Kronikk

SIVILE: «Dette er dessverre ikke overraskende i det hele tatt», skriver Jørn Buø om de volden begått mot sivile i Ukraina. Bildet er tatt den 1. april og viser restene av at russiske styrker har trukket seg ut fra byer utenfor Kyiv.
SIVILE: «Dette er dessverre ikke overraskende i det hele tatt», skriver Jørn Buø om de volden begått mot sivile i Ukraina. Bildet er tatt den 1. april og viser restene av at russiske styrker har trukket seg ut fra byer utenfor Kyiv.

Det er en mer enn 500 år lang rød tråd i russisk brutalitet

Konsekvensene av minst 500 års russisk fryktbasert lederskap uten et positivt menneskesyn er store egne tap og brutalitet hinsides vår fatteevne. Dessverre er også dette helt som forventet.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har nå vart i godt over en måned og det har etterhvert blitt godt dokumentert at russiske avdelinger har lidd uforholdsmessige store tap uten at tallene foreløpig er bekreftet.

Tom Røseth ved Forsvarets Høgskole berørte en del av årsakene til dette i Forsvarets forum 03. april 2022. Røseth er på riktig spor, men etter min oppfatning er årsakene langt mer gjennomgripende, historisk forankret og dessverre dypere kulturelt betinget.

Russisk fremferd har dessuten lite med verneplikt som sådan (som også Norge har) og militære ungdomsorganisasjoner (som også Norge har gjennom ungdoms Heimevernet) og gjøre. Brutaliteten mot sivile, så vel som den ukrainske motstanderen kombinert med store egne tap, er derimot en uunngåelig konsekvens av russisk ledelsesform og manglende verdier.

Vold og krigsforbrytelser

I de seneste dagene har en hel verden blitt rystet av den volden og krigsforbrytelsene som er blitt voldt mot sivile og militære ukrainere. Dette er dessverre ikke overraskende i det hele tatt.

Jeg påpekte en del av disse forholdene i min kronikk i Forsvarets forum 9. mars. Det er en mer enn 500 år lang rød tråd i russisk brutalitet, både innenriks og utenriks fra tsarperioden, gjennom kommunismen til Putin. Hverken Jeltsin eller Putin har tatt noe grunnleggende oppgjør med hverken løgn, forkvaklende verdier eller brutalitet.

Den fullstendig uproporsjonale russiske voldsanvendelsen må ikke under noen omstendighet glemmes eller legges til side når våpnene har tiet i Ukraina. Det er nødvendig med et tydelig oppgjør med løgnene fra det russiske lederskapet.

Et slik oppgjør vil dessverre ta lang tid, kreve en helt ny ledelse i Kreml og omfattende endring i hele det russiske samfunnet. Basert på mine egne erfaringer er det min vurdering at det vil ta minst to generasjoner.

Forsvarets verdier

Ledere i det norske Forsvaret har noen verdier som er godt forankret. Basert på «Respekt, Ansvar og Mot» og at det viktigste er:

«Å løse oppdraget og ta vare på folkene mine».

Empatisk lederskap som gir trygghet, omsorg og tro på oppdraget er stort sett fraværende hos russerne.

Min erfaring tett på de russiske væpnede styrker gjennom tre år var at deres tilnærming er:

«Å fremstå (for ledelsen) som om oppdraget er løst (selv om det ikke er det) og folkene mine er forbruksvare».

Russiske offiserer fremhever mot, plikt og ære, men respekt og ansvar slik vi definerer det er helt ukjente begrep i hele kommandokjeden. Det oppleves ingen respekt for sine underordnede og kolleger som mennesker med behov for å bli sett, verdsatt og beskyttet.

Jeg har selv observert russiske offiserer som har slått underordnede som ikke utførte ordren som beskrevet.

Ingen verdimessig kontekst

Hos oss oppfattes alle mennesker som frie, unike med en ukrenkelig egen verdi, som vi skal respektere enten de er venn eller fiende. Jeg oppdaget at den russiske tilnærmingen ikke berørte, forsto og anerkjente individets ukrenkelighet i det hele tatt.

Jeg beskrev i min forrige kronikk russernes manglende respekt for de mange døde og skadede i trafikken som jeg opplevde neste daglig. Det opprørte meg også fordi jeg intuitivt forsto hva dette innebærer for den som er en del av og sloss for og mot russisk militærmakt.

I løpet av min tre år hadde jeg også «et oppdrag» på et russisk likhus. Et slikt besøk, hvor manglende respekt både for besøkende og døde lyste med sitt fravær, er en av min verste opplevelser gjennom livet.

TSJETSJENIA: Russiske soldater i Tsjetsjenia i oktober 1999.
TSJETSJENIA: Russiske soldater i Tsjetsjenia i oktober 1999.

Det mest opprørende var imidlertid videoer jeg ble presentert for av sjefen for Generalstaben som de øverste russiske militære myndigheter hadde produsert for «motivere» avdelingene de sendte til krigen i Tsjetsjenia.

Det ble kontrollert og filmet at jeg og mine attachékolleger hadde åpne øyne når det ble vist avkutting av kroppsdeler inklusiv genitalier med kniv, halshugging, nakkeskudd på russiske soldater av tsjetsjenske opprørere.

Ingenting av dette ble satt inn i en verdimessig kontekst, og det er lett å tenke seg hvordan dette påvirket de russiske soldatene og deres ledere til lettere å utføre grusomheter.

Uproporsjonal voldsbruk

Putins demonisering, nazistbeskrivelse og umenneskeliggjøring av ukrainerne er samme måte å skape forutsetning for overdreven og helt uproporsjonal voldsbruk både mot ukrainske fanger og sivilbefolkningen.

I mitt samkvem med russiske spesialstyrker ble jeg også svært opprørt over tydelig bruk av anabole steroider, rusmidler og ikke minst det at et verdibasert menneskesyn var helt ukjent og utenfor persepsjonsevne. Mine forsøk på å bringe verdier på bane ble møtte med ansikter som fortalte meg at jeg aldri kunne nå frem til Spetsnaz med mitt budskap.

Politisk kommisær

I Sovjettiden ble det fryktbaserte lederskapet i de væpnede styrker utøvet særlig gjennom «politisk kommisær» på alle nivå fra kompani og oppover.

Ved siden av den politiske kontrollen/indoktrineringen skulle de også sikre at soldatene fryktet sine sjefer mer enn fienden. Nakkeskudd på eget personell var en vanlig metode for å sikre disiplin.

Jeg har selv vært i kjelleren på det beryktede Ljubjanka i Moskva, hvor FSB (Den føderale sikkerhetstjenesten i Russland) fremdeles har hovedkvarter, og sett cellene som er tilpasset nakkeskudd.

Etter kommunismens fall innførte russerne en stabsfunksjon for «oppdragelse» for å sikre lojalitet til regimet. Dette erstattet ikke den politiske kommisæren og den ordinære avdelingssjefen må stå alene i å utøve fryktbasert lederskap for å løse sitt oppdrag.

Dette har trolig medført et fryktmessig «vakuum» som forklarer noe av den manglende russiske fremgangen i Ukraina. De russiske soldatene ble antagelig veldig fort reddere for ukrainsk ild enn sine egne sjefer.

En mer «myk» observasjon fra min side var at russiske barn i stor grad blir oppdratt av sine bestemødre. Det kan være både trygt og hyggelig, men jeg antar at det i liten grad bidrar til verdimessig utvikling og fornyelse i takt med tiden.

Til slutt

Russland og russere ga meg også mye positivt som jeg tar med meg resten av livet, fantastisk musikk, teater, litteratur, arkitektur, annen kunst samt humor, mat og drikke. Russere er også individer med nøyaktig de samme behov som oss, de vil bli elsket, sett og anerkjent.

Jeg møtte mange russere som jeg virkelig fikk sansen for, men min funksjon og verden slik den er gjorde at varige vennskap dessverre ikke var naturlig. Jeg unner russerne av hele mitt hjerte å en gang komme ut av sitt gjennomgående dysfunksjonelle lederskap. Bare slik kan den enkeltes egenverd, frihet og grunnleggende rettigheter blir anerkjent og dyrket av det store flertallet medborgerne i det russiske samfunnet.

Powered by Labrador CMS