Norge versus Russland etter krigen i Ukraina – hvilke veivalg har vi?

I mine tre tidligere kronikker i Forsvarets Forum har jeg basert på egen erfaring og historien belyst at Russlands evne og vilje til å utøve løgnaktig diplomati, trakassering og vold er hinsides våre normer og anerkjente internasjonale konvensjoner. Ukrainerne slåss for frihet, likeverd, folkestyre, ytringsfrihet og rettsstat. I tillegg for eksistensen av Ukraina som selvstendig stat, og for eksistensen av ukrainsk språk og kultur.

Utfallet av den pågående krigen er på ingen måte gitt, men sannsynligheten for at den i en eller annen form blir langvarig er stor. Det fremstår for meg som et moralsk imperativ at enhver forhandling med bødlene og ransmennene i Moskva skjer på Ukrainas premisser. Videre at den vestlige verden inkludert Norge forsetter å støtte ukrainernes krigføring både moralsk og materielt med våpensystemer, ammunisjon og trening i tilstrekkelig omfang til at Ukraina kan vinne krigen.

Avgjørende er det også at vi helt entydig formidler til Russland at deres samfunnsmodell basert på fryktbasert lederskap, forakt for menneskeverd, fravær av individets frihet og ukrenkelighet, samt mangel på rettsstat ikke er akseptabelt.

Russland må aldri vinne frem med de verdiene landet står for nå. Dessverre maktet hverken Gorbatsjov, Jeltsin eller for den saks skyld Putin å endre på en flere hundre år gammel umenneskelig tradisjon.

Dysfunksjonelt

Krigen i Ukraina har dokumentert at deres samfunns- og militære reformer innenfor lederskap og verdier er helt uten innhold. Denne dysfunksjonaliteten blir spesielt synlig i militære konflikter. I motsetning til andre land med en dyster nær historie slik som Tyskland og Japan har Russland og russere ikke tatt et nødvendig oppgjør med sin autoritære og menneskefiendtlige fortid.

Jeg hadde nesten to års forberedelser til tjenesten som forsvarsattaché gjennom blant annet språkutdanning og militærstipendiat på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Her fikk jeg publisert en rapport om fredsbevarende operasjoner i tidligere Sovjetunionen. Forsvaret forberedte meg svært godt på det som skulle møte meg i Moskva fra sommeren 2000.

I denne overgangsperioden mellom Jeltsin- og Putin-perioden var det mitt bestemte inntrykk at stormakter som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland hadde et genuint ønske om å integrere Russland så sterkt som mulig i de etablerte økonomiske og sikkerhetspolitiske strukturene. Det fremstår fortsatt som logisk og naturlig at norske myndigheter støttet helhjertet opp om denne tilnærmingen sammen med sentrale allierte og partnere.

Forenkling av Huitfeldt

Jeg finner det imidlertid naturlig å nevne at spesielt kolleger som kom fra land som i løpet av historien hadde vært en del av Russland eller Sovjetunionen, slik som Finland og de baltiske stater, som regel balanserte (over)optimistiske tanker med en god porsjon sunn skepsis. «Jag er inte så säker på det».

Jeg synes derfor det i beste fall det er en forenkling utenriksminister Huitfeldt uttaler i forbindelse med Finlands inntreden i Nato, at: «Finnene har ofte samme forståelse som oss. Vi utfyller hverandre». Min oppfatning og erfaring er at finnene har en annen forståelse av Russland og russere som vi kan og bør lære mye av. Slik sett utfyller vi hverandre.

Nyheter

PST: – Russisk etterretning tar større sjanser i Norge

De samme refleksjoner fremkom også gjerne fra kolleger fra stater i den tidligere Warszawapakten. Personlig opplevde jeg på den tiden at mitt oppdrag om å bygge sikkerhetspolitiske og militære relasjoner gav mening. Dette samme gjorde sentrale kolleger fra allierte og partnerland. Selv i dag vil jeg ikke kalle tilnærmingen naiv, men med et betydelig innslag av historieløshet og ufullstendig.

Jeg ser i etterpåklokskapens klare lys at noen sentrale krav og forutsetninger ovenfor Russland også manglet fullstendig både fra vestlig og norsk side. Jeg trakk flere konklusjoner og opplevde mye læring rundt dette i løpet av mine tre år relativt tett på maktens Russland.

Derfor mener jeg nå bestemt at enhver relasjon til Russland i overskuelig fremtid må baseres på at vi stiller en del entydige krav og betingelser. Det ble derfor en enkel beslutning å levere tilbake mine russiske dekorasjoner når jeg allerede noen dager etter invasjonen fikk bekreftet at Russland fremdeles førte krig efter Ivan den grusomme og Stalin sine metoder.

Kursk og økt samarbeid

Ved min tiltredelse 1. august 2000 var relasjonene mellom Vesten og Russland nede i en dyp bølgedal på grunn av konflikten i Kosovo. Dette smittet som alltid over på det bilaterale forholdet til Norge. Tolv dager efter mitt fremmøte i Moskva skjedde ulykken med atomubåten Kursk K-141. Jeg fikk først vite om hendelsen i Barentshavet fra norske myndigheter. Ganske raskt begynte vi internt å diskutere hvordan Norge kunne bidra i redningsarbeidet. Etter hvert ønsket russerne primært norsk og i noen grad britisk, men var uhyre skeptisk til amerikansk bistand i redningsarbeidet.

På TV så vi i full offentlighet at russernes redningstjeneste for ubåter lå så å si brakk. De hadde verken nok trening, eller vedlikeholdt og oppdatert utstyr, til å utføre en komplisert redningsaksjon. På norsk side hadde vi veldig god undervannskompetanse både gjennom Forsvaret og ikke minst oljeindustrien. Dette, sammen en viss grad av tillit, var nok grunnen til at russerne primært ønsket hjelp fra Norge.

Jeg sto for mye av koordineringen av redningsarbeidet mellom fragmenterte russiske myndigheter i Severomorsk og Moskva og Norge samt Storbritannia. Korte beslutningslinjer hjemme og god støtte spesielt fra daværende Presse & Informasjonssjef Kjell Grandhagen gjorde at både internasjonal medier i Russland og russiske myndigheter fikk betydelig tillit til norsk side.

Den svært tragiske ulykken førte til økt samarbeid mellom Norge og Russland, og særlig på det sikkerhetspolitiske området og mellom våre to lands væpnede styrker. I etterkant av Kursk-affæren ble jeg innkalt til generaloberst Leonid Ivasjov som var sjef for Hoveddirektoratet for internasjonalt samarbeid. Normalt var det et svært dårlig tegn dersom man som utenlandsk attaché ble innkalt til Ivasjov som i Vesten var en velkjent høk og hardliner av klassisk sovjetisk merke.

Jeg må innrømme at pulsen var høy da jeg ble vist inn til hans kontor i den gamle STAVKA-bygningen til Stalin med malerier av ham og Sjukov på veggene like ved den norske ambassaden på Arbat-gaten sent på kvelden. Generalen måtte endog vente i over en time fordi jeg måtte returnere til Moskva fra utenbys aktivitet, skifte til uniform og var i tillegg fast i trafikken i Moskva.

Den ble en positiv overraskelse med te, småkaker og generalens egne dikt. Viktigere var det dog at han ga uttrykk for at russerne satte stor pris på bistanden i forbindelse med redningsaksjonen. Han poengterte at tide nå var moden for utvidet samarbeid på en rekke områder og det skulle settes i gang med umiddelbar virkning. Jeg dro direkte på ambassaden etter møtet og skrev en utfyllende rapport.

«Norge? Klasse!»

Noen dager senere ankom vår nåværende statsminister som da var stabssjef for statsminister Jens Stoltenberg til ambassaden. Det ble lagt omfattende planer og det ble blant annet en del måneder senere gjennomført et besøk fra regjeringen Stoltenberg med fem statsråder både i St. Petersburg og Moskva.

Resten av tiden jeg var i Moskva var det også flere besøk til begge land fra forsvarsministere, embetsmenn og flaggoffiserer med sentrale kommandoer. Arbeidet med å forberede og delta på slike besøk gav meg en unik mulighet til å komme tett på det russiske lederskapet og de væpnede styrker i et vidt perspektiv. Jeg fikk eksempelvis komme tett på både hæravdelingene i det vestlige Russland, strategiske ubåter og bombefly samt deres sjefer, mannskaper og familier. Samtidig inviterte russerne også på en rekke turer og arrangementer som ga ytterligere innsyn og dybdeperspektiv på samfunnet generelt og de væpnede styrker spesielt.

Nyheter

«Kanonføde-fordelen»:
Derfor er Wagner mer effektiv på slagmarken enn det russiske militæret

I mine foredrag om Russland pleier jeg å si noe om hvordan det var å være tett på russere. I utgangspunktet var det svært hyggelig med sosiale arrangementer, humor, inkludering og ikke minst høyt nivå på diskusjoner og stor intellektuell kapasitet hos de aller fleste i sentrale posisjoner. Som nordmann følte jeg meg heller aldri truet, snarere vennlig nysgjerrighet når jeg reiste på metroen, med trolleybuss, tog og fly i uniform.

«Hvis det ikke er hemmelig, hvor kommer De fra?» var et vanlig spørsmål. «Norge» svarte jeg og spørsmålsstilleren repliserte gjerne med «klasse!» Hvis jeg nevnte ordet Nato begynte til og med min svært lojale hushjelp Raisa å grøsse. Det russiske aggressive narrativet om Nato ligger svært dypt begravet i den russiske folkesjelen og er formet av sammenhengende negativ propaganda helt tilbake fra Nato ble grunnlagt.

Militærmakt uten verdibasert ledelse

I tillegg ble jeg som kulturinteressert person svært fascinert av russisk litteratur, scenekunst og ikke minst musikk. Jeg har sikkert sett Svanesjøen 15 ganger på ulike teater i Moskva og St. Petersburg. Det er et slags savn at det nok ikke vil være tilgjengelig for meg mer i Russland med tanke på mine valg og standpunkt etter februar 2022.

Da jeg avsluttet min tjeneste i 2003 konkluderte jeg likevel med at Russland og russerne på mange måter har et perspektiv på verden, verdisyn og ikke minst en måte å anvende militærmakt på som er helt uforenlig med det jeg har fått med i livet fra min «aldri mer 9. april» liberale Venstre-familie, Forsvaret og norske verdier og levesett.

I august 2003 utarbeidet jeg en ugradert presentasjon der jeg trakk en del konklusjoner som gjør at jeg ikke på noen måte er overrasket over Russlands brutale overfall på Ukraina, og hvordan de utøver militærmakt uten verdibasert ledelse og med stor grad av neglisjering av menneskeverdet.

«Rakettmafiaen»

Tidlig på 2000-tallet dominerte også de «konservative» som ventet storkrig mot Nato/USA i Europa over de reformvennlige og vestorienterte. Denne gruppen skapte kontinuerlig utfordringer og problemer for min kollega, den britiske generalmajoren Peter Williams, som hadde det utakknemlige oppdraget å etablere Nato-kontoret i Moskva. I mine mange samtaler med ham ble jeg mye bedre på britiske «understatements».

Tidligere fra kronikkforfatteren:

Styresettet i Russland før, under og etter Sovjet-tiden og frem til i dag, hører hjemme på historiens skraphaug

Innenfor de konservative var det i tillegg en gruppe jeg kalte «rakettmafiaen» som slik som i dag så kjernevåpen som svært god skremselspropaganda mot Vesten. Slagordet deres fremsto som «Nukes Solve Everything». Jeg sover derfor godt om natten selv om ekspresident Medvedev har blitt medlem i rakettmafiaen. De fleste apparatsjiker var også da kappevendere som på utsiden stilte seg bak «Lille Far» enten han hadde tittel som tsar, generalsekretær i kommunistpartiet eller president.

Det fryktbaserte lederskapet har jeg omtalt grundig i mine tidligere kronikker. Det overrasker meg ikke at det i fullt alvor igjen diskuteres i Russland om egne soldater bør skytes i ryggen hvis de ikke adlyder ordre umiddelbart. I all sin gru var dette en av suksessfaktorene til Den røde armé under andre verdenskrig. Et eksempel på hvordan fryktbasert lederskap virker prøvde jeg selv da jeg og en assistent i full uniform skulle hente en norsk delegasjon på Sjeremetjevo-flypassen i Moskva. Da vi kom frem oppdaget vi at vi hadde glemt ambassadekortet som gav oss adgang til ankomstgaten.

Min assistent sa følgende: «Jørn – se rasende ut» og gikk bort til grensevakten ved VIP-inngangen og sa følgende: «Min sjef, generalen som står bak her, kommer til å drepe meg hvis vi ikke slipper inn – jeg har glemt adgangskortet». Vi slapp inn umiddelbart. Hadde jeg selv prøvd å bruke min grad eller posisjon hadde vi ikke lykkes – frykt derimot kunne grenseløytnanten identifisere seg med. Denne initiativ/- og handlingslammende frykten som gjør at ingen heller tør delegere, observerte jeg hele perioden i ulike situasjoner utenfor og innenfor de væpnede styrker.

Åpne øyne under voldsvideoer

Putins og regimets demonisering, nazistbeskrivelse og umenneskeliggjøring av ukrainerne er samme måte å skape forutsetning for overdreven og helt uproporsjonal voldsbruk mot både mot ukrainske fanger og sivilbefolkningen. I mitt samkvem med russiske spesialstyrker ble jeg også svært opprørt over tydelig bruk av anabole steroider og rusmidler over mange år og ikke minst det at et verdibasert menneskesyn var helt ukjent og utenfor deres oppfatningsevne.

Mine forsøk på å bringe verdier på bane ble møtt med ansikter som fortalte meg at jeg aldri kunne nå frem til Spetsnaz med mitt budskap. Samkvemmet med Spetsnaz-soldatene kombinert med filmene om hvordan russerne forberedte sine soldater til krigen i Tsjetsjenia var svært bekymringsverdig. Det fremkom en voldsutøvelse dokumentert på film som for oss attachéer var helt uhyrlig.

Det mest opprørende var imidlertid videoer jeg ble presentert for av sjefen for generalstaben som de øverste russiske militære myndigheter hadde produsert for «motivere» avdelingene de sendte til krigen i Tsjetsjenia. Det ble kontrollert/filmet at jeg og mine attachékolleger hadde åpne øyne når det ble vist avkutting av kroppsdeler, inklusiv kjønnsorganer, med kniv, halshugging, og nakkeskudd på russiske soldater av tsjetsjenske opprørere, lik videoer som har blitt lagt ut på prorussiske sosiale medier-kanaler under krigen i Ukraina. Intet av dette ble satt inn i en verdimessig kontekst, og det er lett å tenke seg hvordan dette påvirket de russiske soldatene og deres ledere til lettere å utføre grusomheter. For å si det slik, krigens folkerett var aldri et tema.

Kronikk

Voldssamfunnet: Det hensynsløse Russland

Overkjørte fotgjengere

I det daglige fremkom verdi- og menneskesynet mest tydelig i de mange trafikkofrene jeg omtrent daglig så i moskvatrafikken. Det var overkjørte fotgjengere i alle aldre som eksempelvis hadde krysset åttefelts motorvei antagelig med begrunnelsen at det er skjebnen som avgjør hva som skjer. Det som var enda mer fremmed var manglende førstehjelp av skadde og total mangel på respekt for døde.

For politiet på stedet synes det viktigere å måle opp bremselengder enn å tildekke døde og gi livreddende hjelp til skadde. I tillegg måtte jeg på syning på et likhus i Moskva i forbindelse med at jeg mistet en medarbeider i en tragisk ulykke. Min observasjon av lik og henslengte kroppsdeler i et par av fløyene der var svært sjokkerende og underbygget mine konklusjoner fra trafikken og ulike møter med de væpnede styrker.

Manglende åpenhet og eventuelt oppgjør etter den store fedrelandskrigen når det gjelder Ribbentrop-Molotov-pakten, voldtekt av over en million tyske kvinner og det forhold at Sovjetunionen ikke vant krigen alene var/er et ikke-tema i Russland. Jeg har ikke tall på alle de museene jeg har vært på som fortalte et narrativ om andre verdenskrig som jeg reagerte sterkt på. Det var ikke beskrivelsen av motstanderen som sådan, men fravær av de alliertes betydning og troen på egen (Stalins) ufeilbarlighet. Det fremstår både nå og i historisk tid som det er helt legitimt for russiske myndigheter bevisst og systematisk å lyve for å nå sine mål.

200.000 soldater drept eller skadd

Min britiske kollega inviterte et titalls unge talentfulle russiske offiserer på kapteins-majorsnivå på rundt 30 år på et 14 dagers lederskapskurs i Storbritannia. Fokus i kurset var å håndtere verdimessige aspekter når krevende beslutninger skulle fattes. Etter kurset fikk vi en kort oppsummering fra britene: De var rett og slett forferdet.

I løpet av de to ukene hadde ingen av de russiske elevene evnet å se de verdimessige perspektivet i de mange oppgavene de fikk forelagt. De forsto rett og slett ikke problemstillingen de ble presentert for. En av grunnene til at jeg så mange år etterpå husker dette som det var i går er nok at dette sammen med det jeg opplevde i Russland generelt egentlig fortalte meg at det ikke ville bli reelle reformer i de væpnede styrker. Flere av disse unge offiserene var nok flaggoffiserer i februar i fjor.

Nyheter

– Vestlige kampfly til Ukraina vil ha veldig begrenset effekt på kort sikt

Sjefen for Etterretningstjenesten, viseadmiral Nils Andreas Stensønes, uttalte nettopp til VG at Russland gikk til krig mot Ukraina med om lag 200.000 soldater i fjor. Bildet nå er at hele invasjonsstyrken i praksis er tapt. Tallet 200.000 inkluderer både drepte og skadede soldater. Et slikt forhold sier også mye om hvor Russland og russere står ut i fra en verdimessig målestokk vi kan referere oss til. Ennå har ingen tatt til gatene eller gjort opprør på annen måte mot denne meningsløse egengenererte nedslaktingen av russiske menn. I min optikk henger det dessverre godt sammen med mine erfaringer fra Russland.

Erfaringer som sammen med hvordan Russland i dag agerer i krigen i Ukraina får meg til å konkludere med at «putinismen» så vel som kommunismen, stalinismen og tsartiden hører hjemme på historiens skraphaug sammen med nazisme, fascisme og totalitære systemer generelt. Uansett utfall er det dessverre lite som tyder på varig endring i Russland. Jeg vil hevde at det vil ta minst to generasjoner fra det blir startet et seriøst forsøk på endring. Et slikt forsøk har dessverre sjelden vært lenger unna enn med dagens ledelse i Moskva, og det blir ikke startet reelle endringer i Russland før regimet er byttet ut med et som står for andre verdier.

Tre alternativer

Det er min oppfatning at måten Russland fører krigen på i Ukraina må få konsekvenser for hvordan vi skal forholde til dem inntil de tar oppgjør med sin fortid, inkludert den seneste krigen i Ukraina. Det skylder vi alle de som har stått opp mot den fullstendig uproporsjonerte terror, lovløshet og vold Russland gjennom årene har påført så vel egen befolkning som sine motstandere i krig og konflikt. Jeg unner alle russere et trygt samfunn og et godt liv, men skal de komme dit må de ta et verdimessig oppgjør med sin fortid. Et slikt oppgjør bør en god nabo som Norge også bidra til fremover.

Jeg vil trekke frem tre prinsipielle alternativer til hvordan vi skal forholde oss til Russland frem til varig endring oppstår.

1. Gjenoppta samarbeid tilnærmet etter modellen fra før februar 2022.
2. Stoppe all bilateral kontakt utover helt nødvendig diplomatisk og annen strengt nødvendig tjenstlig sammenheng.
3. En fullstendig revidert russlandspolitikk tilpasset situasjonen etter krigen i Ukraina. (Så langt er det min oppfatning at norske myndigheter til nå kontinuerlig har tilpasset sin politikk på en klok måte siden krigen startet, spesielt gjennom betydelig våpenstøtte og den nylige utvisningen av 15 diplomater).

Alternativ 2 forkaster jeg umiddelbart fordi det ikke vi være i norsk interesse å frasi seg muligheten til nødvendig kontakt med Russland når våre behov tilsier det. Det sjelden grunn til å feste særlig lit til det som kommer fra russiske myndigheter, men da ambassadør Robert Kvile nylig overleverte sine akkreditiver sa president Putin blant annet: «I dag er de bilaterale kontaktene mellom Russland og Norge redusert til et minimum. Samhandling om viktige internasjonale og regionale spørsmål er blitt fryst. Det inkluderer spørsmål om Arktis, som er så viktig for begge land. Det er usannsynlig at denne situasjonen møter interessene til våre to folk.» Uansett hva vi mener om Putin er dette et poeng å tenke over for de som er opptatt av norske interesser.

Naivt og uansvarlig

Alternativ 1 vil basert på mine erfaringer (denne gang) være både naivt og uansvarlig, og ikke ivareta norske interesser på en tilfredsstillende måte. Det må være regjeringen som bedriver Russlandspolitikken med tydelig hånd uten lokale tilpasninger og varianter. Nesten 30 års folk-til-folk samarbeid har ikke bidratt på noen måte til at Russland og Russere har tatt et oppgjør med hverken sin fortid eller nåtid eller skapt trygghet for Russlands naboer. Elementer fra alternativ 1 som tjener norske interesser tydelig kan vi løfte over i alternativ 3 med helt endrede forutsetninger. Det gjelder både Arktis/Barentshavet, sikkerhetspolitisk dialog og institusjonelt samarbeid innenfor områder som energi, fiskeriforvaltning og søk og redning.

Vår store nabo i øst er og forblir en rettsløs terrorstat med et bandittstyre. Russiske politikere og diplomater fremstår som notoriske løgnere som leter kontinuerlig etter splid og svakhet både i Nato, EU og internt i Norge for å utnytte dette for å oppnå sine mål. Norge må ha en sentralisert enhetlig og tydelig politikk som er vel forankret med våre partnere uten lokale avvik.

Kronikk

Utdannelse av kanonføde

Det bør være en logisk følge av min argumentasjon i denne og tidligere kronikker at jeg mener at alternativ 3 er det som best ivaretar norske interesser. Selv om jeg mener at elementer av Hurdalsplattformen angående Russland er utdaterte og irrelevante, er innledningen om at: «Regjeringen vil føre en robust, balansert og tydelig formulert sikkerhetspolitikk for å ivareta Norges trygghet og handlefrihet, våre interesser og verdier. Bidra til lavspenning i våre nærområder gjennom norsk tilstedeværelse og ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende» etter mitt syn et godt grunnlag som står seg med en revidert Russland-politikk.

Det er selvsagt et behov for grundige utredninger med en slik problemstilling, og den må som nå tilpasses en alliert og EU-kontekst. Jeg skal derfor begrense meg til å løfte frem noen problemstillinger som det bør tas stilling til utover det som allerede er innført det seneste drøye året.

Ambisjoner å følge opp

Forsvarskonsept: Når vi nok en gang ser hvordan Russland fører krig i okkuperte områder, bør ambisjonen da være å stoppe dem så tidlig som mulig? Jeg vil hevde at det hverken er i tråd med Forsvarets oppgaver eller vårt verdigrunnlag å ha et konsept som legger opp til å gjenerobre et Finnmark som innledningsvis i en konflikt er blitt besatt av voldtektsmenn på rus og steroider.

Norge må ovenfor Russland og russere tydelig stå opp for verdiene vi tror på i enhver sammenheng: personlig frihet, folkestyre, rettsstat, respekt for internasjonal rett og respekt for menneskeverd og enkeltindividet. Volden i familier og samfunnet generelt må påtales uten unntak. I forlengelsen av dette må vi benytte enhver sammenheng til å fremheve at vi forventer at russerne selv tar et grunnleggende oppgjør med sine kontinuerlige brudd med disse grunnleggende verdiene gjennom hele sin lange historie.

Kombinerer vi dette med utvetydig å tydeliggjøre og ivareta norske interesser overfor Russland i enhver sammenheng kan flere av ambisjonene i Hurdalserklæringen fortsatt følges opp i dette alternativet:

• Bidra til mer kunnskap og videre kartlegging av havsokkelen lengst mot nord sammen med andre arktiske stater.
• Opprettholde nødvendig bilateralt samarbeidet med Russland i nord med særlig vekt på samarbeidet om hav, ressurser, klima og kystrelaterte spørsmål i Barentshavet og Arktis.
• Videreutvikle Svalbard-politikken på en måte som sikrer norske interesser og norsk bosetting, og ivaretar en bærekraftig utvikling i Arktis.

Avslutningsvis en liten, men prinsipielt veldig viktig, sak: Skal vi fortsatt ta vare på minnesmerker og delta på minnemarkeringer med de russiske væpnede styrker? Jeg har uansett tatt mitt valg ved å levere tilbake mine russiske dekorasjoner og kommer ikke under noen omstendighet til å delta på fellesmarkeringer eller hedre slike minnesmerker før russerne tar et omfattende oppgjør med seg selv.

Jeg er vanligvis en ukuelig optimist, men i dette spørsmålet er jeg nøktern realist og ser ikke for meg at jeg hverken kommer til delta på slike markeringer eller sågar besøke Russland igjen uansett hvor lenge Vår Herre skulle finne på å la meg leve.