Pensjonsreformen – hvordan sukre en bitter pille

Det synes nå avklart hvordan pensjonsreformen slår ut for de som er født i 1970 og senere. Ordningen er klart dårligere enn den som var, men noe bedre enn det som først ble presentert av Arbeidsdepartementet i 2023. For så vidt en klassisk forhandlingsteknikk, skjønt dette ikke var en forhandling. Det var et diktat fra staten. 

Ikke overraskende meldes det om misnøye fra de berørte særaldersyrkesgruppene. 1970-tallistene, som jeg selv er en del av, har nå kun to år på oss å områ oss. Avgå på 60, eller bli værende i Forsvaret og dermed sette aldersrekord som befal? 

Jeg er sant å si ikke sikker på når man sist hadde 67-åringer i Forsvaret. Festningskommandant Birger Eriksen var 64 år de skjebnesvangre dagene i 1940, og gikk av med pensjon senere samme år. 

Fra og med februar 2037 vil vi kunne gledes over det flotte synet av 67-årige forsvarsansatte som springer sin aller siste 3000 meter.

Den som har fulgt situasjonen vet at om det er én ressurs Forsvaret har for lite av, så er det personell. Det er ingen quick-fix på dette problemet. Arbeidsminister Brenna mener ordningen gjør det mulig for Forsvaret å beholde personellet lenger. 

Jo, i teorien. 

Men noen burde kanskje ta seg bryet med å spørre de samme ansatte hvorvidt de ønsker å forbli. Og hva som i så fall skal til. 

Valgets kval

Kort og grovt oppsummert skal den forsvarsansatte arbeide til 60, men kan fortsette til 67. Nær sagt ingenting av det vedkommende gjør mellom 60 og 67 vil påvirke inntekten. 

Man kan forbli i Forsvaret, eller bli pensjonist og samtidig ta seg en deltidsjobb som betaler mindre enn 3G (tilsvarende tre ganger Folketrygdens grunnbeløp, tilsvarende cirka 380.000 kroner). 

PENSJONSSAKEN

– Vil være katastrofalt for Forsvaret

Eller man kan få seg en bedre betalt sivil jobb enn man hadde i Forsvaret, men oppleve at hele pensjonen avkortes. Differansen mellom de tre alternativene er minimale. 

Valget for den 60-årige forsvarspensjonisten blir derfor hvor mye han eller hun ønsker å arbeide, og for hvilken arbeidsgiver.

I stedet for å sette sin lit at befalskorpset forblir i en sektor der betingelsene relativt sett forverres dess lenger man forblir, burde grep foretas alt nå for å skape muligheter innenfor det manøvreringsrommet som faktisk eksisterer. 

Men da bør man først forstå hvilke motivasjonsfaktorer som påvirker den militært ansatte. Dersom Forsvaret faktisk mener at det er ønskelig at flere står lenger enn 60 år, så må også Forsvaret gjøre det praktisk gjennomførbart å forbli med fordelaktige betingelser for den ansatte – og ikke kun for Forsvaret.

Fire typoligier

Jeg er ikke kjent med at det er foretatt undersøkelser om hvilke faktorer som vil holde en forsvarsansatt i jobb til 67 år. La oss for denne samtalens skyld si at de vesentligste faktorene er inntekt, karriereambisjon, fritid og arbeidsvilje. Ulike kombinasjoner av disse faktorene gir fire typologier. 

Disse har forskjellige preferanser og behov, og kan kategoriseres som følger: 

Jakt- og fiske-befalet

Dette individet har tilstrekkelig med ressurser til å klare seg på pensjonen og ønsker å disponere tiden helt selv. 

Vedkommende vil avslutte forsvarskarrieren snarest mulig etter å ha nådd 60, og deretter aldri se seg tilbake. 

Karriereoffiseren

Disse har stor arbeidsvilje og et sterkt indre driv til å forbli i en karrieremessig «flytsone». Ved fylte 60 er de minimum på OF-5 eller høyere (embetsmannsnivået starter på OF-6). 

Inntekt er selvsagt en hyggelig faktor, men selvrealiseringen jobben tilbyr er enda hyggeligere. De økonomiske pensjonistbetingelsene er dessuten andre for en embetsmann enn øvrige offentlige ansatte. Det er lite trolig at denne kategorien vil velge å forbli i Forsvaret etter 60, da det meste alt er oppnådd. 

Arbeidsmauren

Vedkommende trives med å være i arbeidslivet, enten det skyldes det sosiale fellesskapet, opplevelsen av nytte, eller at pensjonen alene ikke vil være tilstrekkelig. 

Lønnen er viktig, men arbeidsmauren erkjenner at hen har nådd sitt nivå lønns- og karrieremessig. Arbeidsmauren forblir gjerne i arbeidslivet til 67 og vel så det, og er ikke fremmed for å bytte arbeidsgiver.

Av-og-til-befalet

Denne arbeidstakeren gleder seg til pensjonsalderen, for da vil vedkommende omsider styre tiden selv. Samtidig er det igjen mye arbeidsvilje og -glede. Vedkommende vil ta jobber etter behov og ønske, enten det er som bussjåfør, gartner eller fagkonsulent. 

Karriereoffiserene og de som ønsker en genuin pensjonisttilværelse vil være tapt for Forsvaret idet de når 60. På den annen side utgjøres sannsynligvis majoriteten av forsvarspensjonistene av arbeidsmaurene og av-og-til-befalet. For at disse skal forbli i Forsvaret, må Forsvaret gjøre noen tilpasninger. 

Tross alt – maktbalansen i denne relasjonen er nå snudd på hodet. Forsvarspensjonisten kan jobbe hos mange arbeidsgivere, mens Forsvaret kun kan ansette personell med forsvarskompetanse. 

Lønn og 3G-jobber

Så hva bør Forsvaret gjøre for å fremstå som en attraktiv arbeidsgiver? Noen er materielle og synes selvsagte. Arbeidsstedets lokasjon har betydning. I denne aldersgruppen vil sannsynligvis mange prioritere fysisk nærhet til familie og hjemsted, snarere enn til Halkavarre øvingsfelt. 

Lønnsnivået bør gjenspeile verdien av at en pensjonist stiller sin karrierekompetanse til fortsatt disposisjon for Forsvaret. Systemet må tilrettelegges for at dette faktisk er eldre arbeidstakere (for den saks skyld en utfordring for hele jobb-Norge). 

PENSJONSSAKEN

Forsvarsansatte må ikke lenger slutte ved fylte 60 år

Det største og mest effektive grepet vil likevel være etableringen av 3G-jobber. I stedet for at en større gruppe 60-årige forsvarspensjonister henger av seg uniformen for deretter å påta seg vilkårlige deltidsjobber på hjemstedet, burde Forsvaret opprette et sett med delte stillinger. 3G tilsvarer om lag 40 prosent av en heltidsjobb tilsvarende en årsinntekt på 850.000 kroner. 

Hvert årsverk kunne deles på to eller tre ansatte. Arbeidsoppgavene blir styrt etter Forsvarets behov. Forsvarspensjonisten vil på sin side oppleve forutsigbarhet og inntekt innenfor det taket som 3G gir, og vil attpåtil fortsette i et kjent miljø der yrkeskompetansen kommer til nytte. 

Vi har heldigvis kompetente fagmiljøer som kan vurdere hva slags stillinger som kunne ha inngått i en 3G-ordning. Etter flere tiår med effektivisering og modernisering (altså nedbemanning) er Forsvaret utarmet. 

60-åringer kan og skal ikke brukes på de skarpe tjenestefeltene. Men de som er på den skarpe enden vil nyte godt av støtte i form av stabsarbeid, administrasjon, planlegging, etterretning, akademia, forvaltning og service.

Men det haster nok litt med en innføring av en 3G-ordning. 

Det er to år til 1970-årgangen kan tre av for siste gang. Eller tolv år, dersom forholdene legges til rette. 

Valget ligger helt og holdent hos Forsvaret selv.

LES OGSÅ:

Meninger

En pensjons-opera

Meninger

Den viktigste investeringen

PENSJONSSAKEN

– Noen er fly forbanna