Den største krigsforbrytelsen på norsk jord

​– Ødeleggelsene var nærmest totale. Nesten ingenting ble spart, bortsett fra noen steder som tyskerne ikke rakk å brenne før de trakk seg tilbake. Gjennom arbeidet med boka har jeg funnet ut at det var politiske og ikke militær hensyn som førte til ødeleggelsen av en hel landsdel. 

– Det var Josef Terboven, som var øverste sivile leder i Norge som var fremste pådriver for nedbrenningen. Han fryktet et maktvakuum som ville gjøre det mulig for London-regjeringen i å etablere seg på norsk jord.

Se bilder fra Finnmark i 1944 og hvordan stedene ser ut idag: 

HØYE PÅ AMFETAMIN

25. oktober 1944 frigjorde Den røde arme Øst-Finnmark. De kom til en landsdel som i stor grad besto av rykende ruiner. Enkelte kirker var blitt spart, men 12 000 bolighus, 150 skoler 500 industribedrifter og 118 kraftverk var totalt rasert. I tillegg var over 70 000 mennesker tvangsflyttet. Både soldater fra Wehrmacht og enheter fra den tyske marinen deltok i tvangsevakuering og nedbrenning av byer og tettsteder.

– Tyskerne hadde ikke forberedt noen ting. Tvangsevakuering skulle gjennomføres på to uker. Hele operasjonen måtte improviseres. Mange steder gikk soldatene brutalt til verks, forteller Olsen.

Han  nevner et eksempel på hvordan det foregikk da soldatene dukket opp.

–  Ove Kjærbekk Eriksen bodde i Tana med familien. De ble jaget ut av huset og måtte  stå ute i kulden, selv om de hadde små barn. De fikk knapt tatt med seg noen eiendeler. Han fortalte senere at soldatene var aggressive. De hoiet og rullet med øynene, forteller Olsen.

Han bet seg merke i at soldatene «rullet med øynene» uten å helt forstå hva dette betydde. Så fant han ut at de tyske avdelingene på nordfronten var storforbrukere av «Pervitin». Et amfetamin-lignende stoff som ble delt ut som tabletter til tyske soldater.

– Soldatene var i flere tilfeller påvirket av stoff og alkohol. Evakueringen skjedde på mye mer brutalt vis enn det vi har forestilt oss, særlig fordi det skulle skje på så kort tid. Enkelte steder utartet det seg til rene voldsorgier hvor fulle tyske soldater enten skjøt eller knivstakk husdyr, forteller han.

RISIKERTE DØDSSTRAFF

Tvangsevakueringen foregikk i stor grad til havs og med befolkningens egne skip. Alt fra små lokalbåter til fraktebåter, og noen få lasteskip. Disse gikk i skytteltrafikk mellom Tromsø og oppsamlingsstedene i Finnmark. De som nektet å evakuere risikerte dødsstraff. Likevel gjemte tusenvis av nordmenn seg i huler og gammer eller på fjellet.

– Tyske marinesoldater patruljerte langs kysten og skjøt mot mennesker de kom over. Disse fungerte ofte som rene drapskommanoder. Det skjedde helt til krigens slutt.

Det verste tilfellet var Hopseide-tragedien hvor to ubåter seilte inn og satte i land kommandosoldater den 6. mai 1945.

– Seks fiskere ble skutt og enken etter den ene ble voldtatt. Det er et underrapportert kapittel i historien om tvangsevakueringen.

– Vet man hvor mange som døde under evakueringen?

– Norske myndigheter unnlot å skaffe oversikt etter krigen. De telte opp hvor mange hus og fjøs som brant, men aldri hvor mange som døde totalt. Helt til midt på 1990-tallet sto det i offisiell statistikk at det omkom 33 mennesker. Det er en ufarliggjøring av situasjonen, mener Olsen.

Historiker Arvid petterson har regnet seg fram til et tall på 330 omkomne. Olsen mener tallet er langt høyere.

– Tar man med senskader og personer som døde som følge av påkjenningen ved evakueringen eller sykdommer de hadde pådratt seg så må nok også dette tallet sannsynligvis dobles. 

BLE IKKE ETTERFORSKET

Olsen kaller nedbrenningen av Finnmark for den største krigsforbrytelsen på norsk jord. Likevel ble ingen stilt til ansvar etter krigen.

– Norske myndigheter hadde lovet en krigsforbryterprosess. Men ingen har blitt stilt til ansvar for nedbrenningen av Finnmark, verken Vidkun Quisling og NS-ministrene eller øverstkommanderende for de tyske styrkene i Finnmark.

Quisling ble dømt til døden for landsforræderi etter krigen. I tiltalen sto det blant annet at han hadde stjålet møbler fra frimurerlosjen i Oslo og sølvtøy fra slottet. Men det som hadde skjedd i Finnmark var ikke nevnt med et ord.

– Det er jo egentlig helt absurd. Riksadvokaten vendte ryggen til kravet fra Finnmark om at de ansvarlige måtte bli stilt for retten. Det kaller jeg et svik.

Olsen mener sannheten om tvangsevakuering har blitt borte og at det har oppstått flere myter knyttet til hendelsene. Den største myten er at tyskerne brente for å hindre at russerne kom etter.

– Det gav ingen militær mening. Området er så spredt befolket og de fleste bor langs kysten. En russisk invasjon måtte ha kommet landveien. Da gir det ingen mening å brenne kystbyene og steder langs fjordene, mener han.

Midt oppe i all elendigheten finnes det også noen bittesmå solskinnshistorier. Som den om Aslak Aslaksen fra stedet Valan i Kvænangen. Da folkene måtte evakuere satte han opp en lapp på døra hvor det sto «Gud bevare vårt hjem».

– Tyskerne var innom og brente ned bygda. Når de første nordmennene kom tilbake etter krigen var det ett hus som sto igjen. Det var Aslaksen sitt. Tyskerne hadde prøvd å sette fyr på det, uten å lykkes.

– Aslaksen hadde blitt bønnhørt.