– Helt ærlig, alle kommer til å dø

Denne saken ble først publisert i Meduza. Advarsel: Denne saken inneholder sterke bilder.

Russlands mobiliseringskampanje har pågått i flere uker. Noen av de nye soldatene er allerede sendt til fronten, uten noen som helst form for trening. Andre sover på gulvet i kaserner, som minner mer som fengsel-celler. Mange har blitt tvunget til å kjøpe medisinsk utstyr og uniformer med egne penger. Og har fått utdelt rustne håndvåpen. Meduza har snakket med russere som allerede har kjempet i krigen om å fortelle hva de tenker om mobiliseringen.

Navnene i denne saken har blitt endret.

«Kirill», soldat på kontrakt

Hvis jeg skal være ærlig så kommer de alle til å dø der. De kommer til å bli lemlestet og drept. Dette er ikke en trent hær. Jeg har tjent som kontrakt-soldat lenge og besluttet selv å dra til fronten i Ukraina. Likevel var jeg uforberedt på det som møtte meg. Allerede den første dagen forsto jeg at jeg hadde begått den største feilen i mitt liv.

Da jeg bestemte meg for å dra til Ukraina, var jeg en trofast patriot. Jeg var overbevist om at det var nazigrupperinger der, som Aidar-bataljonen og Azov-bataljonen. I tillegg hadde jeg sett en masse russiske filmer om dette. Og Telegram-appen og TV-kanalene var spesialtilpasset for å fylle hjernene våre med slikt. Allerede da vi ble fraktet i lastebiler over grensen, innså jeg at det var vi som var okkupantene, fascistene. Jeg innså at vi faktisk var i ferd med å ødelegge et land, og i samme slengen sivilbefolkningen.

Vi gikk gjennom landsbyer og barn kom springende mot oss på veien, veivende etter «røyk» eller «mat». Jeg forsto det ikke. Verden var snudd på hodet. Jeg følte meg helt tom innvendig. Du forstår at alt som har vært livet ditt hittil, har vært oppdiktet, en såpeboble.

Vi reise slik som dette til Izium i Kharkiv-regionen. Jeg var ved fronten i tre dager og fikk enda en ny åpenbaring da vårt eget artilleri fyrte mot oss. Så begynte vi å få idiotiske kommandoer av våre egne overordnede.

Jeg har tjenestegjort mer enn en gang. Jeg vet når jeg blir sendt til slakting. Jeg ba umiddelbart fyren med høyere militær rang enn meg om å dra til helvete: Jeg er ikke et forhandlingskort, men en soldat i den russiske hæren! Du kan ikke ofre meg slik, sa jeg. «Dere er alle kanonføde. Dere er den tredje gruppen av folk som utgjør denne bataljonen. Vet du hvor de to andre bataljonene døde? Du dør her».

Så henvendte han seg til min overordnede og sa: «Send inn kjøttet».

Vi forsøkte å rykke fremover mot en stilling hvor ukrainerne hadde stridsvogner, artilleri og maskingevær. Ukrainerne hadde over 100 soldater, mens vi bare hadde 40.

Du våkner om morgenen som et menneske. Om kvelden er du blitt en annen. Du gjennomgår en så intens omveltning at det skremmer deg. Det skremmer deg hvor blind du har vært. Og døv.

Jeg lå i en grøft i to eller tre dager og reiste i det første kjøretøyet jeg så. Jeg hoppet inn i et kjøretøy som dro fra vår posisjon for å hente mat og ammunisjon. Først sa de at de ikke tok imot desertører, men jeg fortalte dem at jeg har en pistol, så dere må ta meg på om dere vil eller ikke.

Dette er en skremmende tid: 1922-1939 har startet på nytt igjen, 100 år etter. Jeg vil gjerne fortelle de nye vernepliktige at de, uansett hvor mange de er, burde reise tilbake til Moskva.

Til og med når jeg har forsøkt å forklare ting til folk lar de være å lytte. Ingen tror på ord, skjønner du? Jeg var også sånn – det fantes en tid der de som hadde vært i Ukraina prøvde å overbevise meg om at jeg ikke burde dra. De ringte fra fronten og ba meg om å ikke engang tenke tanken på å dra.

Når jeg ser på de vernepliktige som blir mobilisert nå, ser jeg meg selv for tre måneder siden. Men jeg har ingen sympati med dem. Om du har et valg, velg livet! Selvsagt kan det bety et liv i fengsel fordi myndighetene vil se på deg som en kriminell, men du vil vite at du ikke er det. Du kommer ikke til å drepe noen, du kommer ikke til å skyte noen.

Vi er faktisk fascistene. Vi er fascistene. Det finnes ikke et annet ord for det. Det foregår faktisk en de-nazifisering i Ukraina nå. Ikke av ukrainere, men av oss.

Anatolij, tidligere leiesoldat i Wagner-gruppen

Jeg fikk mobiliseringsordren her om dagen. Jeg ringte umiddelbart til militærkommissæren og fortalte han nøyaktig hvor han kunne dra. Han ble fornærmet:

– Hvorfor snakker du slik til meg?

Vel, hvordan skal jeg snakke til deg, kamerat oberst? Jeg har allerede tjenestegjort seks måneder i Ukraina. Og så kommer du med dette?

– Vi visste ikke at du nettopp har returnert derifra, svarte obersten.

Selvsagt har ikke Wagner delt denne informasjonen med noen. Offisielt har vi jo aldri vært i Ukraina.

Militærkommisæren visste meget godt hva jeg snakket om uten at jeg nevnte Wagner. Han sa:

– Vel, kom bort hit en tur og vi skal finne ut av dette». Men nei, jeg skal ikke bort på det kontoret. Jeg forstår meget godt at de kommer til å sette håndjern på meg, plassere meg på et tog og frakte meg langt bort.

En haug av nymobiliserte karer har allerede ringt meg.

– Hva bør jeg gjøre? Hvor bør jeg dra?

Dra i krigen, forteller jeg dem. Jeg forteller hvilke støvler de bør kjøpe og hvordan de bør oppføre seg der

Noen av mine kompiser har nylig blitt far. Teoretisk sett kan ikke disse bli innkalt til krigen. Men de blir mobilisert uansett. Disse aner ikke hva de skal gjøre. Mange har gjeld og boliglån. Hvem skal betale nå?

Jeg forstår ikke hva denne gruppen av mennesker skal oppnå. Dersom vi, profesjonelle soldater, ble knust der ute, hva tror disse tvangsmobiliserte at de skal gjøre? Det beste scenarioet er at de blir holdt som reservister i Donbas. Det verste er at de dør som helter. Altså to alternativer.

Analyse

Vil Putins mobilisering hjelpe ham med å vinne krigen?

Spesielt dersom de blir sendt ut der etter én uke med opptrening. Én uke – det er ingenting. Avdelinger som dette trenger minst halvannen måned med trening og samhandling.

Disse nyutdannede IT-folkene og resten av kanonføden – hva skal de egentlig gjøre? De kommer ikke til å endre noen ting ved fronten. De kommer ikke til å løse noen ting. En venn av meg har en sønn som har gjennomført førstegangstjeneste. I løpet av det året luktet han ikke engang krutt. Kanskje han avfyrte et våpen en eller to ganger. Og så blir han nå innkalt! Hvorfor sender de han til fronten? Jeg forstår ikke dette.

Så hvorfor rekrutterer Russland 300.000 nye soldater? Jeg tror det betyr en total konfrontasjon: Nato mot Russland. Jeg håper ikke de sender disse vernepliktige til fronten nå med en gang, men bruker litt tid på å trene dem opp. Da har vi en reserve som er klar for krig. Og da, om det blir en konfrontasjon med Nato, er disse soldatene klare så snart den ordren kommer.

Alle er redde. Jeg er også redd, for å være ærlig. Noe forferdelig er i ferd med å komme for full styrke. Jeg kan fornemme det.

Tsjingiz, soldat på kontrakt

Denne mobiliseringen er et bevis på at hæren er blitt knust. Nå mobiliserer de alle og enhver. Folk forstår ikke dette, men slik er det: Russlands profesjonelle hær er blitt ødelagt de siste seks månedene – nå mobiliseres hele reservestyrken.

Jeg var kontraktsoldat. Selv vi ble gitt mangelfull opptrening. Rapportene fra opptreningen i leir er en ting. Men resultatene fra fronten viste at alt var en falsk fasade.

Selv vi hadde enorme tap. Og nå er det bare en masse folk som har fått en innkalling. Hvilken forskjell kommer de til å utgjøre ved fronten? De kommer til å dø for ingenting. Dette er helt vanlige sivilister, som på et eller annet tidspunkt har gjennomført sin obligatoriske verneplikt.

Nyheter

Ekspert: Ukrainsk seier kan føre til at Russland kollapser

Alle som er i Ukraina nå, ønsker bare å reise hjem. De ønsker å bli erstattet av noen andre. Selv mine medsoldater som støttet krigen, ønsket å dra hjem. «Vi trenger i alle fall en pause i en måned eller to – så kan vi dra tilbake og knuse fascist-avskummet!»

En venn av meg som er mobilisert, skal etter planen sendes til Ukraina om to uker fra nå. Teoretisk sett er han imot krigen. Men jeg forstår ikke hans holdning: «Dette er greit. De kalte meg inn, så jeg antar at jeg skal i krigen».

Han er føyelig slik. Jeg liker det ikke. Jeg forsøkte å snakke ham ut av dette. Men han bare fortsetter: «Så, skal jeg bli sendt i fengsel i stedet? Det er bedre å reise og hjelpe de andre karene».

Dette er i ferd med å bli en standardfase. «Å reise ned dit for å hjelpe de andre karene». Men alle de anstendige karene har for lengst kommet seg bort derifra.

Jeg har tenkt mye på hvor denne respekten kommer fra. Det er som om du forsøker å forklare folk at det er Russland som er angriperen, at det er Putin som er angriperen. Og at det å «beskytte moderlandet» i et fremmed land, mens du ødelegger deres byer, bare ser suspekt ut. Det er ikke Ukraina som angrep først, det var Russland. Men de har alle det samme argumentet: «Men hva om Nato kom? Og forresten: Ukrainerne er nazister». Den typen argumenter.

Jeg forteller dem: «Vel, om Nato kom, hva da? Ville våre liv blitt verre? Som om livet ditt er bra nå?». De har ikke noen argument om hvorfor Nato er ille. De bare repeterer mantraet de hører på TV. Om hvordan «Russland ble tvunget til å reagere på et kommende angrep fra Nato, fordi ellers ville Nato kommet helt opp til våre grenser».

Jeg reiste til Ukraina i januar. Og det er sant: Vi trodde alle at vi kun skulle på en militærøvelse. Jeg så med mine egne øyne hvor uforberedt den russiske hæren var. Vi fortsatte bare framover, mens de fortsatte å bombe oss. Så kom vi til Kyiv og gravde oss ned, og bombene fortsatte å falle. Slik har det vært gjennom hele krigen.

De sivile flyktet fra oss. Vi fortsatte framover og tok oss inn i tomme landsbyer. De familiene som fremdeles ikke hadde flyktet, hang opp hvilte flagg på husene og holdt seg innendørs. I en landsby nær Kyiv møtte jeg en familie som hadde en syk gutt på fem år. Moren gråt, jeg så det selv, mens hun fortalte gutten sin at hun ikke kunne ringe ambulanse fordi det var krig. Gutten hadde store smerter. Noen dager senere fikk jeg vite at gutten var død.

Gutten døde på grunn av oss. Fordi vi hadde invadert Ukraina.

Oversatt av Amund Trellevik.

Meduza er en anerkjent og uavhengig russisk nettavis, stiftet av journalister som måtte rømme Russland etter annekteringen av Krim i 2014. Meduza publiserer på russisk og engelsk og dekker krigen i Ukraina tett. Meduza fikk Fritt Ords pris for 2022. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere Meduzas artikler på norsk.