En pensjons-opera

Prosessen rundt pensjonsrettighetene til militært personell som er uheldige nok til å være født på feil side av Nyttårsaften 1969 - altså i motsatt retning av hippier, månelandinger, JFK og Elvis sin storhetstid – minner litt om nettopp Kafka’s berømte roman «Prosessen». 

Her beskrives en ørkesløs, utmattende prosess hvor ingenting skjer, og hvor den som er gjenstand for prosessen ikke har mulighet til å komme seg ut av det som oppleves som en umulig kamp mot et ugjennomsiktig byråkratisk system.

Utfordringen til denne gruppen (som jeg ikke overraskende selv tilhører) er at det er bortimot umulig å fremme dens sak. 

Jeg har forsøkt å finne sympati og støtte blant mine sivile venner når jeg påpeker det brutale faktum at jeg ikke lenger kan velge å gå av med full pensjon når jeg er 57 år. Ikke en tåre blir felt over min elendighet.

Overraskende

Og der ligger sakens kjerne. Vi er soldater, verden befinner seg på en ganske mørk plass, og da tar det seg ikke ut å sutre over tapte rettigheter og brutte avtaler. Det sitter så langt inne for de fleste yrkesmilitære, at arbeidsgiver møter lite motstand.

I en organisasjon som er krystallklar på hva som er den viktigste ressursen, burde det også være unødvendig.

Les også:

Enighet om å utsette pensjonssamtalene

Derfor er det overraskende at besluttende myndigheter ikke oppfatter hvor ødeleggende for Forsvaret, og kontraproduktivt i forhold til politiske beslutninger, denne prosessen er. Det er ikke ansvarlig å la militært personell gå i uvisshet knyttet til ansettelsesforhold og rettigheter, når all kraft er nødvendig for å ansette flere. 

Det er tverrpolitisk enighet om at Forsvaret må styrkes. Likevel klarer man ikke å få på plass svært etterspurte tiltak som henger på laveste gren, og har gjort det i lang tid.

Vet like lite

Grunnleggende forhold rundt lønn og pensjon er hygienefaktorer i arbeidslivet, og selvsagte ingredienser for en organisasjon som skal beholde og lokke til seg arbeidskraft. Dessverre synes det som om ingen voksne er hjemme.

En elegant løsning vil være å forskyve implementering av nye pensjonsordninger like lenge som avgjørelsene har vært utsatt. Dette er forvaltningsmessig standardprosedyre, all den tid parter i en sak ikke enes om nye avtaler.

Kafka-prosessen startet i 2018, og vi vet omtrent like lite i dag som den gang. Forskjellen er seks år mindre tid til å planlegge fremtiden for mange, samt at det antagelig er mindre fristende enn noensinne å satse på en karriere i Forsvaret.

Det hjelper meg litt å sutre kjenner jeg. Det hjelper nok dessverre ikke Forsvaret.

Med ønske om mange nye og dyktige kolleger i årene som kommer.

Har satt dato for pensjonssaken i Høyesterett

Kan bli personellmangel på nye ubåter: – Helt urealistisk å klare det nå

– Regjeringen leverer ikke denne gangen heller