Voldssamfunnet

Blant de mange resolusjonene som Putin signerte den 15. juli 2022 ble én– tilsynelatende triviell– overskygget av endringer i våpenindustrien og ledelsen i romfart: Grigorij Leps ble tildelt tittelen «Russlands folkeartist» for sitt «store bidrag til utviklingen av populærkunst». Dette ville ikke vært spesielt bekymringsverdig, hadde det ikke for den spesielle sjangeren som har gjort Leps til kjendis: Den seksti år gamle artisten er en av landets mest populære sangere i chanson (fransk visesang).

Det fjonge, franske begrepet har ingenting å gjøre med franske middelalderballader eller lovprisningsdikt av ridderlig kjærlighet, eller med kabaretstilen à la Édith Piaf eller Charles Aznavour. Tvert imot er russisk chanson sin egen sjanger bestående av lovløs-viser om strevet til utstøtte i urbane strøk, født i tsarriket blant livegne og kriminelle, som siden fikk fornyet betydning i det vidstrakte gulag-systemet.

Fra opprørssanger til «Russlands sanne lydspor»

I dagens Russland har sjangeren fått enorm popularitet i og utenfor fengsler, et urovekkende symptom i et samfunn tvers igjennom mettet på vold og rettledet av kriminelle normer. Det er slike kriminelle holdninger som nå viser seg i den hensynsløse brutaliteten og lovløsheten i Russlands angrep på Ukraina.

Sent på 1980-tallet og 1990-tallet inneholdt chanson-sanger en sterk kime av opprør og protest mot normene i det respekterte samfunnet, og ble slått ned på av myndighetene på grunn av vulgaritet og romantisering av kriminalitet. På 2000-tallet, derimot, tok tradisjonelle radiostasjoner og TV-program sjangeren inn i varmen. Det ble «det sanne lydsporet til samtidens Russland».

En gang haiket en av studentene mine til den provinsielle byen Penza for å besøke familien sin, 600 kilometer fra Moskva. «Vet du hva som gir deg følelsen av å forlate Moskva og komme til det ekte Russland?» spurte hun meg da hun kom tilbake. «I Moskva lytter sjåførene stort sett til popmusikk, russisk eller utenlandsk, eller til og med jazz. Men straks du forlater hovedstaden, er det bare chanson, ingenting annet. Slik vet du at du er i Russland.»

Den kriminelle høykulturen i chanson

Innen midten av 2000-tallet hadde chanson byttet ut sin samfunnsnedbrytende fremtoning med nyvunnen legitimitet. En av de mest populære utøverne satt i Dumaen som medlem av Putins parti, Forent Russland, mens andre mottok tusenvis av euro for å underholde private selskaper holdt av parlamentsmedlemmer og andre offentlige tjenestemenn. Den årlige «Årets chanson»-prisutdelingsseremonien holdes i det prestisjefylte Kreml-palasset, som før i tiden var forbeholdt operaer, balletter og andre produksjoner innenfor «høykultur».

Meninger

Høy tillit til myndighetene er en utfordring for totalforsvaret

Eksportversjonen av russisk kultur, som hadde som formål å rettferdiggjøre landets militære aggresjon, omfatter fremdeles finkulturen gjennom ordtaksmaskinen Tolstoj og Tsjajkovskij, mens på hjemmebane har regimet tatt av seg masken for lengst, og uten skam omfavnet kunstformer som er mer i harmoni med eget opphav og kjerne.

Legitimeringen av den kriminelle sjangeren er dobbelt ironisk, siden både Kreml-propagandister og flere av regimekritikerne beklager seg over kanselleringen av russisk kultur i Vesten. Likevel spør få tilhengere hva som egentlig former dagens russiske kultur, utover det hyppig siterte lageret av 1800-tallsklassikere, som massene knapt leser uansett.

Chansons popularitet hos publikum, og den respektable statusen sjangeren har fått av myndighetene, avslører at kriminell kultur spiller en viktig rolle både i det russiske samfunnet og i maktutøvelsen: Den former sitt eget etos og gjør vold til sitt foretrukne modus operandi.

Mer enn 15 millioner i fengsel på 15 år

Det finnes et rent demografisk aspekt ved dette problemet. Med nesten en halv million mennesker bak murene, overgår Russland Europa når det kommer til antall innsatte og fengslingsrate. Selv om den har gått ned nesten 50 prosent de siste 14 årene, en reduksjon fra 893.000 i 2008 til 471.490 i 2022. Russiske domstolers undertrykkende natur – lange dommer selv for småforbrytelser og en minimal andel frikjennelser (én prosent i 2021) – opptrer i kombinasjon med den høye gjentakelsesraten. 63 prosent av de straffedømte har dommer fra før.

Dette betyr at fengselserfaringen i seg selv er ekstremt utbredt, selv om den er mindre vanlig enn i sovjettiden. Ifølge én studie ble mer enn 15 millioner mennesker i landet sluset gjennom straffesystemet mellom 1992 og 2007 – hver tiende person, eller en fjerdedel av den voksne, mannlige befolkningen. Ifølge det russiske magasinet Kommersant-Vlasts anslag, hadde 18,2 prosent av befolkningen i 2007 hatt et kriminelt rulleblad.

Andelen kriminelle, tidligere eller nåværende, er som ventet høyere i de fattigste regionene som har høyere rater av voldelig kriminalitet enn ellers i landet. Ikke minst er det disse regionene som også sender hovedbolken med vernepliktige og tjenestemenn på kontrakt til kamp i Ukraina.

Fengselsvold siver tilbake til samfunnet

Den største andelen av innsatte i russiske fengsler er dømt for mord og forsettlig drap (27,8 prosent). Til forskjell for andre straffeanstalter som er fengselsbaserte, huser russisk straffesystem domfelte i overfylte brakker, ikke i celler (arresten i varetektssentre er ofte også overfylt), hvor det egges til mobbing mellom grupper og nykomlinger sosialiseres til å følge kriminelle normer og regler.

I 2021 ble et gigantisk videoarkiv publisert av en menneskerettighets-aktivistgruppe som dokumenterte at tortur var utbredt i russiske fangekolonier. Filmklipp viser innsatte som opplever seksuell mishandling og juling fra herdede kriminelle, som rutinemessig rekrutteres av administrasjonen til å «disiplinere og straffe» andre fanger.

I sin systematiske tiltro til tortur og dehumanisering av innsatte, har ikke det russiske straffesystemet forandret seg mye siden gulag-tiden, med ett viktig unntak. Etter alt vi vet om sovjetiske og moderne russiske straffekolonier, er det klart at rollen til seksualisert mishandling har blitt større og har overtatt som hovedelement i kontroll og dominans.

Nyheter

– Helt ærlig, alle kommer til å dø

Fra fengslene siver dette tilbake til storsamfunnet og gjennomsyrer holdninger og normer. Russisk homofobi, som er et eksempel, næres stort sett av det kriminelle konseptet om at seksuelt samkvem mellom menn er samtykkeløst og fornedrende.

Forestillingen om sex som en form for voldelig dominans og underkuing koblet fra personlig selvråderett, driver i bredere forstand de offisielle angrepene på seksualundervisningen, og bidrar til å skape en rekke atferdstyper, fra kulturelt aksepterte verbale eller fysiske angrep mot kvinner og LHBTQ+, til massevoldtekter i Ukraina utført av russiske soldater.

Med 300.000 mennesker som årlig løslates fra fengslene, fungerer Russlands overfylte straffesystem som yngleplass for en kriminell kultur som gjennomtrenger forskjellige institusjoner i det russiske samfunnet, og reproduserer seg selv utenfor fengslene gjennom språk, voldspraksis og spesifikke kriminelle dogmer (kjent som «poniatija» på russisk). Dette overtar plassen til allerede vaklevorne etiske og juridiske normer.

Vold i statlige institusjoner

Vold og ydmykelse forderver alle russiske levemiljø: fra familier til skoler, fra profesjonelle idrettsklubber til fødestuer, og selvsagt militæret. Militærritualer som hundsing og mobbing i avkledd tilstand har påfallende likhetstrekk med straffepraksisen som er vanlig i russiske fengsler, inkludert straffevoldtekter.

Vold er spesielt tilstedeværende i statlige, lukkede institusjoner, som barnehjem, gamlehjem og psykiatriske sykehus, hvor folk ender opp mot sin vilje og underlegges fengselslignende former for kontroll som tar fra dem alt av handlingsrom og verdighet. Uavhengige medier, som Novaja Gazeta, Kholod eller Takie dela, har rettet søkelyset mot ulike krenkelser i et russerliv, spesielt på mindre, provinsielle steder som herjes av systemisk fattigdom, høye krimrater og stoffavhengighet, og samlet nok av bevis på utbredt vold.

Stort sett foregår det ustraffet, videre ble familievold især avkriminalisert i 2017 på tross av Russlands skyhøye forekomster av nettopp denne forbrytelsen: Ifølge en fersk studie hadde 70 prosent av de som ble spurt, opplevd vold i nære relasjoner tidligere eller opplevde det nå, hvorav 80 prosent var kvinner.

Direkte forsvar av voldtekt

Språket hjelper også med å smugle kriminelle normer inn i storsamfunnet. Kriminell sjargong har funnet veien inn i hverdagsspråket, og korrumperer medier og politisk retorikk. Denne kriminaliseringen av språket fikk kraftig stimuli på slutten av 1990-tallet da gate- og gjengkriminalitet, som langt ifra ble hamlet opp med av Putins regime slik propagandister som begråter de «rotete 90-årene» vil ha deg til å tro, ble tatt opp i forskjellige maktinstitusjoner fra politiet til parlamentet og alt imellom.

Det var i Putins tidlige år med «stabilitet» at tidligere gangstere og kriminelle stimlet til makten i hopetall: De ble ordførere, guvernører og parlamentsmedlemmer, og brakte med sin egen uttrykksmåte og kyniske virkelighetssyn, umettelige grådighet, forakt for lover og regler, mannssjåvinisme, ærefrykt for fysisk styrke og en ektefølt overbevisning om at hvem som helst, absolutt alle, kan kjøpes og selges til rett pris.

Nyheter

Russland sender 9.000 soldater til Belarus

Putin selv har tydd til kriminell sjargong helt fra begynnelsen som president, og har siden beveget seg fra løftet om å «forfølge og ødelegge terrorister overalt, selv i uthuset» til direkte forsvar av voldtekt som referanse for å forklare invasjonen av Ukraina: «Uansett om du liker det eller ikke, hold ut, min skjønne.»

Meningsmålinger viser igjen og igjen at russisk opinion reagerer veldig positivt på den typen retorikk: «Putin er en skikkelig tøffing, han pynter ikke på språket sitt».

Maria Zakharova, med det ofte beduggede ansiktet (til tross for at hun fortsetter å benekte disse anklagene) ved landets utenriksdepartement, hvis manerer og tilgjorthet får henne til å ligne mer og mer på en karakter i en typisk chanson-sang, har gjort vulgært bandittspråk til russisk diplomatis varemerke.

«Ekskrementalt angrep»

Ved å vise fingeren til verden i sann gangsterstil, frigjør russisk lederskap seg effektivt fra ethvert snev av skam, etikk og dannethet til fordel for kynisme og voldsdyrkelse som eneste uttrykksform. «Vi skammer oss ikke» er det nye kampropet ut av krigen i Ukraina, uttrykt ved landets utenriksminister og av krigens ivrige støttespillere på og utenfor Internett.

En populær «patriotisk» hashtag som brukes er «Nas rat», som betyr «Vi er mange». Det er et ordspill: Hvis det settes i sammenheng, betyr det obskønt nok også «Det driter vi i», som i «Vi gir blaffen, vi skammer oss ikke». I et avslørende eksempel på det russiske diplomatiets høyttravende stil, hevdet den russiske ambassadøren i Sverige at landet hans «driter i sanksjonene» (ordrett: «vi bæsjer på sanksjonene deres»).

Rapporter fra raserte Butsja, Irpin og andre ukrainske steder som har vært okkupert av den russiske hæren, utstråler en nifs virkeliggjøring av dette mottoet, i tillegg til den utstrakte drepingen, voldtektene og plyndringen. Russiske soldater har igangsatt et ekte «ekskrementalt angrep» mot ukrainske private hjem: De legger igjen avføring midt i stuerom, senger og kjøkken med vilje, og besudler og skitner til hjemmesfæren på en bokstavelig måte. Denne oppførselen er, uansett hvor sjokkerende, ikke ny.

Vi vet fra memoarer og historieskriving at intendert tilgrising fulgte angrep på landeiendommer under den russiske revolusjonen i 1917 og under borgerkrigen. Senere ble heller ikke kirker spart. Haugevis med avføring som var lagt igjen med overlegg i private hjem og utplyndrede offentlige kontorer, signaliserte ankomsten til Den røde armé i Europa i 1945 – hvilket voldtekter og masseplyndring parentetisk også gjorde – beleilig nok «glemt» og benektet av samtidens russere.

«Satan kan eksistere så lenge sovjeterne gjør det»

Den polske filosofen og forfatteren Stanislaw Lem reflekterte over memoarene til en tysk lege som bevitnet den seirende Sovjetarmeens oppførsel i Tyskland og beskrev «…det ekskrementale vanviddet som… russerne oppviste ved å tette igjen og fylle opp de raserte stuene, sykehusavdelingene, bideter og toaletter med sine ekskrementer, driting på bøker, tepper og altere», «dritingen på hele verden, som de til sin store glede kunne trampe i stykker, knuse, drite på og med det voldta og drepe...».

En radikal ikke-troende, konkluderer Lem, må bli hjemsøkt av følelsen av at selv om Gud muligens ikke eksisterer, gjør antagelig Satan det så lenge sovjeterne finnes: «En gigantisk supermakt med forfalsket ideologi (ingen tror på den), med forfalsket kultur, musikk, litteratur, utdanning og offentlig liv – alt i det er forfalsket... så gjennomført, under slikt press fra undertrykkelse, under slik politikontroll at man ikke kan fri seg fra å tenke: Hvem kan det tjene bedre enn «Fluenes herre» selv (Beelzebub)? Jeg vet at han ikke finnes, men på en måte gjør det saken verre med tanke på diagnosen, på grunn av fraværet av en negativ pol i det hinsidige».

Som et slags arkaisk opprør mot høflighet, modernitet og kulturen selv, er denne målbevisste tilskitningen motivert av ekstrem ydmykelse, subjektløshetens sted, et sted hvor menneskelig verdighet ikke eksisterer som konsept og er nektet både angriperen og den som angripes, som om det var noe irrelevant eller innbilt.

I videre forstand avviser kriminell mentalitet enhver form for normer og regler – juridisk, kulturelt eller etisk – som noe fullstendig kunstig, falskt og uberettiget, og som står i kontrast med en mer autentisk, fri og «ekte» form for eksistens, ifølge underverdenens uskrevne regel.

Forbrytelse og frihet

På denne måten, med Russland fast bestemt på å begå hver tenkelige forbrytelse i boka i Ukraina, fra forsettlig drap til tortur, og fra voldtekt til plyndring, legges det til rette for at deres militære opplever lovløshet og normbryting, juridisk eller etisk, på en frigjørende måte. Frigjøring fra skam og dannelse oppfattes dermed som en form for autentisitet og frihet, og er den eneste innen rekkevidde for dem.

De vanlige temaene og handlingsforløpene i chanson blottlegger øvrige trekk ved dette kriminelle sinnelaget: Protagonistene romantiserer vanligvis forbrytelsen de har begått (typisk «tvunget» av «mektige følelser» eller «lidenskap» til å drepe eller stjele), og er alltid ivrige etter å overføre skyld og unnslippe ansvar. Noen andre har alltid skylden for deres vei inn i kriminalitet.

Virkelighetssynet deres er en svimlende blanding av moralsk relativisme, narsissisme, infantil fatalisme, hangen til overdrevne dramatiske handlinger og aggressiv sentimentalitet: Ens egne følelser forfremmes til å være på linje med verdi og sannhet, mens andres følelser kan simpelthen ignoreres.

Denne aggressive sentimentaliteten og datidens atmosfære i Europa er det Carl Jung, i et essay om Ulysses fra 1932, kalte en «overordnet struktur som dekker over brutalitet».

Denne kronikken ble først publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 31. juli 2022, og er gjengitt på norsk med tillatelse fra både avisen og skribenten. Teksten er oversatt av Sian O'Hara.