Droner endrer slagmarken, men ikke krigens utfall

I det stadig skiftende landskapet av moderne krigføring har luftmakt blitt et sentralt element i militær strategi. Men fraværet av luftoverlegenhet i Ukraina viser hva som skjer når man ikke kan kontrollere luftrommet. Luftmakt handler ikke bare om å støtte bakkestyrker, det er et strategisk virkemiddel for å hindre, begrense og avslutte konflikt. 

I en tid der truslene er mer komplekse og grensene mellom domener viskes ut, må vi ikke la oss forføre av det som virker billig og enkelt. Vi trenger kapasitetene som faktisk avskrekker krig, og hvis påkrevet, avgjøre den til vår fordel.

Moderne militæroperasjoner krever sømløs koordinering mellom luft-, land- og sjøstyrker, hvor luftmakt gir nærstøtte til bakkestyrker, undertrykker fiendens luftforsvar og håndhever flyforbudssoner. 

Integreringen av cyber- og romkapasiteter med luftmakt blir stadig viktigere. Denne kronikken utforsker luftmaktens rolle i moderne militær strategi, lærdommer fra dronekrigen i Ukraina og de strategiske implikasjonene for Norge og Nato.

Demokratisert luftmakt

Luftmakt har alltid vært preget av moderne teknologi og store kostnader. Dronekrigen i Ukraina har demokratisert luftmakt, hvor mindre ressurssterke aktører nå har nye muligheter til å bygge luftmakt for en akseptabel kostnad med tilgjengelig teknologi.

I flere tiår var interessen for væpnede droner primært rettet mot modeller med middels høyde og lang utholdenhet (MALE). Mer nylig har militær oppmerksomhet skiftet mot mindre, rimelige droner i den lavere enden av teknologispekteret. 

Disse systemene produseres i stort omfang som forbruksvåpen og anvendes til et økende utvalg av oppdrag, inkludert etterretning, overvåking, rekognosering, elektronisk krigføring (EW) og målutpeking (targeting).

På det taktiske nivået har integreringen av First Person View-droner radikalt økt tilgjengeligheten av luftmakt i lav høyde. Integrert med artillerienheter har droner forbedret tempoet og presisjonen i frontlinjeangrep, og redusert tiden fra måloppdagelse til effekt til bare noen få minutter. 

Droner i Ukraina har blitt utplassert i tusentall for å speide slagmarken, samle etterretning og spore fiendtlige bevegelser. I kombinasjon med sensorer fra Space har dette gjort slagmarken totalt gjennomsiktig – du kan ikke gjemme deg noe sted. 

Ettersom fiendtlige manøvrer blir lettere å oppdage, har bakkestyrker måtte prioritere hastighet og spredning for å unngå deteksjon. Større enveis-droner muliggjør høyintensiv krigføring ved å gjennomføre langtrekkende angrep til en betydelig lavere kostnad. Ukrainske droner har operert mer enn 1000 kilometer innenfor russisk territorium. 

Den vedvarende trusselen fra dronesystemer forsterker også psykologisk stress hos motstanderen. Droner har åpenbart en militær verdi, og vi må tilpasse oss denne realiteten når vi ruller ut Langtidsplanen for Forsvaret. Regjeringen har varslet en ny nasjonal dronestrategi, noe som er både viktig og riktig.

Kardinalfeil nummer én

Prioritering er det sentrale stikkordet. Norge, sammen med europeiske allierte, må styrke eget forsvar og ta større ansvar for egen sikkerhet. Vi må tilpasse oss dagens situasjon, både når det gjelder forsvarsbudsjett og hvilke militære effekter vi prioriterer. Selv om det er riktig å anerkjenne innvirkningen av små droner på slagmarken, er det avgjørende å være klar over omfanget. 

Små droner med improviserte eksplosiver forhindret ikke at Russland-Ukraina-krigen utviklet seg til en utmattende stillingskrig. Ukraina har vist imponerende innovasjonsevne med smarte løsninger, men faren er at vi drar raske konklusjoner og henger oss på det som fremstår som «billige løsninger som virker effektivt». 

Kardinalfeil nummer én er å tro at to kriger blir like. Det å veksle ut rekkevidde, nyttelast, kraft og overlevelsesevne med små dronesvermer kan være farlig. Det norske forsvaret må prioritere å få det vi allerede har anskaffet til å virke best mulig, inkludert tilstrekkelig personell, infrastruktur og ammunisjon.

Troverdig avskrekking krever en plan, nødvendige militære virkemidler og vilje til å beseire motstanderen hvis nødvendig. Dette starter med evnen til å kontrollere luften i den hensikt å kunne slå raskt tilbake. Effektiv militær benyttelse av luftmakt vil ikke begrenses til å ramme fiendtlige styrker på alliert territorium, men også fiendens produksjon, logistikk, kommandosentre og forsyningslagre. 

Nato sin policy for luft og missilforsvar, som ble publisert 13. februar 2025, signaliserer tydelig denne endringen. Dette er grunnen til at stealth-egenskapene på moderne kampfly er så viktig, og hvorfor Nato vektlegger betydningen av en integrert F-35-flåte.

f-35

Om to dager skal Norge ha fått alle sine F-35

Kampfly som F-35, med tilstrekkelig stridsavgjørende våpen, har kapasitet til å sikre luftherredømme samtidig som de kan ramme mål på dypet. 

Dette krever tilstrekkelig volum og kvalitet når det gjelder fly, personell, ammunisjon, kommando & kontroll og trening. Moderne jagerfly gir relevante handlingsalternativer mot en fiende med sofistikerte forsvarssystemer. 

Rekkevidde, nyttelast, kraft og overlevelsesevne som finnes i F-35, kombinert med presisjonsvåpen, er avgjørende for vårt forsvar. Man burde fokusere mer på kostnad-per-effekt, ikke kostnad-per-fly. Kostnadene ved å ikke ha disse evnene vises i Ukraina. 

Til tross for millioner av droner er Ukraina fastlåst i en skyttergravskrig med Russland. De mangler midlene til å føre dype angrep som kunne bringe Russland på defensiven, og tilstrekkelig moderne jagerfly for å kontrollere luftrommet.

Strategiske fordeler

Det er ingen enkel oppgave å vurdere hvordan droner best kan integreres i eksisterende styrkestrukturer. Norge har enorme områder som skal overvåkes, men begrenset egenevne til å ramme på dypet. En tilnærming kan være avanserte droner kombinert med sensorer fra Space for strategisk etterretning, supplert med relativt «billige» droner med lang rekkevidde. 

Samtidig finnes det mottiltak mot droner, men dette er ikke en statisk prosess med enkle løsninger. Luftvern er kostbart; systemene som kreves for å nøytralisere dronetrusler er ofte langt dyrere enn dronene selv. Dagens luftvernsystemer, som NASAMS, er generelt ineffektive mot små og langsomme droner. 

Kronikk

Luftkommando er ikke en arena for distriktspolitikk – det er sikkerhetspolitikk

Når dronesvermer brukes for å overvelde luftvern, blir forsvarssystemene stadig mer utfordret. Dette understreker at forsvarsindustrien må prioritere utvikling av kostnadseffektive anti-drone løsninger.

Effektiv bruk av droner vil avhenge av institusjonelle faktorer som doktrine, integrasjon og opplæring. Dette krever tilpasningsdyktig tankegang og evne til militær innovasjon. 

Mer kreativitet og innovasjonskraft krever mindre detaljkontroll og mer rom for å prøve/feile, noe som er en utfordring i dagens gjennomregulerte system. En mer realitetsorientert kost/nytte-vurdering blir viktig for Norge når vi skal bygge Forsvaret raskt og effektivt.

Alvorlige trusler krever alvorlige løsninger. Vi står overfor et større sett med militære trusler enn på svært lang tid. Små droner og autonome systemer vil ha en betydelig rolle, men vi må ikke forveksle dem med de kritiske komponentene av luftmakt som er essensielle for å vinne og avskrekke en krig. Den psykologiske virkningen av luftmakt kan ikke undervurderes. Tilstedeværelsen av formidable luftkapasiteter som kan operere integrert med alle domener kan avskrekke motstandere. 

Frykten for at aggresjon mot Norge, Norden eller Nato vil generere en umiddelbar respons gjennom moderne luftmakt som kan penetrere aggressorens forsvarssystemer vil svekke motstandernes vilje, noe som gir strategiske fordeler uten direkte konfrontasjon. Slik at vi kan sikre fred, frihet og demokrati.

LES OGSÅ:

F-35

F-35 skal vedlikeholdes på Rygge flystasjon

TYSKLAND

Viste frem mis­sil­bæ­ren­de dro­ne

UKRAINA

Ukraina vil bruke ballong som droneplattform