Kronikk

MOTIVASJON: For å si det slik, krigens folkerett var aldri et tema, skriver Jørn Buø da han tar opp hvordan armégeneral Anatolij Vasilivitsj Kvasjnin motiverte sine soldater med voldelige videoer. Her er artikkelforfatter med en annen armégeneral, Bobrysjev i Allakurti.
MOTIVASJON: For å si det slik, krigens folkerett var aldri et tema, skriver Jørn Buø da han tar opp hvordan armégeneral Anatolij Vasilivitsj Kvasjnin motiverte sine soldater med voldelige videoer. Her er artikkelforfatter med en annen armégeneral, Bobrysjev i Allakurti.

Russisk militært lederskap og verdisyn – overdreven voldsanvendelse er dessverre som forventet

Tre land er direkte involvert i den grusomme krigen i Ukraina. Jeg dekket alle tre som forsvarsattaché fra 2000 til 2003.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det forhold at jeg, for 20 år siden, håndhilste på dagens antagonistpresidenter Putin og Lukasjenko er i seg selv en ubehagelig bekreftelse på deres mislykkede prosjekt.

PÅ ØVELSE: Artikkelforfatteren på øvelse i Hviterussland med President Lukasjenko i 2002.
PÅ ØVELSE: Artikkelforfatteren på øvelse i Hviterussland med President Lukasjenko i 2002.

Det jeg erfarte gjennom tre år delvis «under huden» på det russiske samfunnet og spesielt deres væpnede strukturer (som det da var elleve av) gjør at jeg dessverre ikke blir overrasket av hverken folkeretts- og avtalebrudd, gjennomgående løgn og overdreven voldsanvendelse.

Bygge relasjoner

Som et ledd i at det tidlig på 2000-tallet var relativt god samarbeidsånd mellom Russland og Norge blant annet som følge av Kursk-ulykken tilbrakte jeg mye tid sammen med russiske militære ledere på ulike nivåer. Det ble utarbeidet felles militære aktiviteter på flere nivå og områder.

Fra norsk side var samarbeidet preget av positivt engasjement og ønske om å bygge en varig relasjon for fremtiden. Når min danske, svenske kollega og jeg omtalte muligheten for verdimessig fornying av lederskapet i positive former var vår finske kollega imidlertid taus, men oppsummerte alltid diskusjonen med: «Jag er inte så säker på det». Han hadde dessverre definitivt rett og vi feil.

Kalibrerer ikke verdikompasset

Russerne inviterte til aktiviteter som samtaler, reiser og besøk til alle typer avdelinger. I tillegg var det mye bilateralt samarbeid med lengre besøk fra ledende forsvarspolitikere og militære sjefer.

Jeg reiste også mye på egenhånd i det store landet . En av de jeg ble svært godt kjent med var sjefen for Leningrad Militærdistrikt (LEMD/nå Vestre Militærdistrikt) armegeneral Valentin Sergejevitsj Bobrysjev. Jeg opplevde ham som en svært begavet og velutdannet general med humor, en form for empati og genuin interesse (dog politisk pålagt) i å bygge relasjon til norske kolleger. På tross av dette positive ytre, og i noen grad indre, engasjement opplevde jeg et verdiperspektiv og verdensbilde som var svært fremmed.

I forbindelse med møter med de fleste av brigadesjefene i LEMD fikk jeg ytterligere bekreftet det jeg så daglig – fryktbasert ledelse, brutale hersketeknikker og ikke minst demonisering av Nato og USA.

Flere av disse brigadesjefene og deres bataljonssjefer er trolig nå flaggoffiserer i den russiske hæren. De var militærfaglig sterke og med potensiale, men der vi er nå bekreftes min vurdering fra 2003, at Putin ikke kom til å kalibrere verdikompasset til hverken seg selv eller de væpnede maktstrukturene.

Skjebnebestemt

Et utsagn fra Bobrysjev, som også fikk meg til reflektere mye og med forsterket kraft den siste tiden, var hans ord da vi så «Barbereren i Sevilla» på Mariinskij-teateret i St. Petersburg: «Herr Forsvarsattché, hvis det vises en kniv i første akt blir den brukt i siste. Det gjelder i alle operaer og i livet for øvrig»

Dette sitatet har jeg alltid med meg når jeg vurderer mulige russiske handlemåter på ulike arenaer og ikke minst nå i Ukraina fra sidelinjen. I tillegg erfarte jeg daglig en, for meg, helt uvant nesten fatalistisk tro på at det som skjer er skjebnebestemt. Det ble uttrykt i mange diskusjoner og samtaler både med elite og «vanlige folk».

I det daglige fremkom det mest tydelig i de mange trafikkofrene jeg omtrent daglig så Moskva-trafikken. Det var overkjørte fotgjengere i alle aldre som eksempelvis hadde krysset åttefelts motorvei, antagelig med begrunnelsen at det er skjebnen som avgjør hva som skjer.

Det som var enda mer fremmed, var manglende førstehjelp av skadde og frafall av respekt for døde. For politiet på stedet synes det viktigere å måle opp bremselengder enn å tildekke døde og gi livreddende hjelp til skadde.

Krigens folkerett var aldri et tema

Den tredje faktoren som medførte at jeg ble overbevist om et verdigrunnlag fjernt fra mitt, var at jeg fikk muligheten til å «omgås» spesialsoldater fra Spetsnaz med base i Murmansk og fersk tjeneste fra Tsjetsjenia.

Sammen med en orienteringer om krigen i Tsjetsjenia, fra daværende generalstabssjef armegeneral Anatolij Vasilivitsj Kvasjnin, om hvordan de forberedte sine soldater til krigen der. Det fremkom voldsutøvelse dokumentert på film for oss attachéer som var helt uhyrlig . Dette skulle «motivere» egne soldater for deployering til Kaukasus. For å si det slik, krigens folkerett var aldri et tema.

Manglende åpenhet og eventuelt oppgjør etter «Den store fedrelandskrigen» når det gjelder Ribbentrop Molotov-pakten, voldtekt av over en million tyske kvinner og det forhold at Sovjetunionen ikke vant krigen alene var og er et ikke tema i Russland.

MÅLTID: Brigadesjefen i Allakurti – General Bobrysjef med koppen – utilpassheten med sjefens nærvær lyser gjennom hele besøket, forklarer Jørn Buø.
MÅLTID: Brigadesjefen i Allakurti – General Bobrysjef med koppen – utilpassheten med sjefens nærvær lyser gjennom hele besøket, forklarer Jørn Buø.

Jeg har ikke tall på alle de museene jeg har vært på som fortalte et narrativ om andre verdenskrig som jeg reagerte sterkt på. Det var ikke beskrivelsen av motstanderen som sådan, men fravær av de alliertes betydning og troen på egen (Stalins) ufeilbarlighet. Det fremstår både nå og i historisk tid som det er helt legitimt for russiske myndigheter å lyve for å nå sine mål.

Utenfor våre normer

Jeg har stor respekt for de mange russlandskjennere i det norske samfunnet og applauderer at det fremkommer ulike syn, samt at Russlands oppfatning av sine sikkerhetsinteresser belyses grundig uten at det betyr at man dermed er enig i russernes krav og handlinger. Det er imperativt for å kunne lage gode analyser av mulige russiske handlemåter.

Videre er jeg selvsagt helt enig i at folkeretten og internasjonale avtaler skal og må følges. Utfordringen i den norske debatten både før og etter invasjonen av Ukraina er i noen grad at den kan bli for teoretisk uten egentlig å prøve å penetrere og beskrive regimets beslutningssirkel med tanke på vilje, narrativ, den legitime løgn og (manglende) verdisyn.

I min optikk er Russlands vilje til å utøve diplomati, handlinger og vold langt utenfor våre normer og anerkjente internasjonale konvensjoner. Etter min oppfatning er viktig at vi, Nato og EU-landene tar dette med i vurderingen av hvilken sluttsituasjon vi vil oppnå i denne svært farlige situasjonen som Putin, med støtte fra Lukasjenko, har bragt verden opp i.

Sterk ukrainsk motstand er nødvendig

For å omskrive Henrik Ibsen: «Tar du livsløgnen fra Putin og hans følge, tar du lykken og meningen med livet fra ham med det samme». Derfor er fortsatt sterk ukrainsk motstand støttet av så mange som mulig og knallharde sanksjoner som virkelig undergraver Putins maktbase nødvendig.

Når våpnene har stilnet og Putin forhåpentligvis er på vei til historiens skraphaug må verdenssamfunnet, før en eneste sanksjon fjernes, stille krav om det nye russiske lederskapet tar et grunnleggende oppgjør med den menneskefiendtlige delen av nære historien samt det forhold at de fortsatt fører krig helt uten et anstendig moralkompass og verdiforankring. Hvis ikke vil historien gjenta seg.

Powered by Labrador CMS