Putin innser ikke hvor mye krigføring har endret seg

• Denne kronikken ble først publisert i The Atlantic.

Otto von Bismarck sa engang at bare en idiot lærer av egne feil. «Jeg lærer fra andres», sa den tyske 1800-tallskansleren. Forbløffende nok gjentar den russiske hæren sin egen Sovjet- forgjengers fordums feilskjær.

Reportasje:

– Krig er ikke ett, men mange mareritt

I april 1945 sendte marskalk Georgij Zjukov stridsvognarmeene sine inn i Berlin uten infanteristøtte, etter intenst press fra Stalin. Vladimir Putins styrker har ikke bare begått samme tabbe; de kopierte til og med måten forfedrene deres festet jernbiter – inkludert sengerammer – på stridsvognenes våpentårn, i håp om at metalltilleggene fikk panservernvåpnene til å detonere prematurt.

Dette berget ikke de russiske stridsvognene. Det gjorde dem bare enda mer iøynefallende, og tiltrakk seg ukrainske stridsvogn-jaktlag, akkurat som Den røde armés stridsvogner i Berlin pådro seg grupper med Hitlerjugend og SS, som angrep dem med Panzerfaustere.

Påvirket den militære tilnærmingen

Den russiske presidentens fordreide besettelse av historie, spesielt med den «Store patriotiske krigen» mot Tyskland, har forvrengt den politiske retorikken hans til bisarre selvmotsigelser. Det har åpenbart påvirket den militære tilnærmingen hans.

Stridsvogner var et viktig symbol på styrke under andre verdenskrig. At Putin fremdeles kan betrakte dem på denne måten, er ikke til å tro. Kjøretøyene har vist seg å være fullstendig utsatte i møte med droner og panservernvåpen i nylige konflikter, som i Libya og andre steder; Aserbajdsjans evne til å ødelegge armenske stridsvogner var vesentlig for seieren i Nagorno-Karabakh-regionen i 2020.

Har ikke lært

Likevel ser Putin ut til å ha lært like lite som han har glemt. I august 1968 ble Warszawapakt- styrkene som gikk inn i Tsjekkoslovakia fortalt av sine politiske ledere at de kom til å bli ønsket velkomne som frigjørere. De endte opp som fordømte, tomme for drivstoff og sultne. Moralen var filleristet.

Putins kontroll over innenriksmedier kan skjule sannheten fra mesteparten av den russiske befolkningen, men hans vernepliktige, som nå tvinges til å signere nye kontrakter som omgjør dem til frivillige, er langt mer virkelighetsorienterte.

Respektløshet overfor egne

Behandlingen hans av eget folk er like skånselløs som behandlingen hans av egne fiender. Hæren har til og med brakt med seg et mobilt krematorium til Ukraina for å kvitte seg med russiske falne, for å redusere antallet hjemvendte likposer.

Putins Sovjet-forgjengere hadde en lignende respektløshet overfor egne soldaters følelser. I 1945 ble Den røde armé stilt overfor en rekke mytterier. Ofte behandlet med forakt av offiserer og politiske instanser, ble soldater beordret ut om natten inn i ingenmannsland, ikke for å berge ut likene av falne medsoldater, men for å avkle dem uniformene slik at de kunne brukes på nytt av reservetropper.

Les også: Den største krigsforbrytelsen på norsk jord

Tre millioner granater

Et annet gammelt mønster som gjentar seg selv i Ukraina, er at den russiske hæren setter sin lit til tunge våpen. Under andre verdenskrig skrøt Den røde armé av kraften til artilleriet deres, som de kalte «krigens gud». I Berlin-operasjonen fyrte Zjukovs artilleri av mer enn tre millioner granater, som ødela mer av byen enn de alliertes strategiske luftoffensiv hadde gjort. Sovjeterne brukte katjusja-rakettkanoner, som tyske soldater ga økenavnet «Stalinorgel» på grunn av den ulende lyden, for å drepe alt resterende forsvar.

Når Putins konvensjonelle artilleri flerrer ukrainske bygninger åpne i samme, gamle stil, for å eliminere mulige snikskytterposisjoner, tar termobarisk artilleri, de utraderende «vakuumbombene», som lager en ildkule som suger oksygenet bort fra målene deres, over plassen til de gamle katjusjaene.

Meninger

Hva er termobariske våpen? Og hvorfor bør de forbys?

Russernes tilintetgjørelse av Groznyj og Aleppo har allerede blottlagt hvor lite urban krigføring- doktrinen deres, til forskjell fra den som vestlige væpnede styrker benytter, har utviklet seg siden annen verdenskrig. Den internasjonale koalisjonen som tok tilbake byene Rakka og Mosul fra Den islamske stat, oppviste en langt mer målrettet tilnærming, ved å sperre av hver by, og deretter rydde område etter område.

Nøyaktig samme skjebne

Putins hær er så visst ikke Den røde armé, på samme måte som at Russland ikke er Sovjetunionen. Institusjonell korrupsjon i hele myndighetsapparatet gjennomsyrer alt, med offiserer, som profiterer på salg av reservedeler og ignorerer logistikkstøtte i favør av prestisjeprosjekter.

Samtidig som det ukrainske forsvaret meier ned russiske T-72-stridsvogner fra den kalde krigens æra som om de var perler på en snor, har russisk prioritet vært å holde av nok penger til å finansiere den neste generasjonen høyteknologiske Armata-stridsvogner.

Likevel evner ikke Armataen å gjøre så mye mer enn å tøffe rundt på Den røde plass på seiersdagsparader hver eneste 9. mai, for å imponere folkemengdene og utenlandske medier. På slagmarken ville den ha lidd nøyaktig samme skjebne som T-72-stridsvognene.

Usikrede samtaler

Eliteavdelinger, fallskjermjegere og spesialstyrker er fremdeles å finne på innsiden av det russiske militæret, men oppnår lite på egen hånd i kaoset av dårlig ledelse og kontroll.

Andre verdenskrig:

Stalins psykologiske nedkjøling

Mangelen på fremsynthet ved innføringen av den russiske hærens nye system for kryptert kommunikasjon, ville vært mye vanskeligere å fatte i den mer rigide Sovjet-tiden, da slike tabber ble hardt straffet. Antatt sikker, er den avhengig av 3G-tårn, som Russland ødela da de invaderte Ukraina. Siden systemet ganske enkelt ikke virker, må russiske offiserer kommunisere i usikrede samtaler på mobiltelefon, idet skadefro ukrainske frivillige avlytter.

Invasjonen av Georgia i 2008, som ble et tilbakeslag for den lille, tidligere sovjetrepublikken, men som blottla inkompetanse og svakheter på den russiske siden, førte til planer om å reformere og utstyre Putins væpnede styrker på nytt. Denne innsatsen har tydeligvis slått feil.

Dette sier en god del om mangelen på idealisme, redelighet og pliktfølelse innad i regimet hans. Hvordan dette kan endre seg på et så sent og kritisk stadium i den ukrainske invasjonen, er veldig vanskelig å få øye på.

Les om kommunikasjonssvikt de russiske styrkene: Hvordan Russland kjørte seg fast i Ukraina

Tilpasser taktikken

Mot slutten av 1942 i Stalingrad, overrasket Den røde armé seg selv og verden med en plutselig vending, og det er tegn på at Putins styrker tilpasser taktikken sin og legger opp til to strategiske omringninger, rundt Kyiv og i Øst-Ukraina.

En nesten stalinistisk besluttsomhet i det å få det russiske militæret på rett kjøl – støttet opp med henrettelser av desertører og streikende offiserer – kan godt forlenge konflikten til et blodbad med nådeløs, kvernende tilintetgjørelse.

Stikk i strid med alle førkrigsforventninger, ser imidlertid en russisk militær kollaps også ut som en mulighet. En total oppløsning av moralen kan føre til en ydmykende tilbaketrekning, et potensielt knusende resultat av Putins manglende evne til å skille lag med Sovjet-fortiden.

© 2022 The Atlantic Monthly Group, Inc. Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency. Teksten er oversatt av Sian O'Hara.