Nyheter

BAKHMUT: Dette oversiktsbildet viser Bakhmut, der det over tid har pågått harde kamper. Bildet er datert 9. april 2023.

«Kanonføde-fordelen»: Derfor er Wagner mer effektiv på slagmarken enn det russiske militæret

Wagner-gruppen ser ut til å være betydelig bedre i stand til å konsentrere sine styrker og ressurser om et mål, og ser ut til å ha lykkes med å etablere samhørighet mellom sine angrepsenheter og støttestyrker.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne saken ble først publisert i Meduza.

Tips oss:

Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.

Russiske militære styrker, ledet av leiesoldater fra Wagner-gruppen, har i sju måneder forsøkt å få kontroll over den ukrainske byen Bakhmut. Den 21. mars hevder Wagner å ha erobret 70 prosent av byen, og det er sannsynlig at Bakhmut snart vil falle.

Den ukrainske militærkommandoen har likevel valgt å fortsette å forsvare byen, selv om tapene er store. Denne beslutningen kan ha forsinket Wagners fremrykking, men det har ikke vært nok til å stoppe det.

I mellomtiden har Russlands regulære hær forsøkt flere offensiver i andre områder mot Ukrainas mer beskjedne militære styrker, men med liten framgang.

Hva er det som gjør Wagner-gruppen til Russlands mest suksessrike kampstyrke i denne fasen av krigen? Og hvordan kan det ukrainske militæret møte Wagner-soldatene mer effektivt? Meduza oppsummerer og forklarer.

Slik har Wagner-gruppen ført krig i Ukraina det siste året

I de første innledende ukene av Russlands fullskala krig mot Ukraina fra februar i fjor, var ikke det private militærselskapet kontrollert av Putin-vennen Jevgenij Prigozjin, også kjent som Wagner-gruppen, involvert. Det var først i april 2022 at Wagner-avdelinger ble utplassert nær Popasna, en ukrainsk-kontrollert by i Luhansk-regionen like ved grensen til den selverklærte folkerepublikken Luhansk. Her hadde fronten stått siden 2015.

På det tidspunktet hadde det russiske militæret lidd flere nederlag rundt byene Kyiv, Kharkiv og Mykolaiv. Den russiske overkommandoen besluttet dermed å iverksette offensiver i flere retninger samtidig i Donbas-regionen.

De fleste av disse offensivene mislyktes, men Wagner-soldater klarte å bryte seg gjennom de ukrainske stillingene i Popasna. Det førte til at russiske styrker også klarte å ta byen Lyman.

Fremrykningen endte der

Helt siden slaget om Popasna har det vært opplagt at Wagner-gruppens taktikk på slagmarken er godt egnet i denne krigen. En video fra denne perioden viser hvordan Wagner-soldater klarte å innta stillingene til en større ukrainsk avdeling ved hjelp av en rekognoseringsdrone. Klippet står i sterk kontrast til den urbane krigføringen utført av andre russiske avdelinger på samme tid i Mariupol og Rubinzhe.

Fra august fikk Wagner-gruppen et solid løft når det gjelder antall soldater da man startet å rekruttere i russiske fengsler. Også soldater som tidligere hadde tjenestegjort i den russiske hæren meldte seg til Wagner.

REKRUTTERER: En reklameskjerm på en bygning i den russiske hovedstaden Moskva oppfordrer til å slutte seg til Wagner-gruppen. I forgrunnen viser en annen plakat bilde av den russiske soldaten Dmitry Tsjerepanov, som er dekorert for sin innsats i Ukraina. Bildet er datert 28. mars 2023.

Mens den russiske hæren måtte slå retrett fra de nordlige delene av Donbas, da Ukraina på sensommeren kom med en stor offensiv, fortsatte Wagner sin offensiv i den sentrale delen av regionen. 1. august erobret Wagner-soldater Vuhlehirska kraftstasjon. Deretter startet de sin langsomme framrykking mot Bakhmut fra sør.

I oktober var Wagner-gruppen blitt så stor i antall soldater at den ble tildelt et større område langs fronten, fra Horlivka i nord til Soledar. (Ordinære russiske tropper var også stasjonert i dette området og har spilt en støttende rolle). I november, da det ukrainske forsvaret frigjorde byen Kherson og samtidig forsøkte å rykke fram mot Svatove i den nordlige delen av Luhansk-regionen, ble det kjent at Wagner forberedte en offensiv for å ta Soledar og Bakhmut. Dette ble gjort selv om de ordinære russiske avdelingene langs andre deler av fronten hadde betydelige vanskeligheter.

Det gjorde at Ukraina begynte å omdirigere sine tropper til områdene rundt Bakhmut, inkludert enheter som hadde vært med på gjenerobringen av Kherson. Avdelinger ble også flyttet fra Svatove for å styrke forsvaret av Donbas. Men disse ukrainske troppeforskyvningene for forsterkningene av fronten har til dags dato klart å stanse Wagner-gruppens framrykking i Donbas. Samtidig har heller ikke noen av de andre offensivene russiske styrker har igangsatt langs andre deler av fronten gitt vesentlige resultater.

Nøkkelen til Wagners suksess (og tap)

Når man ser på Wagner-gruppens størrelse og områder langs fronten de dekker, er Wagner sammenlignbar med de fire gruppene av de ordinære russiske styrker i Ukraina. Wagner har sitt eget artilleri og til med et visst nivå av flykraft.

Detaljer om Wagners struktur og metoder er begrenset. Mesteparten av informasjonen vi har skaffet, kommer fra intervjuer Wagner-soldater selv har fortalt de såkalte «krigskorrespondentene» som jobber for mediekanaler eid og kontrollert av Wagner-eier Jevgenij Prigozjin. Det er få slike historier og de er ofte vage i sitt innhold.

I tillegg er det tilgjengelig videoopptak fra ukrainske droner, rapporter fra ukrainske soldater og informasjon fra journalister som har intervjuet soldater og studert dokumenter som er funnet av ukrainske styrker.

Det er vanskelig å kunne bekrefte sannhetsgehalten i slik informasjon, men denne informasjonen motsier ikke opplysninger som gis fra russisk side, droneopptak og det vi vet om kamphandlingenes forløp på bakken.

Slik skiller Wagner seg fra de ordinære russiske styrkene

Wagner-gruppens kommandostruktur viser en grad av fleksibilitet som de væpnede russiske styrkene mangler. I kampen om Bakhmut har Wagner gjentatte ganger endret retningen for sine store angrep. Mens det i november så ut til at leiesoldatene hadde til hensikt å angripe og omringe Bakhmut fra sør, erstattet Wagner i begynnelsen av desember plutselig styrker fra den selverklærte «Folkerepublikken Donetsk» rundt Soledar og erobret flere viktige forsteder der. Etter dette flyttet Wagner igjen sine angrep til sør for Bakhmut, og fikk kontroll over en del av forstedene til Opytne, før de fokuserte styrkene tilbake på Soledar, noe som til slutt førte til at byen falt.

Dette ble fulgt av et angrep lengre sør, hvor Wagner-styrker erobret Klisjchiivka, en landsby som fram til da hadde vært essensiell for det ukrainske forsvaret av Bakhmut. Disse hyppige endringene i hvor Wagner- styrkene angrep, kom overraskende på de ukrainske reservestyrkene.

Denne måten å kjempe på skiller seg fundamentalt fra for eksempel offensiven ved Vuhledar, der ordinære russiske styrker angrepet langs de samme rutene i flere måneder.

Wagner-gruppen ser ut til å være betydelig bedre i stand til å konsentrere sine styrker og ressurser om et mål, og ser ut til å ha lykkes med å etablere samhørighet mellom sine angrepsenheter og støttestyrker, inkludert artilleri- og luftfartsstyrker.

Likevel har leiesoldatene sine svakheter. I motsetning til de russiske væpnede styrker, prøver ikke Wagner-gruppen en gang å bruke mekaniserte enheter for å sette i gang raske angrep dypt bak fiendens forsvarslinjer. I stedet utfører enhetene sine angrep til fots, og bruker bare pansrede kjøretøy for transport tilbake fra fronten og for å sette i gang angrep fra lange avstander.

Etter å ha tatt en ukrainsk posisjon, forblir Wagner-soldatene i denne posisjonen, før man sikrer flankene og forbereder sine neste angrep. Resultatet er planmessig og systematisk, men fører til langsom framgang. Dette gjør at Ukraina har tid til å sende forsterkninger dit hvor Wagner-gruppen utfører sine angrep. I perioden juli 2022 til midten av mars har ikke Wagner-styrker avansert mer enn 30 kilometer i omkrets rundt byen Popasna, der Wagner-gruppen først ble involvert i krigen.

Wagners metoder krever også enorme ressurser. I tillegg til å lide store tap i antall soldatliv, brenner gruppen raskt opp ammunisjon; Prigozjin rapporterte nylig at han trenger 10.000 tonn ammunisjon hver måned. Det er ikke klart nøyaktig hva slags ammunisjon han mener, men hvis han kun sikter til granater og missiler for rakettutskytere (med en gjennomsnittsvekt på slik ammunisjon er på 50 kilo), betyr det at Wagner brenner av mer enn 6500 enheter av slik ammunisjon per dag. Det er mer enn Ukrainas væpnede styrker skyter langs hele fronten i samme periode, ifølge opplysninger fra Ukrainas militære kommando.

Ulike taktikker

Wagner-gruppens styrker er organisert i angrepsavdelinger som selv består av angrepsgrupper. Ukrainske soldater og journalister har rapportert at en Wagner-angrepsgruppe kan inneholde fra mellom syv og femti soldater.

Angrepsgruppene forsøker å nærme seg ukrainske posisjoner ubemerket (ved å bevege seg om natten og å finne dekning). I praksis er hver slik angrepsgruppe ledsaget av en rekognoseringsdrone (mens de ordinære russiske væpnede styrker opplever dronemangel), som kartlegger de ukrainske stillingene i detalj. Offiserene og deres underbefal mottar trolig detaljerte planer på elektroniske kart, som viser hvile ruter Wagner-soldatene bør ta. Ifølge etterretningskilder blir også ressursene som er nødvendige å ha før hvert slag beregnet på forhånd. Dette inkluderer også antall angrepsgrupper, eller stormenheter, som vil gi Wagner en tallmessig fordel, og mengden ammunisjon som er nødvendig for å nedkjempe de ukrainske posisjonene.

De fleste Wagner-styrkene har forsterkninger i form av artilleri som skyter mot de ukrainske stillingene etter at de er blitt angrepet. Støtteild fra artilleriet gjør at stormgruppene av Wagner-soldater kan komme nær de ukrainske posisjonene. Deretter blir bombekastere og håndgranater tatt i bruk.

Så starter Wagner-soldatene å storme skyttergravene og bygningene der de ukrainske styrkene holder til. Slike angrep blir ledsaget av et befal som observerer kampene eksternt ved hjelp av droner. Kommunikasjonen her er kryptert. Wagners angrepsgrupper viser mer motstandskraft enn det russiske militæret. Om et angrep mislykkes, utfører de bare et nytt. Wagner-gruppens artilleri vil da forsøke å hindre ukrainsk støtte i å rykke fram.

Wagner-styrken bruker sjelden pansrede kjøretøy i nærkamp, men er desto mer liberal med bruken av luftstøtte enn det russiske luftforsvaret. Mens de ordinøre russiske styrkene forsøker å unngå å fly nært opp mot ukrainsk-kontrollert territorium, eller områder som kan nås av Ukrainas luftforsvar, flyr Wagner-gruppen over slagmarken. Når det er sagt har Wagner-gruppen både mindre luftkraft og en større tapsrate.

Om man bedømmer videomateriale, er Wagner-gruppens artilleri spredt bredt ut langs frontlinjen. Det gjør at materiellet er mindre sårbart for ukrainske angrep. Dette gjør også kommunikasjonen og ledelsen mer effektiv. I den ordinære russiske hæren i krigens tidlige faser var artilleriet tett plassert sammen og led store tap.

Ulempen med denne taktikken i krig er betydelig: Wagner-gruppen har kontinuerlig store tap av soldater i stormenhetene. På samme tid, ifølge ukrainske soldater og journalister, er de største Wagner-tapene blant soldatene, spesielt rekrutterte soldater fra fengsler, som blir sendt fram for å storme de ukrainske skyttergravene.

Wagner-gruppen legger heller ikke skjul på at de er villig til å bruke mye av hva de kaller en «billig ressurs», mens man beholder sine godt trente og mer erfarne soldater.

Denne måten å krige på sammenfaller i det store og hele med angrepstaktikk som ble utviklet under første verdenskrig. Den største forskjellen mellom Wagner og den russiske hæren, basert på ulike tilgjengelige beskrivelser av deres aktiviteter, er at Wagner har en tendens til å ta initiativet overfor Ukraina ved å samle og bruke etterretningsdata, og ta raske beslutninger. Med andre ord: Den samme måten de ukrainske styrkene har skaffet seg en fordel overfor den russiske hæren.

Kan det ukrainske militæret holde linjene med Wagners taktikk?

Ifølge ukrainske militærpersonell som har studert Wagner-gruppens taktikk, er det ukrainske militærets problem at mange av dets forsvarsstyrker er statiske: Soldater sitter ofte i skyttergraver eller i bygninger der de er beordret til å være. Ofte har de ikke god nok tilgang på etterretning, som droner, til å være forberedt på mulige angrep fra Wagner-styrkene. En del av problemet ligger også hos den ukrainske militæroverkommandoen. Wagner-gruppen har hatt langt flere soldater enn Ukraina under store deler av slaget om Bakhmut. I en slik situasjon har Kyiv hatt minst to dårlige alternativer:

Å flytte store reservestyrker fra andre deler av fronten og på den måten utjevne styrkebalansen og gjenvinne initiativet. Eller å trekke seg helt ut av Bakhmut og overføre den gjenværende styrkene der til mer defensive posisjoner. Så langt har den ukrainske overkommandoen ikke gjort enten-eller.

Styrkene som er overført til Bakhmut har ikke vært nok. Mest sannsynlig vil Kyiv bli tvunget til å ta et valg før eller siden. Utfallet vil uansett blidårligere for begge alternativene enn om de hadde tatt et valg for én måned siden.

Hvorfor forsøker ikke den russiske hæren å kjempe som Wagner?

Det er mulig at russiske befal forsøker å etterligne Wagner. Ukrainske kilder har publisert det de hevder er stjålne instruksjoner for å opprette angrepsgrupper i den ordinære russiske hæren. Slike grupper skiller seg fra Wagner ved at de på papiret er forsterket med pansrede kjøretøy. Ifølge dokumenter er slike grupper større angrepsbataljoner.

Slike angrepsavdelinger er allerede i bruk hos flere enheter i det russiske forsvaret. Det er også rapporter om at de har gjort suksess i angrep mot statiske og svake ukrainske forsvarslinjer. Men å kopiere Wagner-gruppens suksess vil bli vanskelig for den russiske hæren. Angrepsenhetene består ikke bare av en type soldater. Enhetene lider under kronisk mangel på rekognoseringsverktøy, som droner, og kryptert kommunikasjon. Befalet i disse enhetene er ikke tilbøyelige til å vise fleksibilitet.

Politisk vil det også være vanskelig om «ordinære» russiske vernepliktige og mobiliserte soldater skulle bli drept i samme tempo som Wagner- soldater. Russiske myndigheter vil sannsynligvis gjøre sitt beste for å unngå en slik situasjon.

Til tross for sine seirer på slagmarken, er framtiden til Wagner-gruppen usikkert. Jevgenij Prigozjin har havnet på kant med det russiske forsvarsdepartementet, som han jevnlig har anklaget for å nekte å gi ham våpnene han har bedt om siden februar. Ifølge ham gjorde mangelen på leveranser av våpen og ammunisjon at Wagner ikke klarte å ta Bakhmut og til tap av Wagner-jagerfly.

Det russiske forsvarsdepartementet har avvist anklagene og opplyser at forsyningsforespørsler fra «frivillige enheter i 2022 ble oppfylt med 140 prosent.»

Prigozjin får imidlertid ikke lenger lov til å rekruttere soldater fra fengsler og Wagner-gruppen vil sannsynligvis krympe i størrelse. Til tross for de gjentatte kampene mellom Prigozjin og Russlands militære overkommando de siste månedene, er det vanskelig å vurdere alvoret i denne konflikten eller hva den betyr for Wagner-gruppens rolle i krigen framover.

Meduza er en anerkjent, uavhengig russisk nettavis, stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022. Forsvarets forum har tillatelse til å republisereMeduzas artikler på norsk.

Oversatt av Amund Trellevik

Powered by Labrador CMS