Kronikk

OPPGJØR: Det at russerne omtaler våre ukrainske venner som «hitlerlister» og «fascister» er dessverre med å trekke deres egen innsats i andre verdenskrig ned i kloakken, mener Jørn Buø. Han skriver videre at det er viktig at Russland tar et oppgjør mot sin fortid, på lik linje med Tysland. Dette bildet er tatt ved Mykolajiv-regionen i Ukraina, 8.august 2022.
OPPGJØR: Det at russerne omtaler våre ukrainske venner som «hitlerlister» og «fascister» er dessverre med å trekke deres egen innsats i andre verdenskrig ned i kloakken, mener Jørn Buø. Han skriver videre at det er viktig at Russland tar et oppgjør mot sin fortid, på lik linje med Tysland. Dette bildet er tatt ved Mykolajiv-regionen i Ukraina, 8.august 2022.

Styresettet i Russland før, under og etter Sovjet-tiden og frem til i dag, hører hjemme på historiens skraphaug

Skal vi trygge våre barn og barnebarns fremtid i frihet kreves det diplomatisk fordømmelse ovenfor Kreml, europeisk samhold, og fortsatt støtte til Ukraina.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Som jeg har påpekt i to tidligere kronikker i Forsvarets forum er min erfaring at Russlands vilje til å utøve løgndiplomati, trakassering og vold er langt utenfor vår fatteevne, normer og anerkjente internasjonale konvensjoner.

I det drøye halvåret denne delen av krigen (som de facto startet i 2014) har vart, blir det tydeligere og tydeligere for meg at ukrainerne utkjemper en krig på vegne av den vestlige liberale verden. De sloss for frihet, likeverd, folkestyre, ytringsfrihet og rettstat.

Det er slik jeg ser det derfor helt nødvendig at enhver forhandling skjer på Ukrainas premisser, og at vi forsetter å støtte deres krigføring både moralsk og materielt med våpensystemer som kan bidra til å oppnå Kyiv sine mål. Det er gledelig at dette så langt i hovedsak har blitt gjort gjennom vestlig samhold og praktisk handling.

Paralleller fra historien

Jeg er oppdratt og vokst opp med «aldri mer 9. april», og i min optikk ville vi sviktet denne nasjonale devisen hvis vi ikke samlet og helhjertet støtter opp om ukrainernes kamp mot overgriperen. Det vi har sett i denne krigen bekrefter at Russland ledes av et kriminelt regime som ikke har tatt et eneste oppgjør med århundrer av vold og trakassering uten proporsjoner.

Slikt sett mener jeg det er logisk å trekke enkelte paralleller til nazistenes bandittstyre. Følgelig synes jeg eksempelvis de følgende to sitater beskriver nettopp hva Ukraina kjemper for på våre vegne:

Winston Churchills berømte tale våren 1940 (filmen the «The darkest hour»):

Even though large tracts of Europe and many old and famous States have fallen or may fall into the grip of the Gestapo and all the odious apparatus of Nazi rule, we shall not flag or fail. We shall go on to the end....we shall never surrender

Min morfar, kaptein Olav O. Nomeland sr. sa følgende da han overtok Evjemoen fra nazistene i mai 1945:

«Bødlar har i årevis herja vårt land, har trampa og trødd på alt det som vi såg på som heilagt og kjært. Lat os stella oss så at slikt ikkje kan ta seg opp att. Lat det verta ei heilag plikt for oss kvar og ein at vi gjer vårt beste for å reise det som er øydelagt i desse tunge krigsåra, byggja vårt land og stå vakt om det i kommande tider så bødlar og ransmenn aldri meir kan koma innanfor landets grenser».

Tydelighet fra Norge

Det gledet meg spesielt at jeg nettopp på The Interallied Confederation of Reserve Officers (CIOR) sin sommerkongress hørte Hellas' forsvarsminister Nikolaos Panagiotopoulos være svært tydelig om hva Europa står ovenfor.

Han understreket viktigheten av å «stå løpet ut» og fortsette å støtte Ukraina. Alle lands ledere bør fokusere på å forklare egen befolkning at det de må ofre for å støtte Ukraina i form av høyere kostnader i dagliglivet er viktig for fremtiden og for kampen for demokratiet. Den estiske forsvarsminister Hanno Pevkur hadde noe av de samme glassklare budskapet under kongressens avslutning.

Ukrainas ambassadør til Hellas, Sergil Shutenko, talte til kongressen og ga en personlig vurdering av den nåværende kampen som pågår i Ukraina. Han understreket at Russlands angrep på Ukraina er noe mer enn det, at det også er et angrep på Europa, et angrep på demokratiske verdier og et angrep på etiske og moralske verdier. Videre understreket han at ukrainernes mot, sammen med materiell støtte fra Vesten, har motstått et numerisk overlegent Russland.

Ambassadøren brukte i stor grad begrepene terrorisme og terror om det som foregår i Ukraina. Avslutningsvis understreket han at Russland er en trussel mot alle demokratier, og at en nøytral holdning bidrar til å «nøre opp under» dette. «Mr Putin will not stop until he is stopped».

Denne type tydelighet er fra mitt perspektiv også påkrevet fra norske myndigheter ovenfor Kreml i enhver sammenheng fremover. I så måte var partilederdebatten i Arendal et skritt i riktig retning fra enkelte av partilederne.

Stå tydelig opp mot provokasjoner

I min tid i Russland og flere tidligere sovjetstater gjorde jeg meg mange erfaringer vedrørende menneskelig samkvem generelt, og forhandlinger spesielt. Jeg fikk førstehånds observasjoner av russisk bruk av hersketeknikker og trakassering . Den beste metoden for å stoppe dette var, og er, å stå tydelig opp mot slike tilnærminger og provokasjoner. Legger man seg bakover kjører russerne over deg som en dampveivals, eller for nok en gang å sitere Sir Winston Churchill – «Gir man krokodille hånden, tar den først hele armen, så resten av deg».

Her vil jeg trekke frem daværende stortingspresident Jørgen Kosmo i et møte med lederen for forsvarskomiteen i dumaen, armegeneral Andrej Ivanovitsj Nikolajev. Selv var jeg vant til at russerne forsøkte å gi meg kjeft for radaren i Vardø og etterretningsskipet «Marjata» minst en gang i uken, og som forvent startet Nikolajev å skyte ut en standard Vardøradar-forbannelse med sin velsmurte bass ala Lasse Kolstad.

Etter ett minutt avbrøt stortingspresidenten med følgende: «Det du ikkje veit om den radarn, e det ikkje vert å vite - Vi tar neste sak». Nikolajev skiftet umiddelbart tema, glemte «Marjata», og tonen i resten av møtet var udelt positivt.

Mine egne eksempler er mange, men jeg vil trekke frem et: Under et besøk hos sjefen for østre grensevaktdistrikt i Vladivostok, en eksentrisk og svært rødmusset generaloberst utbryter han plutselig:

Herr forsvarsattaché, det er en skandale, borgermesteren i Paris er homoseksuell!

Hva svarer man da som offisiell representant for Norge iført Kongens klær?

Dette var åpenbart et forsøk på å vippe meg av pinnen, og en subtil hentydning til at jeg kanskje hadde et forhold til min mannlige (norske) løytnant som var med på besøket. Jeg fulgte mitt prinsipp om å stå opp, og ta igjen innenfor rammen av for mine egne verdier så jeg repliserte:

– Kamerat Tovaritsj (politisk fullstendig ukorrekt å bruke dette post-kommunismen), generaloberst, vår finansminister er også homoseksuell, og det er derfor løytnanten her tjener mer enn deg.

VED GRENSEN: Innleggsforfatter Jørn Burø ved grensen mellom Russland og Nord-Korea.
VED GRENSEN: Innleggsforfatter Jørn Burø ved grensen mellom Russland og Nord-Korea.

Jeg regnet med å bli kastet ut, men efter først å bli karmosinrød i ansiktet, slo han seg på lårene og lo for så å si, «hva kan gjøre for deg kamerat forsvarsattaché?»

Jeg spurte om vi kunne besøke grensen mellom Russland og Nord-Korea. Neste dag fikk en av min mest spennende militære dager på denne grensen, og antar jeg er den eneste Nato-offiser i historien som har vært der i uniform, men det er en annen historie.

Lite forståelse for rettsstatens prinsipper

Mer alvorlig enn gjennomgående henfallenhet til trakassering og hersketeknikker at russernes ikke forstår eller på noen måte lever etter rettsstatens prinsipper. Prinsipper ukrainerne opplever det verdt å dø for å bevare de for landsmenn, barn og barnebarn. Jeg merket jevnlig at maktfordelingen mellom utøvende og dømmende makt som er selvsagt for meg ikke lot seg forklare i Russland.

Under Kursk-ulykken ordnet jeg masse praktiske ting for russerne rundt flyvninger/seilinger og så videre gjennom direkte kontakt med vårt hovedkvarter på Reitan, og ble nok kjent som en som kunne ordne «det meste». Slik rask saksbehandling ville aldri fungert i russisk militærbyråkrati, men jeg hadde direkte linje til øverstkommanderende i Nord-Norge med lynraske beslutningsprosesser.

Da en russisk fisketråler noen måneder senere ble brakt i arrest og slept til Tromsø etter domsavsigelse i tingretten, ble jeg ble oppringt fra russisk FD. De ba om at dette ble ordnet minnelighet, de skulle betale en hvilken som helst bot prompte, bare kapteinen slapp ydmykelsen av måtte stille i en norsk rettssal.

Jeg prøvde forgjeves å forklare maktfordelingsprinsippet og at selv om jeg ringte hans majestet, statsministeren eller justisministeren, ville ikke de ta en slik sak med ildtang. Det kunne de ikke forstå, jeg hadde jo fikset alt mulig under Kursk-arbeidet.

Dette gjorde meg svært skeptisk til Russland demokratiske potensiale. Krakelerer rettsstaten er alt det vi tar for gitt av frihet og rettigheter borte som dugg for solen. Dette vet ukrainerne godt!

Et oppgjør med sin fortid

Jeg har ikke tall på alle de russiske museer jeg har vært hvor andre verdenskrig eller den store fedrelandskrigen som russerne kaller det, var tema. Efter slike besøk hadde jeg et stort ubehag at alle utstillinger og presentasjoner var preget av historieforfalskning, løgn, og dyrking av helt andre verdier et det vi bygger vårt samfunn på.

Det er intet et problem for meg å anerkjenne (hvilket jeg også gjorde) russernes bidrag til å bekjempe nazismen, men å se bort fra vestlig våpenhjelp, Molotov/Ribbentrop avtalen, mordene på polske offiserer i Katyn-skogen, Holocaust, og russiske voldtekter av nærmere to millioner tyske kvinner på slutten av krigen, bekrefter at Russland lever på en løgn.

Jeg mener at fremover må enhver norsk feiring sammen med russiske myndigheter som omhandler andre verdenskrig være på våre premisser og med verdier som gjennomgående tema. Hvis russerne ikke vil være med på det, så blir det ikke noen felles feiring.

Det at russerne omtaler våre ukrainske venner som «hitlerlister» og «fascister» er dessverre med å trekke deres egen innsats i andre verdenskrig ned i kloakken. Tyskland har tatt et tydelig oppgjør med sin fortid, noe slik har ikke på noen måte funnet sted i Russland når det gjelder sovjettiden generelt og andre verdenskrig spesielt.

Nordmenn må ofre noe for Ukraina

Jeg tror det er viktig å ha et svært nøkternt og realistisk forhold til hvordan vi skal forholde til Russland når kampene i Ukraina en eller annen gang er avsluttet. Egen erfaring tilsier at det vil ta minst to generasjoner å endre Russland fra det øyeblikk endringene starter.

Norske politikere og diplomater må i min optikk må være forberedt på ha en konsistent utvetydig fordømmende linje ovenfor bandittledelsen i Kreml for handlinger både fortid og nåtid inntil de begynner et oppgjør med et à la det Tyskland har gjort etter 1945.

Samtidig som støtten til Ukrainas krig for oss alle gjennomføres med stadig større kraft, uten diplomatiske blindspor som Kreml kan benytte til sin fordel. Her kan Churchill, Roosevelt og De Gaulle være gode forbilder fra oppgjøret med Nazi-Tyskland. Styresettet i Russland før, under og etter Sovjettiden og frem til i dag hører hjemme på historiens skraphaug.

Et samlet Europa er imperativt og våre myndigheter bør kommunisere i likhet med den greske forsvarsministeren:

Også nordmenn må ofre noe for å støtte Ukraina, det er avgjørende for fremtiden og for kampen for demokratiet og et lite offer sammenlignet med våre ukrainske venners kamp på slagmarken, seksualisert vold mot sivile, og i ruinene av hensynsløs ildgivning mot boligområder.

Powered by Labrador CMS