigsmaskinen som tilintetgjør drømmer, familier og liv. I skrivende øyeblikk befinner krigsmaskinen seg i Ukraina, i vårt Europa. Nå må våre beslutningstakere våkne og gjøre flere ting samtidig: ruste opp Forsvaret og støtte Ukraina så det holder.
Omringet på kirkekaffen
En av kirkens medlemmer tok tak i meg og sa: «Du er jo prest, Cato, en fredens mann, du kan ikke tale for opprustning.»
– Jo, det kan jeg, var mitt svar.
Kirkekaffen ble ikke helt den samme etter det. Mitt ja til spørsmålet om en prest kan forsvare familie og land med våpen, utløser et dypt etisk og teologisk dilemma.
For som kristne utfordres vi av forholdet mellom et prinsipp om ikkevold og nestekjærlighet, og plikten til å beskytte uskyldige mot overgrep. Under den nevnte kirkekaffen var jeg «omringet» av gode kristne med en pasifistisk grunnholdning.
En radikal kristen pasifistisk posisjon tar utgangspunkt i Jesu lære, spesielt i Bergprekenen der han sier: «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere» (Matt 5,44).
Da Jesus ble arrestert i Getsemane, grep Peter til sitt sverd og hogg av offiserens øre. Jesus grep da inn og sa: «Stikk sverdet ditt på plass igjen! For alle som griper til sverd, skal falle for sverd» (Matt 26,52).
Da jeg skulle avtjene min verneplikt, ble jeg av kristne venner oppfordret til å søke siviltjeneste.
– Vi kristne er jo pasifister. Du må følge Jesu eksempel, og da kan du ikke under noen omstendighet gripe til våpen og drepe, var den gjennomgående argumentasjonen.
Jeg har aldri tenkt slik, og det finnes andre måter å argumentere på.
Rettferdig krig
Teorien om rettferdig krig argumenterer for at vold kan være moralsk forsvarlig under visse betingelser. Men enkeltindivider kan ikke i sin indignasjon over uretten banke opp den andre.
Vold må kun utøves av en lovlig myndighet, det vil si en stat. Den vold som utøves må utløses fordi den kan forhindre at ondskapen rammer uskyldige mennesker.
Derfor, når alt annet er prøvd, både mekling på rektors kontor og internasjonalt diplomati, er en forsvarskrig rettferdig. Men selv om muligheten til å utslette fienden med ett eneste smell er til stede, må ikke en forsvarskrig påføre fienden større skade enn nødvendig.
Ifølge teorien om rettferdig krig har vi altså rett til å beskytte oss når nasjonen vår er truet. Når vi har ladet våre kanoner med ammunisjon, er det i tråd med det moralske ansvaret vi har for å sikre fred og rettferdighet for våre barn og deres fremtid. I et etisk perspektiv har vi en plikt til å beskytte de svake og uskyldige i samfunnet.
Akkurat nå må jeg bruke min penn og mine ord i håp om å nå fram til våre beslutningstakere, som jeg har vært med på å velge. Jeg håper de ser at vi er truet.
Historien gjentar seg
Den 9. april 1940 seilte den tyske krysseren Blücher inn Oslofjorden, lastet med soldater og våpen for å sikre en rask norsk kapitulasjon. På Oscarsborg festning sto oberst Birger Eriksen. Han nølte ikke. Uten en formell ordre fra regjeringen, men med krystallklar situasjonsforståelse, ga han ordren: «Ild!»
To granater fra 1800-tallskanonene Moses og Aron traff Blücher, som senere sank. Hans handlekraft kjøpte Norge uvurderlig tid. Kongefamilien og regjeringen rakk å flykte, og den norske motstanden kunne organiseres. Nå er «Blücher» igjen på vei inn, bare litt lenger nede i «fjorden». Den russiske invasjonsstyrken begynte med Krym, for deretter å marsjere inn i Donbas og brutalt angripe Kyiv.
BLÜCHER: Blücher ble senket ved Drøbak under andre verdenskrig.Foto: Arkiv, NTB
President Vladimir Vladimirovitsj Putin nøler ikke. Men det gjør våre folkevalgte. Vi vet at naivitet aldri har sikret fred – det har historien vist oss. Europas famling på 1930-tallet ga Hitler tid til å bygge opp sin krigsmaskin. Den 7. mars 1936 remilitariserte Tyskland Rhinland, et brudd på Versailles-traktaten.
Stormaktene håpet at Hitler ville stoppe der, men det gjorde han ikke. Hans politikk førte videre til annekteringen av Østerrike i 1938 og senere til invasjonen av Tsjekkoslovakia og Polen. Til slutt utløste dette andre verdenskrig.
Våre folkevalgte må våkne
Nå må våre folkevalgte våkne! Det holder ikke å besøke Fredrik Solvang og delta i debatter. Jeg lar meg ikke imponere av politikerens «Goddag mann økseskaft»-svar.
Har vi lært noe av historien? Jeg er ikke så sikker, når vi ser den unnvikelsen våre beslutningstakere er rammet av. De løper fra komitémøte til komitémøte. Der diskuterer de prosentmål og langtidsplaner.
Bak lukkede dører veies økonomiske kalkyler opp mot sikkerhetspolitiske realiteter. Vår egen statsminister forsøker å spare noen prosent ved å advare mot å bli for manisk opptatt av prosentmål.
Han kunne like godt sagt at han ikke ønsker å bruke det som må til for å stoppe galskapen som skjer litt lenger ute i «fjorden». For der ilden brenner og blodet flyter, trygler Ukraina i sin desperasjon om luftvern, langtrekkende raketter, kampfly og droner.
Selv om noe kommer, er det for lite og det kommer for sent. Mens våre folkevalgte diskuterer hvor mange kroner og øre vi skal støtte dem med, blør Ukraina fryktelig under en fornyet russisk offensiv. I all famlingen dør unge menn på slagmarken. Hver dag kjemper Ukraina vår kamp. Hvis de taper, vil ikke Russland stoppe der.
Europa må steppe opp – Norge også
Med Donald Trump i Det hvite hus er alt i verden snudd opp ned. Helt hva som vil skje vet vi ikke. Men at USA er i ferd med å trekke seg mer tilbake vet vi. Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet, noe vi burde ha gjort for lenge siden. Vi har penger nok til å øke forsvarsbudsjettet til både 3 prosent, 4 prosent og 5 prosent av BNP.
Ja, vi har penger nok til å øke budsjettet med så mye vi trenger for å stoppe den krigsmaskinen som er på vei inn «fjorden». Vi har råd til å både støtte Ukraina massivt og styrke vårt eget forsvar.
Likevel er realitetene at vi mangler utstyr til Forsvarets lager, ammunisjon til våre kanoner, midler til nødvendig trening, rekrutteringsmidler og konkurransedyktig lønn til våre meget kompetente forsvarsansatte. Forsvaret lekker kompetanse som en «sil».
Siste nytt er at Forsvaret skal øve mindre i 2025. For «Forsvarssjefen, general Eirik Kristoffersen, vil i år prioritere forsyningsberedskap foran øvelser og trening».
FORSVARSSJEF: Forsvarssjef Eirik Kristoffersen under utlevering av nye uniformer på Høybuktmoen i januar.Foto: Henrik Sataøen, Forsvarets forum
Er det noen som vet hvor viktig det er å trene, så er det forsvarssjefen. Han har kamperfaring og vært leder for vår skarpeste avdeling, Forsvarets spesialkommando (FSK). Fra mitt ståsted kan jeg ikke forstå annet enn at han nå har blitt tvunget til å svelge en diger kamel.
Når det ikke øves, forfaller vårt forsvar. Det er ikke annerledes enn når vi etter et langt opphold fra helsestudioet ser kalkunhenget og magefettet øke og kjenner styrken forsvinne. Når det ikke trenes, forfaller vi.
Utstyret er der, men det hjelper altså ikke. Om ikke så lenge vil ikke Forsvaret være i form og utrustet for en middelmådig «harejakt» en gang. Hvordan er det mulig å styre inn i denne situasjonen?
Penger har vi
Norge har et oljefond på 20.000 milliarder kroner. Hva er poenget med å spare til fremtidige generasjoner hvis vi ikke sikrer deres frihet nå? Sverige har økt sitt forsvarsbudsjett betydelig på få år. Finland har mobilisert en massiv forsvarsstyrke. Danmark fant penger «over natten».
Den danske statsministeren tar til orde for at 3,5 prosent av det danske BNP nå må brukes til å styrke deres forsvar. Det er derfor ganske utrolig at vår statsminister prøver å snakke seg bort ved å hente opp uttrykket «et manisk prosentmål».
Kjære Jonas Gahr Støre, vi må gjøre som Danmark – ikke til neste år, men nå! Det holder ikke å snakke bort alvoret med at det viktigste er hva vi bruker pengene på! Hverken Danmark, Sverige eller Norge vil rote bort pengene i en tid som denne. Det vet du. Nå må pengene bevilges, samtidig som Norge stepper opp for Ukraina.
Argumentet med at «et bredt flertall på Stortinget er enige om det flerårige Nansen-programmet på 75 milliarder kroner for Ukraina», holder ikke lenger. De trenger mer.
Oberst Eriksen forsto alvoret. Han handlet. Nå trenger vi politikere som forstår at tiden renner ut, og at Europas sikkerhet avhenger av hva vi gjør nå.
