Putins havn på Gotland

Nå er et av de største svenske kystvaktfartøyene med på å vokte den nye havnen, som Russland har betalt for.

Her kobles flere hundre års historiske sår med balteres flukt vestover under 2. verdenskrig. Til historien hører også Tysklands behov for russisk gass i dette århundret, samt Putin-regimets annektering av Krim i 2014 og krigen mot Ukraina i 2022.

Vikinger hvilte her underveis til lite vennlige tokt i Østersjøen. Sverige overtok styringen på 1600-tallet, men de aller største tankene om Slite kom ikke lenger enn til tegnebrettet. Det samme skjedde med ideer fra svenskenes solkonge Gustaf III mot slutten av 1700-tallet.

Lager for russiske gassrør

I 2010 ble både grønne hekker og røde postkasser grå av støv, fordi Slite lå gunstig til for midlertidig lagring av Gazproms rørledninger.

Det var og er 120 mil fra Russland til Tyskland, og inntil 6500 rør kunne ligge på samme sted samtidig øst på Gotland. Hvert rør var tolv meter langt, én meter tykt og veide drøyt 20 tonn. De ble fraktet fra den gamle, slitne Slite-havnen på spesialbygde lastebiler som kjørte kontinuering til lagringsplassen et par kilometer inn på land. Rørene ble senere skrudd sammen til to ledninger på dypt vann i Østersjøen.

Gotlands nær kollektive begeistring hadde få sterke motstemmer, men Riina Noodapera skilte seg ut. Hennes foreldre var flyktninger som kom hit fra Estland mot slutten av 2. verdenskrig. — Hvis russerne får investere her, gir vi dem lillefingeren og kan bli manipulert, sa lederen for Gotlands estiske forening i 2008.

Angrep også på Estland

Tross invasjonen i Ukraina virker ikke Riina særlig redd i dag. Hun tror det vil roe seg ned etterhvert.

— Men jeg ble jo ekstra opprørt over at det var på Estlands nasjonaldag Russland gikk inn i Ukraina. Mange av oss opplevde det som et direkte angrep på den estiske nasjonaliteten. Mye ble snudd opp-ned den 24. februar også ved at russerne valgte å sabotere esternes feiring, sier hun til Forsvarets forum.

Likevel gir gjenoppbyggingen av forsvaret og sivilforsvaret på Gotland ro i den estiske sjelen:

— Da gassrørledningene ble lagret i Slite tittet man bare på pengene, ikke maktfaktoren som man lekte med, sier Riina.

Etter Krim i 2014 var det foten ned for Nord Stream 2, som skulle gi ytterligere to gassrørledninger fra Russland til Tyskland. Beslutningen var europeisk og transatlantisk storpolitikk, men på Gotland ble mange sinte på Riina fordi Slite- kaien ikke kunne leies ut igjen.

Skoleelever redde

I sommersolen kommer Maria og Magnus Åhnström vandrende med hunden foran seg. Begge er lærere i Slite, men bor nærmere vestkysten enn østkysten av Gotland. I tillegg er de fra Stockholm.

— Vi er ikke så redde, men det er mange ekte gotlendinger på grunn av århundrers blandet erfaring med russerne, sier Maria.

— Det sprer seg til barna at foreldrene er urolige, supplerer Magnus.

Barna spør ofte lærerne om hva som vil skje «når Putin kommer». Forsikringer om at Putin ikke kommer, slår ikke helt rot.

— Flyalarmen testes hver tredje måned. Etter at Putin hadde gått inn i Ukraina rykket elevene til og spurte om alarmen varslet at russerne allerede var på vei i fly. Nei, svarer vi da, og understreket at det bare var en øvelse.

Maria og Magnus liker synet av det store kystvaktfartøyet i «Putin-havnen».

Påvirkes av barna

Lærerparet er etterhvert kommet til at den lokalforankrede russlandsskepsisen er et uttrykk for en større realisme enn mange som bor lenger unna forstår. De innrømmer at de urolige barna påvirker dem.

—Ja, det gjør de. Jeg har en elev fra Syria, som er veldig urolig. Hun har nylig flyktet fra krig, og spør stadig hva vi skal gjøre. Moren til en annen elev har vært på flukt tidligere, og spurte om vi skal ta en båt hvis russerne kommer, forteller Mia.

De har inntrykk av at gotlendingene er overveiende positive til svensk Nato- medlemskap. Samtidig er følelsene blandet på grunn av en frykt for at Putin skal «bli enda tokigare». Begge mener at Sverige ikke har hatt noe valg når Norge allerede er medlem og Finland ønsker å bli det.

Riina Noodapera har mange ubesvarte Nato-spørsmål: Er det bra eller dårlig at Sverige og Finland har tenkt å bli med i Nato? Blir det baser på Gotland? Blir det kjernevåpen her? Det siste er hun i mot, uavhengig av at hun er overbevist om at russerne har kjernevåpen i Kaliningrad, som bare ligger 30 mil sørøst i Østersjøen.

Bygger ikke bunker

I kafeen ved sandstranden virker ikke Monika Bergman som en lettskremt kvinne.

— Vi er ikke så redde for russerne at vi bygger bunkere, men har alltid måtte stole på et sterkt forsvar. Vi vet jo at vi er den siste utposten østover. Russerne er utenfor her med sine marinefartøyer og de flyr nær oss.

— Men dere var positive til bryggen russerne bygde?

— Jo, men det var før Putin kviknet til og viste hva han ville. Vi slapp jo å betale selv for det nye havneanlegget. Det var før Krim og Ukraina.

—Hvor var man mest naiv: i Stockholm eller her i Slite?

—Begge steder. De som sitter og bestemmer gikk ikke ut hit for å lage en konsekvensanalyse før Russland fikk bruke Slite som midlertidig lagringsplass for gassrørene, sier Monika, fersk tilhenger av svensk Nato-medlemskap, men med motforestillinger:

—Som gotlending stoler man ikke på russerne. Det ligge dypt i meg. Her øst på Gotland er vi nærmere Russland enn Visby på vestkysten er. Der har de et politikerliv med viktige saker som helse og hvor mange som skal få flytte til Gotland. Det sikkerhetspolitiske tror jeg ikke at de forstår seg på. Men da har vi det militæret!

— Er du beroliget av det store kystvaktfartøyet på «Putin-brygga»?

— Vet ikke om det spiller noen rolle.

— Hvis russerne vil, så bare kommer de?

— Det tror jeg.

— Da har dere ingen sjanse?

— Får vi Nato-medlemskap tror jeg ikke de våger å komme, men kommer de nå.... eller komme... Jeg ser for meg at de skyter noe fra Kaliningrad. De vil ha mer av Østersjøen og har tilgang til oss derfra. Nå er det jo boikott av alle russiske varer, så de kan ikke komme naturlig med båt til havnen her lenger.

Komponisten

I flere tiår etter utbruddet av 2. verdenskrig var det ulovlig for utenlandske statsborgere å besøke Fårö, en ekstraøy i nord som strekker seg enda lenger østover mot Estland og Latvia enn resten av Gotland gjør.

Nordmenn, finner og estere var formelt betraktet som en sikkerhetsrisiko. 17 mil øst for Slite ligger havnebyen Ventspils i Latvia. Avstander er små også fra denne del av Norden. Distansen i bil fra Oslo til kammermusikkfestivalen i Risør er lengre enn luftlinjen fra Bergmanveckan på Fårö til øya Saaremaa i Estland.

Den estiske komponisten og esseyisten Juri Reinvere var venn av Ingmar Bergman og hans pianistkone Käbi Laretei. Juri mener man bør kjenne til russisk mentalitet for å forstå den russiske trussel.

— I hver baltisk generasjons gen ligger det at vesten vil svikte og overlate oss til russerne.

— Tross Nato-medlemskapet?

— Det er en utbredt uro for hvilke konsekvenser det neste presidentvalget i USA vil ha for Nato. Russland firer ikke på sine krav.

— Har Sverige og Finland søkt falsk trygghet med et Nato-medlemskap?

— Flere allierte skaper økt sikkerhet, så det er ikke uten verdi. Det er likevel ingen garanti for at ikke noe vil skje, sier Reinvere, som komponerte Peer Gynt- operaen med premiere i Oslo i 2014.

Libretto om krigen

Den sovjetiske okkupasjon av Estland under 2. verdenskrig er sentral i den finske forfatteren Sofi Oksanens «Utrenskning», som hun blant annet fikk Nordisk Råds litteraturpris for.

Operaen Purge er basert på boken, og Reinvere har gitt historien tonefølge. Bevisstheten om hva som kan komme dukket ikke opp som lyn fra klar himmel 24. februar i år.

Siden vikingetiden har geografi og erfaring med Russland knyttet gotlendinger og baltere sammen.

Reinvere står utenfor Bergmans private kino i Dämba på Fårö. Esteren er bosatt i Tyskland, og illustrerer hvordan gotlendinger og balteres uro kan være vanskelig å forstå i Frankfurt og Norge:

— En 80 år gammel venn av min mor døde for to år siden. Han hadde opplevd 2. verdenskrig. En uke før han sovnet inn, sa han til mor: «du vet hvor glad jeg er for at jeg går bort før russerne kommer tilbake».

Som ester forsto jeg umiddelbart hva han snakket om. Da jeg fortalte historien til vestlig europeere merket jeg imidlertid at de ikke har den erfaringen og dermed ikke kunne forstå, sier Juri Reinvere.