Britisk Ukraina-veteran: – Det var akkurat som i «Saving Private Ryan»

24. februar 2022 invaderte Russland sitt naboland fra flere sider. Reuters rapporterte om «missilregn» over Ukraina. Snart ble det kjent at boligbygg, flyplasser og kraftverk var rammet av Putins artilleri.

Samtidig var den britiske soldaten Shaun Pinner på en rutinemessig deployering 12 kilometer utenfor Mariupol, en industriby sørøst i Ukraina, bare 60 kilometer fra den russiske grensen. Pinner nærmet seg slutten av en treårskontrakt med det ukrainske marineinfanteriet. Men Russlands brutale angrepskrig hadde akkurat startet.

Forsvarets forum møtte i forrige uke Pinner på Akershus festning der han holdt et foredrag i regi av Luftforsvarets operative treningssenter (LFTS), som utdanner personell innen «Opptreden ved frihetsberøvelse».

Pinner forteller at han deltok i harde kamper i nærhet av sin egen bolig i Ukraina, der han i flere år har bodd med sin ukrainske kone. Han minnes invasjonen slik:

– Det var en av de mest intense dagene i livet mitt. De siste to ukene frem mot 24. februar bygget det seg opp med stadig hyppigere russiske artilleriangrep. Vi kjempet på frontlinjen i de sølete restene av skyttergraver fra første og andre verdenskrig. Fienden var 500 meter foran oss, og 1000 meter unna på den ene flanken. De prøvde å omringe oss, sier Pinner til Forsvarets forum.

– De skulle bombe alt

I dag sier Pinner at han fortsatt ikke forstår hvordan han klarte å komme seg fra dette slaget i live. De hadde kjempet i halvannen dag uten hvile og måtte trekke seg tilbake.

– Det var artilleri, bombekastere og missiler. De traff toppen av skyttergravene med SPG (73 mm. journ. anm.). Stridsvogner kom mot vår høyre flanke. Vi bare holdt stand så lenge vi kunne og skjøt tilbake. Vi hørte på radioen at fienden hadde tatt krigsfanger og den venstre flanken vår var i ferd med å kollapse.

Pinner sier at de russiske styrkene var overveldende, og de ukrainske skyttergravene manglet personell. Tilbaketrekningen til Mariupol tok tre dager, mens russerne «teppebombet alt», forteller han.

– Russerne brydde seg ikke om det var ukrainere eller russere som ble truffet. De skulle bombe alt, uansett om det var skoler eller administrative bygg.

Han legger til at hvis ukrainerne ikke hadde fått hjelp av Vesten, ville de kjempet med «kjepper og steiner» om nødvendig.

I skyttergravene var ukrainerne ifølge Pinner bevæpnet med PK maskingevær, AK-47 rifler, granatkastere og NLAW, et skulderavfyrt panservernmissil, som de skal ha fått fra Storbritannia like før den russiske offensiven.

– Kunne dere vite om dere traff fienden?

– Nei, egentlig ikke. Vi bare skjøt mot fiendens stillinger og hadde liten oversikt. Det var stort sett å angripe, og vente på å bli angrepet. Det er ikke som spillet «Call of Duty» der du ser at fyren faller og kan bekrefte at du har drept ham. Det er masse busker og trær. Du skyter mot en fiende du ikke ser.

Kastet mobilen

Pinner forteller om en dramatisk dag i april 2022. Han hjalp en såret medsoldat og de ble adskilt fra troppen sin. Senere på dagen forlot han soldaten hos sanitetspersonell og gikk til en landsby utenfor Mariupol på desperat jakt etter mat.

Han hadde kvittet seg med våpen, ammunisjon og kampvest for å være i stand til å gå langt. Målet for marsjen var Zaporizjzja, 200 kilometer unna, sier han. Men denne dagen skulle bli skjebnesvanger.

– Jeg gikk bokstavelig talt rett inn i en fremskutt russisk observasjonsenhet som lå skjult i en åsside.

De skal ha fyrt av varselsskudd i det de kom over åskammen. Pinner kunne se åtte personer og rakte hendene i været. Han sier at det var helt uaktuelt å gjøre motstand, så han ropte på russisk «Ikke skyt! Jeg er britisk!»

Før han ble tatt klarte Pinner å kaste mobiltelefonen sin i et lite tjern, uten at russerne så det, forteller han.

– Ble du overrasket over at du ikke ble skutt?

– Jeg tok et SERE-kurs på 1990-tallet (Survival, Evasion, Resistance, and Escape, journ. anm.) som var til stor hjelp for meg fordi jeg kjente til de ulike metodene de kunne bruke for å skaffe informasjon fra meg.

Pinner sier han ble fraktet til et såkalt «black site» i Donetsk, det vil si et «fengsel» som ikke offisielt tilhører fengselssystemet.

– Det var et forferdelig underjordisk sted med mange møkkete celler på 1 ganger 3 meter, og overvåkningskamera på veggen. Der sitter normalt 2 eller 3 personer i hver celle, men jeg satt i isolasjon i en uke. Man blir desorientert og nedstemt, og vet ikke om det er dag. Man vekkes og legges til en summelyd. Maten skyves inn gjennom en sprekk i døren. De trekker deg ut for forhør.

– Knivstukket uten grunn

Ifølge Pinner dreide forhørene seg om at de ville finne ut om han var spion eller spesialsoldat, og om han hadde informasjon som kunne redde russiske liv. Men Pinner sier dette gikk bra for hans del fordi han bare hadde «gammel informasjon». Han skal derfor ha fortalt sannheten om at han hadde blitt adskilt fra troppen sin.

– Jeg ble torturert en rekke ganger. I tiden mellom jeg ble tatt til fange, og oppholdet i «black site», var jeg plassert på et anlegg som så ut til å være drevet av regulære russiske soldater. De ga fingrene mine elektriske støt en rekke ganger. Jeg ble utsatt for en falsk henrettelse. De banket meg opp. De brukte elektrosjokkvåpen på meg. Jeg var livredd på det stedet.

Etter dette oppholdet ble han plassert på «black site». Der ble det ene beinet hans sydd:

– En av soldatene knivstakk meg i beinet uten noen spesiell grunn. På denne tiden var det flere forhør. PR-maskineriet startet å kverne. Jeg skjønte at jeg hadde en verdi for dem, for de ville utveksle meg med en russisk general.

– Det handlet om å prøve å finne små seire for å holde humøret oppe. Jeg skjønte egentlig ikke hva som foregikk. Matrasjonen var et brød om dagen. Det var den hardeste delen.

Forsvarets forum har spurt den russiske ambassaden i Oslo om de ønsker å kommentere Pinners opplysninger om at han ble torturert i russisk fangenskap, men de har foreløpig ikke besvart henvendelsen.

– Ble brukt i propaganda

Etter den første uken i isolasjon ble Pinner plassert i en celle med to ukrainere, og senere ble en av dem erstattet med en marokkaner. Pinner var svært takknemlig for å få selskap av marokkaneren. De snakket om hjemmene sine og andre dagligdagse ting.

– Tror du mishandlingen skyldtes at de faktisk trengte informasjon, eller at de bare ønsket å mishandle deg?

– Noe av det hadde ingen betydning. De sa stadig vekk «Condoleezza Rice, den svarte heksa i Amerika». Jeg skjønte ingenting av det. Det så etter tatovering og spurte om jeg var nazist. De var veldig opptatt av å dytte et nazist-narrativ på meg.

Han sier at da nazi-anklagene ikke ga resultater, prøvde russerne å bevise at han var leiesoldat. Samtidig fikk Pinner lov til å ringe både hjem og til medier.

– De brukte oss til propagandaen sin. Narrativet om at nazister og leiesoldater kjemper for Ukraina. Det er ganske ironisk i lys av at Wagner-gruppen henter innsatte fra fengsler. Når ikke leiesoldat-anklagene fungerte startet de å stemple oss som terrorister.

– De visste at jeg hadde bodd fire år i Ukraina og var gift med en ukrainsk kvinne. Men de kjørte sin agenda, som var å bruke oss i en utveksling.

Et bur i høyesterett

Det finnes noen bilder fra juni 2022 av Pinner og hans medfanger, briten Aiden Aslin og marokkaneren Saaudun Brahim. De sitter i et stålbur i høyesterett i Donetsk. Pinner fremstår herjet og nedbrutt.

– Hvilke tanker gikk igjennom hodet ditt der og da?

Svaret fra Pinner kommer raskt. Men han svarer ikke på spørsmålet.

– Et par dager senere skjønte vi at det var en iscenesatt rettssak. De sa til oss at saken kunne ta en måned eller seks måneder. På kort tid hadde de rasket sammen en «kenguru-rettssak» der de dømte oss til døden etter to dager, sier Pinner til Forsvarets forum.

De tre utlendingene i buret prøvde å erklære seg uskyldige, men skal ha blitt fortalt at det ikke var mulig, og at de måtte begjære redusert straff.

– For å kunne reise hjem måtte vi erkjenne skyld og tilstå at vi var leiesoldater. Men vi ble dømt til døden uansett.

Det russiske Duma-medlemmet Aleksey Zhuravlyov sa på statskanalen Rossiya 1 at Pinner skulle skytes med et britisk våpen, ifølge Watford Observer.

Bygget relasjoner med vokterne

Et vanlig råd fra sikkerhetseksperter om adferd i en gisselsituasjon er å se etter potensielle venner blant gisseltagerne for å bygge bånd med dem. Ved å snakke om ufarlige temaer som sport, familie og reiser kan man oppnå vennskap med en fiende. Pinner brukte bevisst slike metoder.

– Umiddelbart etter at jeg ble tatt til fange startet jeg å tenke på hvem som var vennlige og hvem som var fiendtlige. Det var noen vi aldri henvendte oss til, mens andre etablerte vi over tid en relasjon til.

Nyheter

F-35-sjef: – Halvparten av treningstiden er i simulator

På «black site» fikk de overhodet ingen hjelp. Alle der var innstilt på å behandle fanger dårlig, forteller Pinner.

– Men i det andre fengselet ble vi oppsøkt av to personer som kalte seg våre «saksbehandlere». Det var en slags forhørsteknikk, at de liksom skulle være vennene våre. De ga oss sigaretter og vann i bytte mot informasjon, og de filmet oss mens vi spiste hamburgere som de brukte i propaganda.

Som et ledd i russisk propaganda fikk Pinner kallenavnet «Skarpskytterkokken», fordi han både var skarpskytter og kjent for å kunne lage god mat, sier han med et smil i dag.

– Vi prøvde å melke slike relasjoner for å få ting som bidro til at vi kunne overleve. Det kunne være alt fra et drops til en tepose, kaffe eller sukker. Hva som helst som kunne gi oss et avbrekk.

– Hver dag var lik som den forrige. Vi var låst inne på cella 23 timer i døgnet, syv dager i uken. I femti dager levde jeg på brød og vann.

Takket russisk oligark

Omsider slapp Pinner ut av marerittet. I en utvekslingsavtale fremforhandlet mellom Saudi Arabia og Russland, ble ti fanger løslatt. Dermed kunne også Pinners kamerat fra skyttergravene, Aiden Aslin, reise hjem, skrev BBC i fjor.

I et intervju med Good Morning Britain takket Pinner også den russiske oligarken Roman Abramovitsj for å ha bidratt til hans løslatelse.

Pinner håper at de som torturerte ham en dag blir stilt for retten i Den internasjonale straffedomstolen. Men han understreker at det finnes gode mennesker overalt, omtrent uansett hva de tror på.

– Gode mennesker vil ikke se på at andre sulter og blir mishandlet. Vi fant noen få personer som behandlet oss bra. De så lidelsen vår. Det gir håp at det finnes gode mennesker. Jeg hater ikke russere. Jeg hater bare russisk utenrikspolitikk, sier han til Forsvarets forum.

– Må vite når man kan snakke

– Hva slags inntrykk fikk du av russerne som holdt deg fanget? Trodde de på sin egen krig?

– Ja, helt klart. På tomannshånd var det mulig å føre en samtale med dem. De var interessert i London og hvorfor jeg bor i Ukraina. De fortalte sine versjoner av historien og noen av dem snakket engelsk.

– Men hvis de var tre, da var det helt umulig. Da snakket de bare om Putin og Russland. Og hvis en av sjefene var tilstede kalte de meg fascist, nazist og drittsekk. Du må må vite når du kan snakke med folk, og når du bør være stille.

Pinner sier at det som kanskje sitter sterkest igjen fra februar 2022 er hvor raskt det sivile maktapparatet i Mariupol kollapset etter at russerne passerte grensen. Han hevder at mens den ukrainske militære ledelsen i byen klarte å holde kontroll på egne styrker og opprettholdt stridsevnen, så det mye verre ut for sivile myndigheter.

– De to dagene det tok for Mariupol gå i oppløsning med plyndring og ran og sammenbrudd av politet, var veldig tungt å oppleve etter å ha bodd i området i flere år. Det var et sjokk å høre flyalarmen i Mariupol da de første flyene kom. Jeg sier hele tiden til kona mi i dag: «Du må være klar. Hvis noe skjer, må du komme deg vekk innen to dager».

Livet i skyttergravene

Pinner forklarer også hva han mener er en vesentlig forskjell på krigene i Afghanistan og Ukraina. I Afghanistan kunne man alltid komme seg i trygghet i basen. I Ukraina er det skyttergraven som er basen, mener han.

– Der kommer du deg aldri helt i sikkerhet, og du har veldig lite beskyttelse. Det kommer masse artilleri-ild mot deg. Du lever og lager mat i skyttergraven, dag ut og dag inn. Det sliter hardt på deg.

Han sier at droner ble brukt i krig i det østlige Ukraina lenge før den russiske invasjonen i fjor, men litt før invasjonen skjedde det en endring, dronene ble mer avanserte.

– Dronene kunne da slippe last om natten, noe de ikke kunne tidligere. Det var skummelt, men dronekrigen har «alltid» vært der.

Ifølge FN har Russlands bruk av klasevåpen, raketter og luftangrep for å overta ukrainske byer, ført til de største tapene av menneskeliv.

– Er det riktig å si at de fleste i krigen blir drept på flere kilometers avstand?

– Ja, det er en artillerikrig. Men jeg har deltatt i rydding av skyttergraver ved Pavlopil. På et tidspunkt var russerne bare 30 meter unna oss. Det var akkurat som i Saving Private Ryan. Den scenen på slutten av filmen, der de kjemper mellom bygninger og det er fiender overalt.

– Når som helst kunne en stridsvogn skyte hull i en murvegg for at soldater skulle ha en vei ut. Da man måtte etterhvert følge med på mange ulike hull, og ofte endte det opp i nærkamp.

Pinner sier at han er ferdig med soldatkarrieren for godt. Han har problemer med ryggen og hoftene etter mishandlingen i Russland. På 1990-tallet tjenestegjorde han i Bosnia og har deltatt på flere antiterror-oppdrag i Nord-Irland. Men det var under et oppdrag i Syria at han kom inn på tanken om å flytte til Ukraina.

– Ta vare på de små seirene

For tiden driver Pinner med humanitært arbeid og undervisning.

– Hva er det viktigste andre soldater kan lære av deg?

– Det menneskelige aspektet. Det handler om å komme seg igjennom en vanskelig situasjon med humor. Ta vare på de små seirene. Når alt er over må du holde hodet hevet og si til deg selv at «jeg utførte jobben godt». Bare du kan si det. Og du må si det. Hvis ikke vil du være på det samme stedet for alltid.

Forøvrig minner han om å bruke sunn fornuft: Ikke svikt kameratene dine. Ikke avslør posisjonen deres.

– Var det noe du selv lærte på sikkerhetskurs som viste seg å ikke fungere i praksis?

– Ja, de fire store: «Bare oppgi navn, grad og nummer, og ikke skriv under på noe du ikke forstår». Prøv å gjøre det i seks måneder. Det vil aldri fungere. Jeg ville neppe stått her i dag hvis jeg hadde fulgt den oppskriften, sier Pinner.

Når eller hvis Ukraina blir fritt ønsker Pinner å tilbringe pensjonisttilværelsen der med sin kone.

– Det finnes ingenting som vår og sommer i Ukraina.