Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Rune Bjørseth i NTL (Norsk Tjenestemannslag) og Even Dørum, som sivilt ansatte i Forsvaret, har i flere innlegg, deriblant i Forsvarets forum, uttrykt bekymring for de sivilt tilsattes status i Forsvaret. NTL stiller spørsmålet «Er sivile og kvinner annenrangs personell?», og Dørum viser blant annet til min vitenskapelige artikkel i boken «Kompetanseforvaltning i Forsvaret» (2017).
Her støttes min konklusjon om at sivilt tilsatte i Forsvaret har en annenrangs status, og at Forsvaret lider av organisasjonsnarsissisme. Det er de uniformerte som utgjør A-laget og er «de ekte» i organisasjonen. De sivile er «de uekte».
Elefanten i rommet
Nevnte forskingsartikkel «Rekruttering til Forsvaret – akademikere uten uniform», har sin bakgrunn i flere forskningsstudier i perioden 1998-2015, som jeg betegnet «The Elephant in the Room».
Jeg kunne her listet opp svært oppsiktsvekkende funn med skarpe erfaringer og hendelser fra sivilt tilsatte i Forsvaret. Funn som selvsagt ikke tåler dagens lys.
Men, la oss i stedet stille spørsmålet om hva årsaken kan være til de siviles problem, og rett skal være rett, tilsvarende utfordringer finnes også blant de uniformerte seg imellom, ikke minst i lys av OR-systemet.
Nedleggelse av forvaltningsskolene
Årsakene er sammensatt, se også mine kronikker i Aftenposten og Dagbladet. Men, én hovedårsak stikker seg frem: Nedleggelsen av forvaltningsskole-miljøene og utdanningstilbudene innen skreddersydde personell- og pedagogikkstudier til Forsvarets behov og system.
Dette var en politisk beslutning i 2004, om enn både anbefalt og styrt av Forsvaret selv – til tross for kraftig motstand fra både fagmiljøer og politiske krefter som allerede da forutså de fremtidige konsekvensene.
Forskning på kompetansebehov i Forsvaret
La oss se litt nærmere på historikken rundt dette. På slutten av 90-tallet fikk Hærens forvaltningsskole (HFS) et oppdrag fra Generalinspektøren for Hæren (GIH) om å identifisere kompetansemangler innen HR, pedagogikk og personalledelse, både i Hæren og i Forsvaret generelt. Jeg ble ansvarlig for dette flerårige forskningsprosjektet og senere fagansvarlig for P-utdanningene som fulgte.
Mitt forskerteam, som bestod av både av sivile og uniformerte, reiste rundt på Forsvarets moer og skjær, intervjuet avdelinger, og det hele munnet ut i to rapporter.
I dette arbeidet ble det benyttet ulike pedagogiske metoder for å finne kompetansemanglene, deriblant spiralmetodikk, som gikk ut på at innmeldte kompetansebehov fra en avdeling ble vurdert av de neste avdelingene, som i sin tur supplerte med sine spesifikke kompetansebehov, læringsmåter og P-utfordringer.
Til slutt ble kompetanselisten svært lang, og vi organiserte behovene inn i ulike P-emner, etter anerkjente kompetanse- og læringssystemer.
DHRM og SKIF-studiene
For å dekke kompetansebehovet ble det utviklet et eget studium med fem moduler, hver på hele 15 studiepoeng. Kjernen var praktisk personellforvaltning og strategisk kompetanseledelse i Forsvaret for alle fag- og ansattgrupper, inkludert de sivile.
Studiet fikk navnet DHRM – Defence Human Resource Management, og ett av emnene var «Strategisk personalledelse i Forsvaret». Dertil ble det utviklet et masteremne, som skulle dekke mer overordnede kompetanse-, lærings- og kulturutfordringer i hele sektoren: Strategisk kompetanseledelse i Forsvarssektoren (SKIF).
I alle disse emnene ble det vektlagt forebyggende kompetanseledelse, ikke minst knyttet til kompetanse og likeverd, læringskultur, profesjonskamper, verktøy for kompetansekartlegging, makt og myndighet i stillinger, strategiske modeller for inkludering av ansatte samt metoder for å få til faktisk kompetanseflyt og læring mellom ulike profesjonsgrupper.
Studentene var både sivile og uniformerte med P/HR-funksjoner i Forsvaret, som sammen gjennom sine oppgaver og avhandlinger utviklet nye modeller og metoder for å løse Forsvarets personellutfordringer, både på kort og lang sikt.
For å styrke formidlings- og veiledningskompetansen til både sivile og militære ledere i Forsvaret ble Forsvarets pedagogiske grunnsyn utviklet (2006), dertil også pedagogiske kurs som del av lederutviklingen, eksempelvis «FPED – Forsvarets instruktørpedagogikk-kurs».
«Over norm» og ro i organisasjonen
Disse P-kursene fikk gjennomgående «over norm» som tilbakemelding og ble oppfattet som klart nyttige og praktiske, og kunnskapen kunne tas i bruk straks deltakerne kom tilbake til sin hjemmeavdeling.
Dette fagmiljøet innen personellforvaltning så ut til å skape ro i organisasjonen med hensyn til personell og kompetanse, ikke minst i forholdet mellom sivile og militære, likestillingsprosesser, nye og kreative løsninger, samt også oppbyggingen til OR-systemet.
Problemer ble tatt raskt med roten, fordi lederne hadde lært hvordan dette skulle gjøres.
Nye problemtopper
Imidlertid ble disse studiene nedlagt suksessivt fra 2005, ved nedleggelsen av Forsvarets Forvaltningsskole, og frem til for cirka ti år siden. Det skulle heller satses på mer operative og fagmilitære kurs- og studietilbud.
Bare noen år etter at dette fagmiljøet forsvant, kom problemene tilbake – og da i godt monn. Overgrep, maktmisbruk, profesjonskamper, kompetanseflukt og rekrutteringsutfordringer, både på sivil og militær side.
Der er vi i dag, og problemtoppen er trolig ennå ikke nådd. Det skaper ikke bare kompetanseproblemer i Forsvaret, men vi ser det også fra universitetsmiljøene, at ja, fordommene ser ut til å stemme om hvordan det er i det militære system.
Pedagogisk grunnsetning nummer én
I sum, vil disse utfordringene, inkludert organisasjonsnarsissismen og de siviles status i Forsvaret, ikke bli løst uten at fagområdet gjenoppstår. Det er fordi Forsvaret har særegne systemer og utfordringer, noe som også krever spesifikk kompetanse på personellområdet.
Dette vil ikke komme av seg selv, uansett hvor mange milliarder forsvarsbudsjettet får, eller hvor gode intensjonene er i langtidsplaner og andre strategiske planer.
For Forsvaret, som ellers i samfunnet, gjelder pedagogisk grunnsetning nummer én: Kompetanse kan ikke beordres, det må læres. Her trengs også en systematisk opplæring av departementer og politikerne om den faktiske situasjonen i Forsvarets kultur, læringsevne og system.
De sivile må også ta opp kampen selv – inkludert deres fagforeninger, som synes å ha sovet i timen lenge. Lær av BFO og de andre uniformerte fagforeningene, de kan dette med å vinne gunst, både hos sine egne i Forsvaret og hos politikere og myndigheter.
