Kronikk

UIDENTIFISERTE: En prest gjennomfører en seremoni i forbindelse med begravelse av uidentifiserte lik utenfor Butsja i Ukraina. Bildet er datert 11. august.
UIDENTIFISERTE: En prest gjennomfører en seremoni i forbindelse med begravelse av uidentifiserte lik utenfor Butsja i Ukraina. Bildet er datert 11. august.

Hva kan vi lære av Ukraina-krigen? Og hva vil avgjøre den?

Ukraina-krigen har skapt sterke følelser i Norge, noe som er naturlig da invasjonen av et selvstendig land bryter med både rettferdighetsfølelse og mange av de normene vi trodde var etablert i Europa etter den kalde krigen.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Diskusjonen kan likevel være problematisk, en del av dekningen av krigen har vært «jingoistisk» (et engelsk sjåvinismebegrep som innebærer en nasjonalistisk innstilling, kombinert med fiendlighet mot andre nasjoner, red.anm.) med et element av ønskedrømming fra vestlig side. Vi kan fort undervurdere Russland og overvurdere våre egne kapasiteter.

Det er viktig å bevege seg forbi denne typen retorikk, og se på noen av de mer oversette momentene som har formet Ukraina-krigen, og som til slutt kommer til å avgjøre krigen. Noen av disse momentene har blitt oversett i norsk forsvarsplanlegging. Slik kan vi lære av Ukraina-krisen.

En nøktern vurdering av hendelsesforløpet rundt Ukraina-krigen og mytene som har dannet seg rundt krigføringen, og virkningene på internasjonale forhold, kan være nyttig. Her er fire myter rundt Ukraina-krigen, som for vår egen skyld burde problematiseres, og hva som til slutt vil avgjøre krigen:

RAPPORT: Russlands president Vladimir Putin får en oppdatering fra forsvarsminister Sergej Sjojgu under deres møte i Kreml 4. juli 2022.
RAPPORT: Russlands president Vladimir Putin får en oppdatering fra forsvarsminister Sergej Sjojgu under deres møte i Kreml 4. juli 2022.

Putin og russisk krigsplanlegging er «irrasjonell», eller«syk»

Rykter om sykdom eller irrasjonalitet har en tendens til å spre seg tidlig i en krig og det gjorde de denne gangen også. Det at Putin og hans offiserer planla å angripe Ukraina med så lite styrker som 150.000-190.000 soldater mot Ukrainas rundt 196.000, som ble brukt i februar, gjorde at mange vestlige observatører undervurderte faren for krig før krigen brøt ut.

Selv om pressen ikke alltid fikk med seg dette styrkeforholdet og fokuserte på Russlands totale antall styrker (inkludert russiske vernepliktige som stort sett ikke ble brukt i Ukraina, og avdelinger ikke brukt i krigen) istedenfor de.

Men, vi må merke oss at Putins nære generaler var veteraner, slik som Valery Vasilyevich Gerasimov, fra erobringen av Krim i 2014, hvor et liknende styrkeforhold resulterte i en betydelig russisk seier.

Putins første strategi; å kombinere spesialsoldater, hybridkrigføring og raske lette mekaniserte styrker for å sikre et regimeskifte, var en kalkulasjon basert på tidligere erfaringer fra hans støttespillere, ikke irrasjonelt.

Den var feilslått og tok sjanser, men ikke nødvendigvis «gal».

Erklæringer fra president Volodymyr Zelenskyj, som selv hevder at han bare var minutter fra å bli drept og tatt til fange, kan tyde på at strategien kan ha vært nærmere å lykkes enn det vi liker å tenke på. Det er interessant å vurdere hvordan vestlige reaksjoner etter en slik vellykket operasjon hadde vært. Antagelig ikke så sterke som i dag, hvor vi har sett hvor sterk Ukrainas motstandskraft var.

Hva betyr dette for oss?

Det betyr at Russland har en leder som analyserer konsekvenser av handlingene sine, det vil si rasjonelle kalkulasjoner der elementer som Natos atomavskrekking spiller inn, sammen med de militære erfaringene Putins støttespillere har.

Det krever at Nato setter klare grenser og indikerer ganske klart hvilken politikk og hvilke militære midler som blir satt inn. Det innebærer også at våpenstøtte til Ukraina er mindre problematisk enn mange kommentatorer kanskje syns. Putin vil fortsatt ikke risikere atomkrig for å forhindre slik eksport.

Den første delen av Ukraina-felttoget viser også begrensningene bruk av spesialstyrker og hybridkrigføring har – spesielt i møte med et handlekraftig lederskap på motsatt side som synes for sin egen befolkning.

For oss i Norge står dessverre Zelenskyjs kommunikasjonsstrategi i grell kontrast til hvordan vi og vår egen regjering og forsvar reagerte kommunikasjonsmessig i aprildagene 1940.

Droner og langtrekkende missiler dominerer fremtidens kriger

Dronekrigføring var veldig viktig i krigens første fase, da russiske styrker prøvde å ta over Kyiv, og de tyrkiskproduserte Bayraktar-dronene – relativt billige systemer sammenlignet med amerikanske tilsvarende våpensystemer– ga definitivt en styrket ukrainsk krigsmoral. I den grad at ukrainerne laget egne kampsanger om dem.

Men dronenes rolle som angrepsvåpen (de er fortsatt viktige i forhold til artilleri-observasjon) ble mindre viktig når konflikten forandret seg til en mer statisk krigføring med fokus på frontlinjen i Donbas.

Russiske mottiltak og anti-luftskyts viste seg mye mer effektive i en situasjon med mindre bevegelse på slagmarken. Dronene ble, selv om de var viktige i forståelsen av slagfeltet, ingen game-changer, men billige og enkle systemer har vist seg viktige i kamphandlingene.

Historien til langtrekkende missilsystemer likner litt på historien til dronekrigføring. Russerne brukte avanserte missiler i krigens første fase, men kanskje på grunn av at russerne overvurderte sjansene til et sjokkangrep på linje med deres erobring av Krim-halvøya i 2014, ikke i et så stort omfang som forventet. Dette var kanskje for ikke å ødelegge infrastruktur man kunne bruke senere, hvis man tok over Ukraina eller deler av Ukraina.

Over tid virket det som om russerne brukte missiler i større omfang, men at de ikke greide å produsere nok til at man kunne opprettholde volumet av missilangrep. Dette betydde at man i større grad brukte gamle missilsystemer.

Det er lett å avfeie dette med sanksjoner, det at man manglet komponenter til produksjon, og dette er nok en del av bildet. Men man burde notere seg at russisk forbruk av missiler har vært så høyt over tid at også vestlige produksjonslinjer ville hatt problemer med å opprettholde volumet. Effektiviteten blir avhengig av en stor lagerbeholdning, dette gjelder både for Russland og Ukraina.

På russisk side har relativt gammelt artilleri faktisk vært viktigere, og kan delvis forklare hvordan russerne greide å rykke frem i Donetsk i krigens andre fase, på tross at man igjen ikke hadde den 3:1-overlegenheten (tre angripende soldater per forsvarende soldat, red.anm.) i infanteri man skulle forvente i slik krigføring.

I forhold til slike systemer har russerne store lager, som for eksempel finske etterretningsoffiserer intervjuet av det anerkjente Royal United Services Institute, mener at kan holde i mange år. Disse systemene er stort sett lite raffinerte og mangler treffsikkerhet, men fungerer i en situasjon der frontlinjene beveger seg sakte. Logistikken til slike systemer er sårbare, derfor har leveringen av det amerikanske HIMARS systemet vært viktig, men antallet HIMARS-plattformer er lavt og som ukrainerne selv sier ikke nok til å forandre krigens gang. Kvantitet er igjen viktig.

Reserveavdelingene teller ikke i krig

På mange måter var den første fasen av krigen preget av russisk bruk av spesialsoldater. Og det russiske valget om å la angrepet på Ukraina fremstå som en «militær operasjon» snarere enn krig, noe som gjorde at det var yrkessoldater som sloss fra russisk side (man ville unngå vernepliktige). Det var et valg som eksperter som Michael Kofman og Rob Lee mener gjorde at russiske avdelinger ofte manglet infanteri til støtte for panseravdelingene sine og skapte tap.

Omvendt var det den ukrainske territorialarmeén, deres reservister, som bidro med viktige mannskaper de første dagene. Den fjerde hurtige utrykningsbrigaden fra nasjonalgarden var helt essensiell i forsvaret av Hostomel-flyplassen mot russiske spesialsoldater de første dagene av kamphandlingene, og krigens forløp kunne ha forandret seg uten avdelingenes innsats, dette selv om reservene ikke var fullt ut mobilisert.

ØDELAGT: Dette bildet er datert 2. august og viser en ødelagt Antonov på flyplassen Hostomel.
ØDELAGT: Dette bildet er datert 2. august og viser en ødelagt Antonov på flyplassen Hostomel.

Over tid løste russerne dette problemet, mange vestlige observatører fremhevet økt verving av personell fra periferier i Russland, Wagner gruppen, og tsjetsjenske legioner som fantasifulle russiske løsninger på problemet. Men virkeligheten er kanskje mer kjedelig, mange av de ekstra soldatene russerne etter hvert har kunnet sette inn, er en form for reservister, tvangsinnkalte menn mellom 18 og 65 år. Men ikke fra Russland, tvangsinnkalte fra Donetsk og Luhansk, etter at mobilisering ble iverksatt der.

Eksakte anslag er ikke lett å gjøre, men ukrainske kilder snakker om sannsynligvis titusener, med et fullt potensial på 50.000-60.000. Det anerkjente internasjonale instituttet for strategiske studier anslo antallet soldater i Donetsk- og Luhansk-hærene til å være 34.000 før krigen.

Det er i dag viktige deler av den russiske frontlinjen i øst, inkludert rundt Donetsk by som er holdt av disse reservistavdelingene. De er ikke godt utstyrt, og har hatt problemer. Tapene deres er høye, men russerne kunne ikke konsentrere styrkene slik de har gjort i øst uten disse reservistene. De har vært meget viktige ved å frigjøre soldater fra nedprioriterte frontavsnitt som kunne brukes i angrep i prioriterte frontavsnitt, og de har over sommeren 2022 også blitt brukt offensivt i Donetsk-området.

Ukraina-krigen har vist viktigheten av reservister og begrensingene i bruk av både yrkessoldater og spesialsoldater. Dette etter tiår der det å ha reserver har blitt nedprioritert i Vesten og i Norge.

Det er også viktig å fremheve at en hel generasjon av ukrainere fra Luhansk og Donetsk nå får erfaring i å sloss mot Ukraina på russisk side. Dette vil skape sår og påvirke etterkrigs-Ukraina uansett hvordan krigen går.

Verden er samlet mot Russland

Verden er ikke samlet mot Russland, verden sitter hovedsakelig på gjerdet. Det har blitt gjentatt til det kjedsommelige, spesielt tidlig i konflikten; at verdenssamfunnet har stilt seg bak Ukraina og mot Russland, og at Russland har blitt isolert. Dette er ikke sant, et solid flertall i FNs generalforsamling fordømte den russiske intervensjonen, men viktige aktører som India og Brasil ser på konflikten som frembragt av to sider, og vil ikke delta i det økonomiske sanksjonsregimet.

Landene som støttet Russlands intervensjon er få, og begrenser seg i stor grad til militærdiktatur. Men landene som sitter på sidelinjen og i realiteten er nøytrale, representerer et flertall av verdensbefolkning. Det inkluderer verdens største økonomi (Kina), verdens tredje største økonomi (India), verdens syvende største økonomi (Indonesia) og verdens niende største økonomi (Brasil), hvis man ser på kjøpekrafts justerte bruttonasjonalprodukt.

Russerne har hatt skuffelser. Kazakhstan, en forventet russisk alliert, har vært kjølig mot Putin. Men dette gjelder også USA, som forventet hjelp fra sin gamle allierte Saudi Arabia med å stabilisere energiprisene, noe som ennå ikke har skjedd.

Vi har også sett et Europa som ikke alltid står samlet, noen fremhever at EU har vært ved et veiskille i forhold til deres samarbeid med hensyn til sanksjoner. EU har oppnådd resultater, men det er et faktum at tysk energipolitikk, på tross av amerikanernes og Trump-administrasjonens advarsel, gjorde seg avhengig av russiske tilførsler av gass. Dette har skapt betydelige inntekter for Russland i en tidlig fase av krigen.

Pragmatisme kjennetegner fortsatt EUs tilnærming, med unntak for land og sektorer avhengig av russisk olje og russisk gass. Vi har sett en tredeling av Nato med land som Tyskland, Italia, Frankrike, Spania, Kroatia og Slovenia, som har en mykere linje mot Russland og ermer ineffektive i å overlevere utstyr til Ukraina, mens de nordiske landene, Baltikum, Polen og Storbritannia har hatt en fastere linje og en mer effektiv overføring av utstyr til Ukraina.

USA og Canada står her i en særstilling. Det er et faktum at sanksjonspakkene har skadet Russlands produksjon og utenlandske investeringer, og import/eksport har gått ned. Det er også et faktum at Russland mangler gassrørledninger mellom Vest- og Øst-Sibir, og mellom Vest-Sibir og Kina. Og at den siste muligheten, illustrert av den atlantiske trans-sibirske rørledningen, har vært hemmet av manglende kinesisk interesse og investeringer i fortiden. Men dette kan fort forandre seg hvis vi ser kriser som den nylige Taiwan-krisen, i forholdet mellom Kina og USA.

Russland har fått et sjokk etter at sanksjonene har truffet dem, men har noen av verdens største markeder som de over tid kan diversifisere eksport og import fra. EUs pragmatiske tilnærming, ofte diktert av de nasjonale interessene til medlemslandene, har blitt observert av nye og viktige aktører som India og Nigeria, og blir brukt som argument for at disse aktørene ikke skal forholde seg til sanksjonsregimet fra Vesten.

Russland har gjennom sin svarte økonomi og det store antallet av mer eller mindre nøytrale aktører i det internasjonale samfunn, sjanser for å greie seg bra nok til å opprettholde trykket, og vi vil se nye strategier fra Russland over tid. EUs sakte tempo for å stoppe avhengigheten av russisk olje og gass, i forhold til den siste kategorien med et mål å gjøre seg uavhengig innen 2030– 8 år frem i tid– vil også gi Russland tid.

Økende olje og gass priser kan også til en hvis grad kompensere for økende russiske transportutgifter til nye markeder som India og Kina. Dette hvis OPEC+, en organisasjon der Russland fortsatt et toneangivende medlem, ikke kompenserer i økt produksjon, noe som ikke synes å hende ennå. For OPEC+ inkluderer land som Saudi Arabia, Nigeria og Emiratene, er den høye oljeprisen en fordel. Russlands system, der svartebørs spiller en stor rolle, og der oligarker har en relativt uavhengig rolle i å promotere Russland, vil også hjelpe Russland her. Sanksjonene rammer Russland, men stopper ikke krigen i Ukraina.

Det er viktig å avgrense faktorene som vil avgjøre denne krigen. Mange skisserer et russisk tap, men slike prediksjoner er vanskelig å gjøre. Både Russlands og Ukrainas muligheter til å vinne krigen avhenger av deres evne og vilje til å føre krigen. Ukraina er et stort land, med betydelig militærmakt, relativt store lagre av militært materiell, relativt stor befolkning, og store lagre av utstyr før krigen startet. Ukraina er ikke Norge eller Sverige, men har numerisk vært en av Europas sterkeste stater.

STØTTE: Russiske soldater marsjerer til støtte for kolleger som deltar i det russiske myndigheter omtaler som en spesialoperasjon i Ukraina. Bildet er fra Volgograd i Russland og er datert 11. juli i år.
STØTTE: Russiske soldater marsjerer til støtte for kolleger som deltar i det russiske myndigheter omtaler som en spesialoperasjon i Ukraina. Bildet er fra Volgograd i Russland og er datert 11. juli i år.

Russland har også hatt store lagre av materiale, og en mulig stor hær, men har valgt å bruke bare yrkessoldater (med unntak av enheter av den russiske marine, og soldater fra Donetsk og Luhansk), og dette har betydd at de i dag antagelig er numerisk underlegne.

Russland har allikevel en solid artillerioverlegenhet, som forklarer litt av framgangen i Donetsk og Luhansk. Men Ukraina-krigen vil bli langvarig, dette betyr at det er hvor mange styrker Ukraina og Russland greier å mobilisere og hvor mye utstyr man kan sette i felt som blir avgjørende.

Ukraina har på tross av at de har tilgang til mange mulige soldater, et underlegent utstyrspotensialt. De har ikke en stor nok egen krigsproduksjon til å forandre utstyrssituasjonen. De er med andre ord avhengig av vestlige forsyninger av ammunisjon og våpensystemer.

Spørsmålet er om hastigheten og volumet på overføringer av våpensystemer fra Vesten i dag er stort nok til å kompensere for den russiske mobiliseringen fra lagrene. På vestlig side har «just in time»-systemet, og en tendens til å nedprioritere kvantitet skapt problemer for forsyningssituasjonen og de ivrigste Nato-landene i Europa, inkludert Sverige og Finnland selv om de ikke ennå er medlemmer, vil snart møte begrensninger.

Nato-land som Frankrike, Spania, Tyskland og Italia er fortsatt ineffektive hjelpere og volumet på hjelpen er begrenset i forhold til potensialet, noe som i tilfellet Tyskland direkte har skapt spenninger i det tysk-ukrainske forholdet, dette er en viktig observasjon for Norge, der noen kanskje ser på Tyskland som en slags erstatning for USA.

USA har i enkelte tilfeller gitt mye som i forhold til M777 haubitser, og har store lager reserver, men må åpne disse i større grad enn i dag. Det kan også godt hende at produksjonen må økes etter en hvis tid. Vi ser også at Vesten over tid har en tendens til å miste interessen for konflikter, og at økende energipriser, og inflasjon, forsterket av Ukraina-krigen, kan påvirke vesteuropeisk politikk til vinteren, det såkalte kuldesjokket, og Russland har allerede støttet vennlige mer ekstreme krefter i europeisk politikk og radikalisering og politisk vold.

Det er veldig viktig for Norge å planlegge både energisikkerhet (herunder prisnivå for norske borgere), og det grønne skiftet på en mer nøyaktig måte en over de siste årene, dårlig planlegging, vil som vist av eksemplet Tyskland, kunne gi Russland fordeler.

Men Russland er ikke uten problemer, man har ikke fullt ut løst mannskapsproblemene sine, og får kanskje ikke løst disse problemene uten å sette inn vernepliktige, noe som kan gjøre krigen enda mer upopulær i Russland og vil begrense den russiske muligheten til å hevde at dette bare er en «militæroperasjon» og ikke krig. I dag er faktisk Russland numerisk underlegne i Ukraina, og dette er ikke på grunn av tap, men manglende evne til å mobilisere tropper i det som i egentlig fortsatt er et militært system avhengig av vernepliktige. Russiske lagre har masse gammelt utstyr, som betyr at mobiliserte tropper kan bli dårligere og dårligere utstyrt, men nye frivillige tropper kan faktisk være mer motivert en de opprinnelige troppene, da de vet de går til krig.

Når alt kommer til alt, er dette en industriell krig av en type som verden ikke har sett på lenge, og det viktigste spørsmålet som avgjør dette over tid er nettopp vestens forsyningsevne og vilje mot Russlands lager beholdninger og evne til å etter-forsyne sine egne tropper og sette opp nye avdelinger. Dette kappløpet er langt i fra så enkelt å vinne som mange vil tro, både i Russland og Vesten.

Powered by Labrador CMS