KALD VINTER: Vil Putin takle en vinterkrig slik som Napoleon gjorde på sin tid? Bildet er tatt under den russiske presidenten Vladimir Putins besøk til St. Petersburg, den 18. januar 2023.Foto: Ilya Pitalev, AP, NTB
Russlands nye vinterkrig
Følger Putin i fotsporene til Napoleon og Hitler?
AnthonyBeevorHistoriker og forfatter av en rekke bøker. Sist aktuell med Russia – Revolution and Civil War 1917–1921 (Viking, Penguin Random House, 2022).
Russland vant en av sine viktigste militære seire under den kaldeste europeiske vinteren på 500 år. På begynnelsen av 1700-tallet slet Peter den store med å slå tilbake styrkene til den svenske kongen Karl 12, som rykket frem mot Moskva.
Så kom den store frosten 1708–1709. Det ble sagt at fuglene frøs i hjel i flukt og falt døde om på bakken. Hæren til Karl 12, som telte mer enn 40 000 menn, mistet halve styrken sin til kulde og sult. I et forsøk på å unnslippe frosten, ledet svenskekongen resten av hæren sørover til Ukraina for å slå seg sammen med styrkene til kosakklederen Ivan Masepa. Men skaden var allerede gjort.
Den følgende sommeren drev Peter den stores hær Karls svekkede styrker på flukt i slaget ved Poltava, og brakte med det en ende til svenskenes stormaktstid og planer for Russland.
Svenskene var verken den første eller siste europeiske hæren som skulle lide i Russland under «Vintergeneralen». Kamper om vinteren ved de russiske grensene har ofte betydd nederlag for store hærer, delvis på grunn av de enorme avstandene i Eurasia.
I flere århundrer har vinteren virket til Russlands fordel. Flere større militærstyrker har bukket under på grunn av mangelfullt utstyr, utilstrekkelige forsyningslinjer og dårlige forberedelser. Nå som krigen i Ukraina går inn i de hardeste månedene av året, virker det derimot som om konsekvensene denne gangen er større for Russland enn for motstanderen.
Hans keiserrike for en hest
Det mest berømte tapet i den russiske vinteren skjedde omtrent hundre år etter slaget ved Poltava, da Napoleons hær trakk seg tilbake fra Moskva i 1812. Russernes brent-jord-taktikk etterlot verken mat eller ly for franskmennene, noe som gjorde vinteren enda dødeligere. Men de fleste dødsfallene skjedde allerede før retretten.
Napoleons hær hadde telt nesten en halv million mann i juni 1812, da den krysset elven Nemunas, grensen mellom Preussen og Russland. Men en tredjedel av styrken gikk fort tapt til sommerhete, sykdom, sult og utmattelse da keiseren tvang sine menn til å uopphørlig marsjere mot Moskva.
Selv om russerne i utgangspunktet ikke ønsket å trekke seg tilbake innover i sitt eget land, innså kommandantene i Alexander 1s hær fort fordelene. De fortsatte tilbaketrekningen østover, helt til marskalk Mikhail Kutusov ble beordret til å stoppe Napoleon ved landsbyen Borodino, 140 kilometer vest for Moskva.
Slaget endte i en kostelig seier for franskmennene, selv om den la veien til Moskva uten motstand. Men det var kommende vinteren viste seg å være nådestøtet til den franske hæren. Napoleon kastet bort fem uker i Moskva i forventning om at den russiske tsaren skulle forhandle om fred.
RETRETT: Napoleons tilbaketrekning fra Russland. Maleri av Adolph Northen.Foto: Wikimedia Commons
Da den franske hæren endelig begynte tilbaketrekningen mot Sentral-Europa 19. oktober, var soldatene fortsatt kledd i sommeruniformer. I tillegg hadde de mistet trenene sine, og det var lite mat å finne langs veien. Mest av alt manglet de kavaleri som kunne stoppe kosakkenes plyndringstokt. Kosakkenes pelsdekte hester var vel vante med vinterstormene som begynte en måned senere, mens de vesteuropeiske strids- og trekkhestene kollapset i kulden og av mangel på fôr. Utsultede soldater hakket til og med kjøtt av hester som fortsatt var i live.
Det var ingen garanti for at de som deserterte eller overga seg ville overleve. Hevngjerrige kosakker sto klare til å spidde fiendtlige soldater med lansene sine, og russiske bønder slaktet dem simpelthen med ljåer.
Tidlig desember, før de forfrosne franske soldatene hadde rukket å komme seg i trygghet over Nemunas, forlot Napoleon styrkene sine og reiste mot Paris i frykt for et statskupp i hans fravær. På dette tidspunktet hadde hæren hans tapt nesten 400 000 mann, og han hadde mistet sitt rykte for å være uslåelig på slagmarken.
Mindre kjent, men kanskje like viktig, var hvordan Russland vant. Til tross for at de hadde mistet 200 000 mann, var den russiske militærledelsen mye mindre brydd av tapene enn det Napoleon var. Russiske offiserer behandlet bondesoldatene sine knapt bedre enn leilendinger (livegenskapet skulle ikke avskaffes i Russland før 50 år senere).
En slik mangel på hensyn til soldatenes velvære, samt den likegyldige holdningen til de store tapene forårsaket av såkalte «kjøttkverntaktikker», ser vi nå igjen i Putins hær i Ukraina.
Rød terror, hvit frost
Under første verdenskrig, et århundre etter Napoleons mislykkede invasjon, hadde ikke holdningen til de russiske offiserene endret seg stort. Soldatene deres var verdiløse. Livet var brutalt for de menige i skyttergravene på østfronten, som strakk seg gjennom Belarus, Galicia og Romania fra 1915 til 1917. At offiserene hver kveld fikk trekke seg tilbake fra fronten til varmen og den relative komforten i bøndenes tømmerhytter, førte til misnøye blant mange soldater.
«Ettersom de hadde gravd seg ned i bakken, levde de i regn og snø, i skitt, i trange forhold. De blir slitt ut av sykdom og spist av skadedyr. De lever som dyr,» bemerket den russiske forfatteren og antitsaristen Maksim Gorkij om de vernepliktige soldatene. Flere av dem manglet støvler og måtte ty til bastsko lagd av bjørkebark. Stasjonene for behandling av de sårede ved fronten var nesten like primitive som de var i Krimkrigen.
Virkeligheten var i grusom kontrast til fotografiene av tsarinaen og hennes døtre kledd i sine plettfrie sykepleieruniformer før februarrevolusjonen i 1917. Forholdene om vinteren under den russiske borgerkrigen (1917–1922) var enda verre. Mest synd var det på de sivile som flyktet fra bolsjevikenes angrep, senere kjent som «Den røde terroren».
Kollapsen til admiral Aleksandr Koltsjaks «hvite» russiske hær i Sibir ved slutten av 1919 førte til grusomme scener langs den fastkjørte transsibirske jernbanen. Aristokrater, middelklassefamilier og anti-bolsjeviker fra alle samfunnslag flyktet østover til Vladivostok i et forsøk på å unngå fangenskap av den kommunistiske røde armé, som rykket frem fra Uralfjellene. De røde tok dem igjen i midten av desember, og erobret den sørsibirske industribyen Novonikolajevsk (nå Novosibirsk) sammen med togene som fortsatt sto fast der.
Selve byen var herjet av en tyfusepidemi. Alle ledige hester, vogner og sleder var allerede tatt, så de desperate flyktningene satte ut til fots, uvitende om at lenger fremme, i byen Krasnojarsk, hadde antallet tyfustilfeller overseget 30 000. «En masserettrett er et av verdens tristeste og mest fortvilende syn,» skrev kaptein Brian Horrocks, en britisk offiser i de allierte styrkene i Russland. «De syke falt simpelthen om og døde i snøen.» Han var forferdet over de elendige forholdene som møtte selv de flyktningene som hadde klart å finne plass i de overfylte kvegvognene.
De fleste vognene hadde ingen form for varme, mens temperaturene falt helt ned til minus 30 grader celsius. «Det som imponerte meg mest, var motet vist av kvinnene, mange fra luksuriøse bakgrunner, i møte med deres håpløse fremtid,» skrev han. «Mennene var mye mer tilbøyelige til selvmedlidenhet.» På dette tidspunktet hadde militærstaben til Koltsjak begynt å drikke seg hinsides.
Mens kommandantene i de hviterussiske , tsjekkiske og polske styrkene bittert kranglet om hvordan de skulle prioritere troppenes bevegelser, døde utsultede og forfrosne flyktninger i en foruroligende hastighet. En offiser skrev at tog på visse sibirske stasjoner lastet av lik i hundrevis, mennesker som hadde frosset i hjel eller dødd av sykdom. «Likene var stablet som tømmer,» skrev en annen offiser. «De som fortsatt levde, snakket ikke, tenkte aldri på noe annet enn hvordan de skulle unnslippe døden og komme seg lengre og lengre unna bolsjevikene.»
I det nordlige Kaukasus, kjent for sine varme somre, kunne temperaturen om vinteren falle med mer enn 30 grader celsius på under en time.
I februar 1920 ble bolsjevikgeneral Dmitrij Pavlovs kavaleri fanget uten ly i en plutselig snøstorm. Pavlov «mistet halvparten av hestene sine, som frøs i hjel på steppene,» skrev Den røde armés overkommando. Men tapet av menneskeliv var mye verre. «Vi forlot tusenvis av ihjelfrosne menn på steppene, de ble begravet av snøstormen,» fortalte en kosakkoffiser.
De som overlevde, gjorde det ved å klynge seg til hestene sine. Pavlov, som hadde ignorert advarsler om mulige endringer i værforholdene, led selv et alvorlig frostbitt.
Stalins isbrytere
På 1900-tallet ble vinterne i Eurasia en større trussel, ikke kun for mennesker og hester, men også for militære våpen. Dette var tidvis til skade for Russland. Til tross for en betydelig styrkefordel og et massivt ammunisjonsforbruk, klarte ikke Sovjetunionens hær å bryte ned den finske motstanden i Vinterkrigen (1939–40) etter Stalins invasjon av Finland. Finnene, som viste at de var enda bedre i vintertaktikk enn den invaderende stormakten, terroriserte soldatene i Den røde armé dag og natt.
De finske troppene, på ski og kamuflert i hvitt, utførte overraskelsesangrep fra skogen før de forsvant som spøkelser. Motet og ferdighetene deres overtalte Stalin til å godta Finlands uavhengighet. Men det var også en lekse for den kommende krigen.
Sovjetunionen hadde bygd verdens største stridsvognstyrke i løpet av den hurtige militære mekaniseringen i mellomkrigstiden. I det minste hadde Den røde armé lært at kanoner og motorer krevde spesialsmøring under ekstreme forhold. Slike tiltak skulle bli en nøkkel til Stalins evne til å stoppe Hitlers styrker ved Moskva i desember 1941.
STALINGRAD: Tyske krigsfanger blir ledet gjennom ruinene av Stalingrad vinteren 1943.Foto: AP, NTB
Verken den tyske hæren eller flyvåpenet var forberedt. De måtte tenne bål under kjøretøyene og flymotorene for å tine dem opp. Tyske soldater omtalte det bitre vinterværet som «vær for russere». De misunnet vinteruniformene til Den røde armé, med hvite kamuflasjetrekk og polstrede bomullsjakker, som var langt mer effektive enn de tyske vinterfrakkene. I stedet for å bruke sokker, var det russisk militær praksis å binde føttene lagvis i linbandasje. Ifølge russiske militærhistorikere, er dette årsaken til den forholdsvis lave forekomsten av frostbitt og skyttergravsfot blant de sovjetiske troppene. De tyske soldatenes skaftestøvler hadde stålpigger som absorberte all varme, og kjølte seg fortere ned.
Da de gjenværende styrkene i feltmarskalk Paulus’ 6. armé endelig overga seg ved Stalingrad i februar 1943 – det psykologiske vendepunktet i andre verdenskrig – haltet mer enn 90 000 tyske soldater ut av byen på frostskadete føtter. Hitlers ordre om å fortsette kampene, og de tyske stridsvognenes tynne belter som gjorde ethvert motangrep vanskelig, hadde nok mer av skylden for soldatenes lidelser enn kulden.
«Vintergeneralen» spilte også en stor rolle i Den røde armés endelige seier i 1945. Sovjetunionens store gjennombrudd i januar, da de stormet fra elven Wisła til elven Oder, var avhengig av været. Russiske værmeldinger meldte «en merkelig vinter», med «Mye regn og våt snø» etter den tunge januarfrosten. Det ble utstedt ordre om å reparere støvler. Stalin og overkommandoen i Den røde armé valgte å begynne offensiven 12. januar, slik at sovjetiske stridsvogner kunne utnytte den dypfryste bakken før den begynte å smelte.
I vant stil påsto Stalin feilaktig at han hadde fremskyndt datoen fra 20. januar for å lette presset på de amerikanske styrkene i Ardennene (hvor amerikanerne hadde stoppet den tyske offensiven rett etter jul). I virkeligheten ønsket Stalin å ta kontroll over storparten av Polens territorier før et møte med USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill i Jalta første uken i februar.
Stalins kommandanter skuffet ikke. «Stridsvognene våre er raskere enn togene til Berlin», skrøt oberst Josif Gusakovskij entusiastisk. Han hadde ikke brydd seg med å vente til utstyr for å bygge broer nådde fronten før han krysset elven Pilica. I stedet hadde han simpelthen beordret de første stridsvognene til å skyte i stykker isen, for så å kjøre over elveleiet. Stridsvognene fungerte som isbrytere, og skjøv isen til side «med et fryktelig tordensmell», en skremmende opplevelse for de stakkars sjåførene.
Den tyske motstanden i Polen kollapset under angrepet fra de pansrede kjøretøyene. Sovjetenes T-34, utstyrt med brede belter, kunne manøvrere langt lettere på is og snø enn de tyske stridsvognene.
Etter prestasjonene i 1945, fikk Den røde armé et fryktinngytende rykte i Vesten. Det var ikke før den dårlig planlagte sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia sommeren 1968 – hvor Warszawapaktens styrker manglet kart, mat og drivstoff – at vestlige analytikere begynte å mistenke at de hadde overvurdert Sovjets egenskaper i krig.
På 1980-tallet ble Sovjetunionens endelige sammenbrudd preget av kampen om å kontrollere Afghanistan, et landområde som gjorde konvensjonell vinterkrigføring umulig. Under den økonomiske kollapsen på 1990-tallet, klarte ofte ikke regjeringen til Boris Yeltsin å betale verken offiserer eller soldater, og korrupsjonen ble institusjonalisert.
Vernepliktige var regelmessig på randen av sult fordi rasjonene deres ble solgt. Tyveri, mobbing og dårlig disiplin bredte om seg. Alt fra reservedeler til kjøretøy og drivstoff til lyspærer og støvler forsvant på det svarte markedet. Spesielt gjaldt dette ethvert kaldværsutstyr.
Korrupsjonen i Russland ble forverret etter den kaotiske invasjonen av Georgia i 2008. Putin begynte å kaste penger etter de væpnede styrkene. Sløseriet på prestisjeprosjekter førte til at entreprenører, likesom generaler, fylte sine egne bankkontoer.
Det virker ikke som det er blitt gjort mye for å revurdere militærdoktrinen. Russernes taktikk for urban krigføring hadde ikke blitt utviklet siden andre verdenskrig. De brukte artilleri, «krigsguden», til å legge alt i ruiner. De brukte samme taktikk i den syriske borgerkrigen fra 2015.
Putins største triumf i russiske øyne er annekteringen av Krimhalvøya året før, gjennomført ved å infiltrere den med ikke-uniformerte «små grønne menn» fra spesialstyrkene. Dette var en del av Putins forargede reaksjon på Maidanrevolusjonen i Kyiv, som tvang den russiskallierte presidenten Viktor Janukovitsj på flukt, og ledet til kampene i Donbassregionen i russisktalende Øst-Ukraina.
Putins fornektelse
I februar i fjor, åtte år etter annekteringen av Krimhalvøya, lanserte Putin sin «militære spesialoperasjon» i Ukraina. Fortroppene ble bedt om å ta med paradeuniformer, beredt til å feire seieren – et av historiens beste eksempler på militært hovmod. Etter syv katastrofale måneder, da Kreml ble tvunget til å beordre «delvis mobilisering» av den russiske befolkningen, ble de vernepliktige soldatene advart om knappheten på uniformer og utstyr. De måtte skaffe egne skuddsikre vester og sanitetsbind for å erstatte feltbandasjer.
Mangelen på bandasjer er foruroligende for russiske soldater, spesielt nå som vinteren blir mer intens og de er nødvendige for å holde frost ute av åpne sår. Enda en fare er granater fra granatkastere som treffer den frosne bakken. I motsetning til den myke gjørmen som absorberer mesteparten av eksplosjonene, rikosjetterer granatsplinter av den frosne bakken, noen ganger på dødelig vis.
Putins nye øverstkommanderende i sør, general Sergej Surovikin, er fast bestemt på å slå ned på forsøk blant sine soldater på å unngå kamp. Flere har tydd til sabotasje av drivstoff, våpen og kjøretøy, for ikke å nevne selvpåførte skader og desertering. I tillegg har mangelen på erfarne underoffiserer, som i lang tid har vært et strukturelt problem i den russiske hæren, ført til dårlig ivaretagelse av våpen, utstyr og kjøretøy.
Disse problemene blir enda mer kostbare om vinteren, hvor følsom teknologi som droner er spesielt utsatt. Idet begge parter går inn i en langt mer utfordrende årstid for krigføring, vil moral og besluttsomhet bli viktig for ethvert utfall. Mens russiske soldater klager på mangler, blant annet på varm mat, forsyner Canada og de nordiske landene ukrainske tropper med fôrede kamuflasjejakker, telt med komfyrer og soveposer.
Det virker som Putin fornekter tilstandene i den russiske hæren, og at «Vintergeneralen» kommer til å kjempe på motstanderens side. Konsentrasjonen av raketter mot Ukrainas energinettverk og sårbare sivilbefolkning, kan vise seg å ha vært nok et feilgrep. De kommer til å lide stort, men det er liten sjanse for at de knekker sammen.
